bilindustrien

fra Norsk tipping

Beatrice Finn, direktør i Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN), beskriver vedtaket som et «historisk øyeblikk».

- Denne traktaten vil ikke eliminere atomvåpen over natten. Men den vil etablere en kraftig, ny internasjonal rettslig standard, stigmatisere bruk av atomvåpen og tvinge stater til å øyeblikkelig begynne å ruste ned, sier hun.

Resolusjonen ble lagt fram av Østerrike, Irland, Mexico, Nigeria, Sør-Afrika og Brasil. Den ble vedtatt med 123 stemmer mot 38, mens 16 land avsto fra å stemme.

Fire av fem av FNs sikkerhetsråds atommakter, Storbritannia, Frankrike, Russland og USA, stemte mot, mens Kina avsto fra å stemme. Det gjorde også India og Pakistan. Japan, som lenge har kjempet mot bruk av atomvåpen, stemte mot, og det gjorde også Sør-Korea, som lever med atomtrusler fra Nord-Korea.

Den ikke-bindende resolusjonen tar sikte på å begynne forhandlinger om en traktat i mars, som etter planen skal gå videre til hovedforsamlingen for avstemning i slutten av november eller begynnelsen av desember neste år.

– Støtter ikke ensidig nedrustning

Norge stemte sammen med 27 NATO-land mot forslaget i FN. Utenriksminister Børge Brende (H) sier i en kommentar etter avstemningen at det ikke er aktuelt å støtte et forslag som svekker NATO som forsvarsallianse.

- En prosess for å forby kjernevåpen, som ikke støttes av noen av de landene som faktisk har slike våpen, skaper dessverre ikke fremgang, sier Brende. Han mener nedrustning og ikke-spredning er nøkkelen til å oppnå en verden fri for kjernevåpen og vil ha konkrete og troverdige initiativ på disse områdene.

Brende viser også til stortingsvedtaket fra i vår der det var enighet om at Norge skulle arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for avskaffelse av atomvåpen der kjernevåpenstatene også er med.

- Om man starter med forbud, får man ikke kjernevåpenstatene med seg. Da blir det ren markeringspolitikk, og det bringer oss ikke nærmere en verden uten atomvåpen. Man risikerer også å vanskeliggjøre arbeidet for nedrustning i andre fora, understreker Brende.

Solhjell: – Trist

SVs Bård Vegar Solhjell gleder seg over FN-flertall for forslaget, men synes det er trist at Norge stemte nei.

- Det er trist å konstatere at Norge stemte nei til det mest lovende forslaget for atomnedrustning siden den kalde krigen. Det er imidlertid gledelig at et flertall av verdens land er uenige med Norge, fordi det betyr at reelle forhandlinger om et forbud vil starte neste år, sier Solhjell, som er SVs utenrikspolitiske talsperson.

- Stortinget har vedtatt at Norge skal spille en ledende rolle i prosessen for å forby atomvåpen. Å stemme nei til denne resolusjonen er det motsatte, sier Solhjell. Han mener nei-stemmen også er «stikk i strid et overveldende flertall av det norske folk».

(NