bilindustrien

fra Røde Kors

(Dagbladet): Torsdag formiddag ble det kjent at Therese Johaug (28) har testet positivt for det forbudte stoffet clostebol etter at hun brukte kremen Trofodermin på en solforbrent leppe under et høydeopphold i italienske Livigno.

Langrennsstjerna legger all skyld på landslagslege Fredrik S. Bendiksen, som trakk seg torsdag.

Den erfarne legen tar all skyld for den positive testen fordi han anbefalte Johaug å bruke kremen, til tross for at innpakningen – etter all sannsynlighet – var merket med «DOPING», samt at han burde ha visst at virkestoffet clostebol er et forbudt anabolt steroid.

Juridisk rådgiver i Antidoping Norge, Britha Røkenes, sa på en pressekonferanse torsdag at saken kan ende i alt fra en frikjennelse til fire års utestengelse for Therese Johaug.

Skyldspørsmål

Administrasjonen i Antidoping Norge innhenter nå relevant og tilgjengelig informasjon om saken, før den legges fram for den frittstående påtalenemnda som er opprettet av Antidoping Norge. Nemnda bestemmer om en saken skal henlegges eller føres for domsutvalget i Norges idrettsforbund.

Det store spørsmålet blir hvor mye skyld Johaug selv har i saken. Verdens antidopingbyrå (WADA) er klar på at det juridisk sett er utøveren selv som er ansvarlig for å ikke få i seg forbudte stoffer.

I Therese Johaugs tilfelle vil det være formildende at hun hadde et så lavt nivå av clostebol i kroppen at det samsvarer med forklaringen om at hun bare hadde brukt krem, noe Antidoping Norge bekrefter.

Johaug må i tillegg, så godt det lar seg gjøre, sannsynliggjøre at hun aldri så innpakningen til kremen på grunn av den tydelig merkingen. Hvis hun kan bevise at hun bare hadde tilgang på tuben, som ikke var merket, er det en klar fordel sett med langrennsessets øyne.

To hovedmomenter

Ved siden av dette, mener ekspertene at følgende hovedmomenter blir helt avgjørende for Johaugs straffeutmåling:

1) At hun i god tro brukte Trofodermin etter å ha fått en bekreftelse fra landslagslegen om at det var trygt. Både Johaug og legen bekrefter dette.

2) At hun oppga på dopingkontrollskjemaet da hun ble testet i sitt hjem i Oslo 16. september at hun hadde brukt Trofodermin. Dette har Antidoping Norge bekreftet.

Tommy Forsgren i Antidoping Sverige, som er ekspert på WADAs regelverk, sier at det historisk sett er en fordel hvis man har oppgitt medisinen man felles for.

- Hvis man oppgir i prøveprotokollen at man har tatt medisinen kan det påvirke saken til utøvers fordel. Det har tidligere vært saker i CAS (Idrettens voldgiftsrett) der man peker på at utøver har oppgitt hvilke medisiner de har tatt – og seinere testet positivt for – hvilket innebærer at det har styrker utøvers forklaring for hvordan det har gått til, sier han til Dagbladet.

Forsgren, som understreker at han uttaler seg på generelt grunnlag, er også tydelig på at legens anbefaling vil kunne virke formildende.

- Hvis man har fått en anbefaling fra legen gjør det ikke at man slipper unna spørsmålet om ansvar, men det vil kunne ha en innvirkning på straffeutmålingen, sier han.

- Husk hva du har inntatt

Juridisk konsulent i Antidoping Danmark, Jesper Frigast Larsen , er tydelig på det samme.

- Helt generelt anbefaler vi alltid utøverne å oppgi alle medisiner de har tatt i protokollen ved en dopingkontroll. Ved en eventuell dopingsak vil det alltid være en fordel at utøveren kan vise at han eller hun vet hva som er inntatt. «Husk hva du har inntatt og oppgi det ved dopingkontrollen», er vår generelle anbefaling, sier han til Dagbladet.

Advokat Morten Justad Johnsen i Bull & Co advokatfirma mener at Johaug bør bruke momentene med legens anbefaling og dopingkontrollskjemaet for det det er verdt.

- Hovedhensikten med regelverket er å ramme bevisst juks. At Johaug har oppgitt kremen i forbindelse med antidopingkontrollen er derfor et viktig moment for den vurderingen. Det kan synes at hennes oppfatning var at kremen var lovlig siden hun har oppgitt den, og det vil kunne være et formildende moment i denne vurderingen, sier han.

En tidligere sak som trolig ikke taler til Johaugs fordel, er utestengelsen av syklisten Stefano Agostini. Han oppga også å ha brukt kremen Trofodermin i forbindelse med en dopingtest, men endte likevel opp med en dom på 15 måneder.

I utgangspunktet dømmes idrettsutøvere som tester positivt for et anabolt steroid til fire års utestengelse, men da skal man ha opptrådt med forsett eller grov uaktsomhet.

Hvis man finner at det bare foreligger uaktsomhet, så kan utøver få en straff ned mot to år, og hvis skylda er ubetydelig, så vil straffen kunne bli enda mildere. Hvis man kommer fram til at utøver er helt uten skyld, så vil straffen settes til null.

- Jeg kjenner denne saken kun gjennom mediene, men jeg har registrert at Johaugs advokat uttaler at hun ikke er å bebreide og jeg antar at de vil føre bevis for dette. Nå blir det opp til påtalenemnda å vurdere bevisene i saken og eventuelt inngi påtalebegjæring til NIFs domsutvalg med angivelse av hvilke dopingbestemmelser som eventuelt er brutt og hvilken sanksjon som i så fall den mener skal ilegges, sier Justad Johnsen i Bull & Co.

- Ikke grunnlag for sanksjoner

Therese Johaugs advokat, Christian B. Hjort, sier til Dagbladet at Johaug selv redegjorde for deres syn på saken på pressekonferansen torsdag ettermiddag.

- Vi mener at faktum taler for seg selv i denne saken. Johaug redegjorde for hvorfor hun ikke er å bebreide på pressekonferansen. Det viser at det ikke er grunnlag for sanksjoner, sier han.

- Kommer dere til å argumentere med at det var legen som anbefalte Johaug å bruke medisinen og at hun førte den opp på protokollen i forbindelse med dopingkontrollen?

- Ja, det kommer vi til å ta med, men også totalkonteksten. Hun brukte dette middelet på grunn av en solforbrent leppe, ikke for å forbedre prestasjonen sin.

fra Røde Kors

NEW YORK (Dagbladet): USA ønsket den første kvinnelige generalsekretæren for FN. Russland ønsket en leder fra Øst-Europa. Til slutt ble de i stedet enige om en godt voksen mann fra et Nato-land. Den tidligere portugisiske statsministeren og FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, blir FNs neste generalsekretær når Ban Ki-moon går av ved nyttår.

Guterres er trolig et godt valg og har solid ryggdekning fra de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet – USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina. Situasjonen illusterer samtidig store svakheter med FNs valg av verdens fremste diplomat. Vedkommende blir nemlig i realiteten valgt ved at de fem landene finner en kandidat som alle kan tåle. Personer som selv kommer fra de faste landene, blir i ansett som uaktuelle. Helst skal også jobben gå på rundgang mellom geografiske regioner. Dersom ett av de faste landene sier nei, er kandidaten uaktuell. Alle ønsker dessuten helst en kandidat som kan hjelpe deres egeninteresser, ikke nødvendigvis en som har verdens felles beste i tankene. Når de så er blitt enige seg imellom, forteller de i praksis resten av FNs 193 medlemsland hvem de skal støtte. En slik ordning har åpenbare demokratiske svakheter.

Samtidig er årets valg av ny generalsekretær et kjærkomment drypp av enighet i det dypfryste forholdet mellom Russland og USA. De to landene er dypt splittet i synet på verdens største kriser fra Syria til Ukraina. Derfor er det et uvanlig og oppløftende syn at FN-ambassadørene, Vitalij Tsjurkin og Samantha Power, klarer å stå sammen om Guterres. I år har valgprosessen dessuten vært mer åpen enn tidligere ved at kandidatene til jobben har stilt til åpne høringer. Det er selvsagt et steg i riktig retning, men langt fra nok. Mange er stadig svært skuffet over at verdensorganisasjonen, som har eksistert siden 1945, ikke klarte å finne sin første kvinnelige leder. USA var opprinnelig blant pådriverne for dette. Noen drømte til og med om Tysklands forbundskansler, Angela Merkel. Slik gikk det ikke. – Du har ikke en sjanse dersom du er kvinne. Det er ikke et glasstak. Det er et ståltak, sier en av de kvinnelige kandidatene, Argentinas utenriksminister Susana Malcorra, til Foreign Policy.

Det manglet ikke på gode kvinnelige kandidater. Helen Clark, som leder FNs utviklingsprogram (UNDP), og de to bulgarerne Irina Bokova, generaldirektør i UNESCO, og Kristalina Georgieva, EUs budsjettkommissær, ble alle vurdert som sterke. Likevel nådde ingen av dem helt opp. Clark blir, ifølge Dagbladets kilder, vurdert som for vanskelig å samarbeide med. Den tidligere kommunisten Bokova, skal etter USAs mening ha for tette bånd til Putin-regimet. Georgieva blir vurdert som en særdeles effektiv administrator, men hadde motsatt problem. Hun anses som Brussels kandidat mer enn Øst-Europas.

Det er ikke store sko Guterres skal fylle etter Ban Ki-moon. Sør-koreaneren er dårlig likt internt i FN. Allerede i 2009 tegnet Norges daværende FN-ambassadør, Mona Juul, et svært lite flatterende bilde av FN-sjefen. I et internt brev Aftenposten fikk tilgang til, beskrives Ban som tafatt, lite villig til å dele rampelyset og ukarismatisk. Hans stadige raseriutbrudd skal dessuten gjøre det svært vanskelig å jobbe med ham. Det synet deles av flere i FN-systemet. Da Ban Ki-moon ble valgt i en lukket prosess for ti år siden, var det fordi han var den eneste kandidaten ingen av stormaktene hadde noe imot. USA og daværende president George W. Bush ønsket dessuten trolig en generalsekretær for verdensorganisasjonen med langt lavere profil enn forgjengeren – den engasjerte, kritiske og karismatiske Kofi Annan. Den tidligere sosialdemokratiske statsministeren Guterres vil trolig bli en langt mer politisk og klar leder enn byråkraten Ban Ki-moon. Som FNs flyktningsjef har han blant annet vært tydelig og refset europeiske land han har ment at ikke bidrar nok under flyktningkrisa.

I en verden hvor forholdet mellom Russland og USA er på frysepunktet, og hvor millioner av mennesker er på flukt, bør FN spille en avgjørende rolle. Situasjonen stiller enorme diplomatiske krav til den nye generalsekretæren. Guterres har potensial til å lykkes. Men organisasjonen ville trolig stått enda sterkere i verden om den klarte å vri seg ut av stormaktenes balletak og ta ytterligere steg i demokratisk retning.

fra Røde Kors

Radikal åpenhet om skattelistene er en særnorsk tradisjon vi bør være stolte av. Dessverre har vi en regjeringen som oppfatter denne helt sentrale informasjonen, som en del av privatlivet. De stikker kjepper i hjulene for dem som ønsker å finne ut hva kollegaer og sjefen tjener, for å «begrense unødig snoking i folks privatliv», slik statssekretær Jørgen Næsje (Frp) i Finansdepartementet formulerte det til VG.

I 2014 strammet regjeringen inn på muligheten for å søke i skattelistene anonymt. Nå får den du søker opp informasjon om at du har vært inne og sett. Det fungerer som en svært effektiv brems på nysgjerrigheten til folk. Mens 700 000 nordmenn gjorde 13 millioner i 2013, ble bare to millioner søk foretatt i fjor. Det er et alvorlig problem.

Det er klart det kan være ubehagelig hvis ungene, kollegaene, naboen eller andre, kan finne ut hva du tjener, hva du har i formue og hva du skatter. Og noen ganger gir informasjonen et misvisende bilde av de reelle forhold.

Det verserer også historier om at skattelistene blir brukt til å mobbe barn av fattige foreldre og av kriminelle til å sirkle inn rike bytter. Dette er imidlertid tynt grunnlag for å hindre tilgang til vesentlig informasjon.

For det første bør vi venne oss til at nøkkeltallene i likningen vår er offentlig informasjon. For det andre er det enkelt å begrense barns tilgang på skattelistene med en aldersgrense. For det tredje er det ingen som i fullt alvor bør tro at kriminelle ikke kan finne informasjon om hvem som har penger uten å legge igjen digitale spor.

Et korrekt bilde av hva ulike mennesker tjener, eier og skatter, er viktig for et fungerende demokrati, for å forhindre korrupsjon og skatteunndragelse og for å unngå urimelig forskjellsbehandling på arbeidsplassen.

Når vi kan sjekke hva kollegaer og sjefen tjener, styrker det arbeidstakerens forhandlingsposisjon. Forskning fra UiS viser at åpne skattelister gjør at folk med lave inntekter slutter i jobben og velger jobber med høyere inntekt.

Og når vi vet at vi blir sett i kortene, skjerper vi oss. SSB har beregnet at åpne skattelister sikret 500 millioner kroner ekstra i rapporterte skatteinntekter.

Det samme ser vi på selskapsnivå. Når selskapene må avsløre informasjon om regnskap og selskapsstruktur, rapporterer de økte inntekter og skatter mer. I kampen for å skattlegge multinasjonale selskaper, blir behovet for åpenhet helt åpenbart.

Vi høster allerede internasjonal anerkjennelse for åpenheten om skattelistene. Det bør vi dyrke, ikke forhindre, slik regjeringen gjør.

fra Røde Kors

Det mest overraskende, når man tar på seg tannbeskytteren og går alene inn i ringen, er at beina plutselig begynner å leve sitt eget liv. I det ene øyeblikket skjelver de, før du plutselig kjenner at musklene renner ut og blir erstattet av myk, dvask gummi. Hadde man vært sitt alminnelige jeg, i dette tilfellet en litteraturstudent som fordypet seg i fransk språkteori, ville man sikkert ha tenkt at det finnes bedre måter å løse dette på. For eksempel å gå ut av ringen igjen. Alternativt legge seg ned. Eller, men dette anbefales ikke, forsøke å snakke motstanderen til fornuft.

Det er tretten år, ti kilo og to kneoperasjoner siden jeg konkurrerte for siste gang. Jeg har for lengst vent meg til et liv uten blåmerker, treningsverk og konkurransenerver. Det er flere år siden sist jeg drømte at jeg var i ringen, eller på matta – som vi kaller det i den idretten jeg holdt på med. Men, de få gangene jeg har tatt på meg hanskene siden jeg la opp, eller holdt puter for yngre utøvere, har jeg det sånn jeg tror gamle fotballspillere har det når de kommer over en ball, eller en langrennsløper har det når snøen kommer. Det kjennes som om kroppen kommer hjem til seg selv. Og at den dunkingen, som er pulsen, stiger til det nivået den er skapt for.

Da Cecilia Brækhus bokset i Oslo Spektrum for to uker siden var regjeringen entusiastisk til stede. Det var dessverre ikke jeg. Etter planen skulle jeg ha tatt med meg husets 9-åring og sett kampen på nært hold. I ettertid var det kanskje like greit at det ikke ble noe av. Mye tyder på at det, i fjern og nær omgangskrets, ville ha blitt oppfattet som grov omsorgssvikt. Litt på nivå med å ta med seg datteren sin på strippeklubb eller swingersparty.

Fra mine bekjente på Facebook rant det inn avskyerklæringer med en intensitet som kunne få en til å tro at den ene deltakeren hadde bokset med hakekors på bh-en. Den ene fraksjonen var først og fremst provosert over at regjeringen solte seg i glansen og cashet inn noen enkle populistpoeng. Den andre fraksjonen var generelt misfornøyd med at folk i det hele tatt kan finne glede i å se «mennesker dælje løs på hverandre», «slå hverandre helseløse» eller «legitimere det som ville ført til fengselsstraff om det skjedde på gata».

Til dette kan man anføre at det ikke er så rart at en regjering som inkluderer et populistisk høyreparti gjennomfører populistiske endringer. Og, at det er lett å forstå at en regjering som gjennomfører et vedtak i tråd med egen politikk, som i tillegg ikke koster dem en krone, gjerne soler seg i glansen av en idrettsstjerne.

Man kan også påpeke at det er noen klare forskjeller på kampsporter og «slåssing på gata». Det er for eksempel en kampleder i ringen. Motstanderne er delt inn etter kjønn og vektklasse. Og de har, ikke minst, takket ja, forberedt seg grundig og inngått detaljerte avtaler om hvor, når, hvordan og etter hvilke regler de skal bokse. For øvrig ville vi også ha havnet i fengsel om vi kjørte bil på samme måte som Petter Solberg. De fleste av oss mener likevel det er en god ting at det finnes speedway-baner og billøp for at folk skal få utløp for fartsglede og hestekrefter i organisert form.

Det som forundrer meg mest med motstanden mot å tillate proffboksing er at så mange kunnskapsrike og sympatiske folk henfaller til vulgære tåpeligheter når de skal begrunne motstanden sin. Det er lett å forstå at man ikke finner noen glede eller interesse av å se på kampsport.

Men, å redusere boksing til folk som «dæljer løs» vitner om like stor innsikt som å avvise moderne lyrikk fordi diktene ikke er på rim. Det er et argument som strengt tatt sier mer om ditt eget sosiale ståsted og kulturelle posisjon, enn om boksing.

Å bokse handler ikke om å påføre motstanderen smerte, det handler om presisjon. Den riktige bevegelsen, i brøkdelen av det sekundet det er en åpning, som gir det perfekte treffet. Den følelsen, når kroppen din har gjort det den skal, før bevisstheten har rukket å registrere noe som helst, tror jeg er en riktigere beskrivelse av hva som driver kampsportutøvere til å terpe, trene, slite og utfordre sin egen frykt. Hadde det vært vold jeg var ute etter, ville jeg definitivt ikke ha satt meg i en situasjon hvor jeg måtte møte damer på min egen størrelse — og tape så mange kamper — før jeg omsider lærte nok til å kunne reise hjem med pokaler i stedet for blåveiser.

fra Røde Kors

Massedrapene på stranda i Nice og henrettelsen av fader Jacques Hamel var begge klassiske angrep på bløte mål med lavteknologiske redskaper.

Det reiser spørsmålet: Vil mordsommeren 2016 bli husket som begynnelsen på en tilstand der myrderiene heller er å tolke som etterlikninger av klassiske jihadistiske drapsorgier, mer og mer utført av personlighetsavvikende individer og hevnere enn av politisk og teologisk-ideologiske bevisste mordere?

Dette resonnementet henter styrke fra det faktum at de fleste terrorangrep utføres av mordere som er europeere. De har vokst opp i Europa, blitt sosialisert og fått sitt hat oppdyrket der. De kommer fra et Europa de kjenner seg fremmedgjort fra og vil hevne seg på.

Om resonnementet er riktig – at ‘terrorisme’ nå tydeligere og tydeligere blir et psykologisk og sosialt problem snarere enn et politiproblem – får det konsekvenser for vår beredskap. Da blir det vanskeligere å etterspore terrorisme-farer i grupper eller i identifiserbare sosio-religiøse miljøer. Vi får ensomme ulver i nye former. De blir mye vanskeligere å fange opp.

DET FARLIGE STEMNINGSSKIFTET

I dagene etter udåden i Nice skjedde et merkbart omskifte i den offentlige stemningen i Frankrike. Det som skjedde fikk for liten oppmerksomhet. Landet har opplevd minst 14 terrorangrep de to siste to åra. Minst 240 mennesker er myrdet, over 600 såret, noen for livet.

Ikke minst: angrepene har spredt seg. Av Frankrikes tolv regioner på fastlandet, er åtte blitt truffet til nå. Den bestialske kniv-henrettelsen av den 85 år gamle presten Jacques Hamel mens han knelte foran alteret i soknekirken sin i Saint-Étienne-du-Rouvray innvarsler kanskje en ny fase: bevisste anslag på kristne symboler.

Ser vi derfor en ny runde av hat mot en annen religion – jødedommen var som kjent målet i januar i fjor? Europa har kjent den bleke hånden til religionskriger før. Vi trodde den epoken var over i 1648. Ser vi nå gjenkjennende trekk fra Bartholomeus-natten på 1500-talet? Der kastet katolikker og protestanter babyer en masse ut vinduer i bestialsk trosharme.

BUING

Omskiftet vi taler om kom da statsminister Manuel Valls viste seg ved minnesamværet etter Nice-angrepet. Plutselig tok de frammøtte til å bue statsministeren ned.

Dette omskiftet har grepet dypt. Om vi ser tilbake på terrorisme-historien i Frankrike det siste året, skapte anslagene mot Charlie Hebdo-magasinet og Bataclan i Paris en stemning av innbitt motstand og protest. Nasjonal mobilisering i trass. Da gjaldt det å slutte rekkene.

Det er denne følelsen av samhold som nå ser ut til å forvitre. Eller ser vi bare en forbigående trend?

TVIL OG ÅPNING FOR OPPOSISJONEN

Flere tegn i tiden synes å innvarsle dette omskiftet. Tre dager før drapet på Hamel kom en spørreundersøkelse der 65 % av franskmennene sa at de ikke stolte på president Hollandes behandling av trusselen fra terrorismen.

Opposisjonen har naturligvis sett vinduet åpne seg. Nikolas Sarkozy var først ute:

- Vi må være nådeløse, sa han, sitert etter The Economist i sommer. – De juridiske snurrepiperiene og unnskyldningene for utilstrekkelig handling, er ikke akseptable.

Marine Le Pen rører som vanlig i vannet og dømmer hele den politiske klassen de siste 30 åra nord og ned. So what’s new?

KAOS OG SPENNINGSSTRATEGIEN

Det som gjør denne situasjonen så farlig er at slik oppflising av det overpolitiske nasjonale samholdet er presis hva terroristene er ute etter.

Det IS og Al Qaeda står for en klassisk spenningsstrategi. De vil vise folket at myndighetene ikke kan verne dem mot anslag. I sin tur vil det føre til protester à la Nice og spre tvil om legitim statsautoritet – kaos. En slik oppløsning åpner for nye runder med protester og håp om regimeskifte. Jeg kan vanskelig tro at ISIS tror at dette vil kunne åpne for et kalifat, men logisk konsistens og rasjonalitet er ikke tenkemåter som har noe godt feste i disse kretser.

Her likner IS på italienske Røde Brigader og tyske RAF på 1970-tallet. Men det er en viktig forskjell i synet på strategien: der de venstreorienterte terroristene trodde arbeiderklassen ville reise seg når den fikk se hvor repressivt det (formal)-demokratiske statsapparatet kan være under press, der har IS knapt noen uttenkt strategi av dette slaget – utover ren hevn etter de vestlige flyangrepene mot IS i Midtøsten og protest mot marginalisering og undertrykking av muslimer i Europa.

SKIFTE I TAKTIKK

Bruken av kassebil i Nice som mordvåpen representerer det foreløpige sluttpunktet for én linje i bruken av våpen og mål for terrorisme: Lavt teknologisk nivå, en enkel morder.

9/11 i USA la grunnen for all vestlig tenkning om terrorismen. Den gang dreide det seg om sentralt planlagte anslag med moderne teknologi – erobrede fly – på dypt symbolske, harde mål: Twin Towers og Pentagon. Aksjonen var nærmest en militær framrykking av høyt trente folk. Grunngivingen deres var klart totalitær-ideologisk. Planleggingen kom fra land langt borte.

ETTERRASJONALISERINGER

Dette er gammeldags nå. Overvåkingsorganene kan ikke lenger regne med å kunne identifisere særskilte grupper eller sentra som planlegger angrep. Og nå dreier det seg som sagt også ventelig i mindre grad om grupper som er religiøst motivert eller sentralt ledet.

At IS har tatt på seg ansvaret for anslagene i Frankrike, Tyskland og Belgia, kan like gjerne betraktes som etterrasjonaliseringer både fra gjerningsmennene selv og IS. Det samme kan sies om drapene i Orlando i USA. Det gjør overvåkingen enda mer innfløkt enn tidligere.

TERRORISTER?

Overskriften på en artikkel av Mark Mazzetti og Eric Schmitt i International New York Times for 19. juli fanger godt opp dette utviklingstrekket: «In an age of ISIS, attackers aren’t necessarily ‘terrorists’».

De to underbygger resonnementet sitt med en episode fra desember 2014 i Dijon. Der pløyde en voksen mann ned 30 fotgjengere mens han skrek ut islamistiske slagord.

Påtalemakten så på han som ‘mentalt ustabil’ og begrunnelsen hans som ‘knapt sammenhengende’. Altså mest sannsynlig religion som påskudd eller som et idésett som i brokkvis, rudimentær form kunne strukturere verden for en forvirret sjel – på etterskudd.

Årsaken til udåden lå i mentaliteten til mannen – som naturligvis kan ha vært forårsaket av vedvarende diskriminering i det nye hjemlandet.

OMSKIFTET KOM I IRAK

Vi må tilbake til Irak for å få perspektiv på skiftet fra harde mål til sivile, bløte mål i internasjonal terrorisme.

Da det vart klart at opprørerne ikke kunne vinne militært over de amerikanske styrkene i Irak – det ble åpenbart omkring 2005 – endret de taktikk. Nå slo selvmordsbombere til i bysentraene og drepte sivile. I 2008 drepte pakistanske terrorister 166 menneske i et hotell i Mombai. Det var et klassisk «soft target».

En ny fase var innledet: sivile mål og selvmordsbombere, ofte på lavt teknologisk nivå. Nice står i denne tradisjonen, likeledes Rouen.

ENSOMME ULVER

Så kom de ensomme ulvene. Det ble gradvis klart at det ikke lenger var mulig å etterspore klare miljø for terrorisme-rekruttering. Ulvene kom intetsteds fra, som for eksempel Breivik, enda vi vet nå at barnevernet var inne i bildet i oppveksten hans, slik overvåkingspolitiet også hadde Lahouaiej Bouhlei i Nice i kikkerten. Han hadde vist interesse for islam men kunne ikke kalles truende, sa politiet.

Og tunisisk-franske Adel Kermiche i Rouen. Knivdreperen Kermiche hadde vært arrestert to ganger for å ville dra til Syria. Politiet mente han var farlig nok til å sitte i fengsel. Men i mars ga en dommer ordre til at han kunne settes i husarrest og få fotlenke. Lenka var slått av noen timer om dagen – nok til å sette Kermiche i stand til å myrde Hamel.

SOM SLIPPER GJENNOM NETTET

Noe av sinnet mot Valls i Nice kom av samme årsak. Bilmorderen der var en småkriminell koneplager med personlige problemer. Politiet hadde han under oppsyn, men likevel slapp han gjennom nettet.

Det er lett å være etterpåklok. Avveiningene mellom trygghet og rettsrespekt er vanskelige. Innenriksminister Bernard Cazeneuve kommer stadig tilbake til at loven må respekteres, og han er lei av at opposisjonen stadig forsøker å slå mynt på manglene ved overvåkingen.

TILBAKE TIL DE UNDERLIGGENDE UTFORDRINGENE

Samlet munner denne analysen ut i en repetisjon av det som ligger under mye av den europeiske terrorismen: problemene med marginalisering av og forakt for den muslimske minoriteten, i kombinasjon med å leve i land der muslimene kjenner seg fremmede vis-à-vis den nasjonale identiteten, især den franske laïcite, den radikale sekulariseringsideologien.

INKLUDERENDE IDENTITET

Her ligger hovedutfordringen i dag: skape en identitet i Europa som både tar vare på nasjonale tradisjoner men også er åpen for de nye realitetene: politisk og kulturelt mangfold, multi-religiøsitet og multi-etnisitet. Det gjelder å få alle til å kjenne at de hører til.

Det er presis dette europeisk høyreekstremisme – og Trump – ikke vil og mobiliserer frykt på. Høyreradikal identitetspolitikk er nettopp det ytterste høyre lever på, den svekker normale politiske skillelinjer, f.eks. høyre/venstreaksen, som er mer håndterbare i demokratier fordi de kan kompromisses med.

Å kle av kvinner i burkini på stranda, er lite egnet til å skape denne samlende identiteten.

TERROR I USA NÅ Å VENTE

Det ville være helt i tråd med disse resonnementer at ISIS eller presis enkeltstående fanatikere eller forstyrrede personer satser nå alt på et terrorangrep i USA. Det vil kunne føre Trump til makten og bidra til den oppflising av det nasjonale samholdet som terroristene trakter etter. Bombene i New York helgen 17–18 september kan være et forvarsel. De synes å styrke disse synspunktene.

I Tyskland ser vi nå voksende politikerhat – første halvår talte forbundspolitiet 115 angrep («Volksverhetzung») på politikere, enhver dag. Drapet på Jo Cox viser hvilke uhyggelige følelser som ligger like under Brexit.

INKLUDERENDE ØKONOMI

Samtidig må Europa få til ein økonomi som slipper alle folk inn. Altså, tilbake til de sosiale og økonomiske driverne for ekstremisme av alle slag – uten å glemme de politiske og psykologiske røttene og kraften i den ideologien som får marginalisert ungdom til å drepe på vegne av et middelalderlig og tyrannisk tenkesett i Midtøsten. Dette innebærer en globalisering under kontroll, som ikke river opp hele samfunn utenfra og skaper dype lommer av intens anti-modernitet som populister av alle farger kan røre i. Dette fordrer en styrking av nasjonalstaten. EU må tenke bedre enn til nå.

At all misnøye lett kan finne sin form på nettet og slik gi de rotløse struktur og forklaring på all sin misere, det gjør ikke saken enklere.

Og bak synger de grunnleggende problemene i Midtøsten: autoritære, stagnerende regimer, ofte korrupte, som selv er voldelige; religiøse institusjoner som ofte framstår som medsammensvorne for fundamentalistisk tankegang; vestlig hykleri: handlingslammelse vis-à-vis det israelske okkupasjonsregimet og vestlig støtte til de undertrykkende regimene i Saudi-Arabia og Egypt.

Velkommen til the Brave New World.

fra JIF

Det ekstraordinære årsmøtet i Islamsk Råd lørdag skal velge nytt styre etter måneder med konflikt. Striden om generalsekretær Mehtab Afsar kommer trolig til å sette sitt preg på møtet. Klassekampen skriver at det er to mulige utfall etter møtet: Splittelse eller rettssak.

Det gamle styret gikk av i sommer fordi det ikke fikk flertall i organisasjonenes øverste organ, Rådet, for å si opp generalsekretæren. Nå mobiliserer det avgåtte styret og deres støttespillere til omkamp.

Dokumenter Klassekampen har fått tilgang til viser at det avgåtte styret har diskutert generalsekretærens avgang siden 2015. De begrunnet oppsigelsen med alvorlige mangler i generalsekretærens arbeid som de hevdet svekket omdømmet til Islamsk Råd betydelig.

Rådsmøtet i juni, som avviste oppsigelsen, valgte et arbeidsutvalg som blant annet skulle granske saken. De skal orientere om arbeidet på det ekstraordinære årsmøtet.

Enkelte moskeer skal ha truet med å trekke seg dersom ikke Afsar går av, og det skal være snakk om å danne en ny organisasjon.

Mehtab Afsars advokat Bernt Heiberg skriver i en epost til Klassekampen at dersom det skulle komme en oppsigelse, mener de denne vil være ugyldig og vil i så fall ta ut stevning og kreve at arbeidstaker står i stillingen.

(NTB)

fra JIF

(Dagbladet): CIA forbereder seg på å gjennomføre et hemmelig cyberangrep mot Russland, som hevn for landets påståtte hacking og innblanding i den amerikanske presidentvalgkampen, melder NBC News.

Nyhetskanalen siterer hemmelige etterretningskilder på at Obama-administrasjonen ha bedt CIA om å forberede et hemmelig angrep, som skal «trakassere og fornærme» Kremlin.

Det har lenge vært antydet at russiske grupper, eller statsstøttede hackere, kunne stå bak alvorlige datainnbrudd som har blitt avdekket. Fredag forrige uke gikk Det amerikanske sikkerhetsdepartementet ut og formelt anklaget Russland for å ha stått bak hackingen av Det demokratiske partiets nasjonalkomité i sommer.

- USAs sikkerhetstjenester er helt sikre på at den russiske regjeringen styrte den siste tidas kompromitterende e-poster fra amerikanske borgere og institusjoner, inkludert fra amerikanske politiske institusjoner, slo Sikkerhetsdepartementet fast i helga.

Det ble umiddelbart varslet reaksjoner fra flere regjering- og etterretningskilder.

- Vi kommer til å handle for å beskytte våre interesser, inkludert i cyberspace, og vi vil gjøre det på en tid og et sted som passer oss, sa en høytstående regjeringskilde til nyhetsbyrået AFP den gang.

- Offentligheten kan ikke forvente at de nødvendigvis vil få vite hvilke handlinger som er gjort eller hvilke handlinger vi planlegger å gjennomføre, sa den anonyme kilden.

Fiendtlig handling

Hackingen blir sett på som et forsøk på direkte å blande seg inn i den amerikanske valgkampen, og som en fiendtlig handling mot det amerikanske demokratiet. Det blir ekstra delikat av at det er en sterk antakelse at Russland foretrekker en president Trump framfor en president Clinton, noe sistnevnte har trukket fram gjentatte ganger ved valgkampdebattene i høst.

USAs visepresident Joe Biden sa fredag at de skulle «sende en melding» til Putin, på «et tidspunkt vi velger, og på en måte som gjør størst mulig påvirkning». På et direkte spørsmål om hvorvidt den amerikanske befolkningen vil vite at USA har gjennomført et nettangrep, svarte Biden:

- Jeg håper ikke det.

- Søppel
Dmitrj Peskov, talsmann for den russiske regjeringen, gikk samtidig ut og avviste anklagene på det sterkeste.

- Dette er igjen en form for søppel, sa Peskov til det russiske nyhetsbyrået Interfax.

- Hver dag blir president Putins hjemmeside angrepet av titusenvis av hackere. Mange av disse angrepene blir sporet til amerikansk territorium, men vi skylder ikke på Det hvite hus eller Langley hver gang, sa Peskov. Langley er byen hvor den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA har hovedkvarter

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov gikk enda lenger.

- Dette er ikke bare retorisk russofobi, det er aggresjon som setter vår sikkerhet i fare. Sanksjonene er en manifestasjon av disse fiendtlige handlingene, sa Larvrov.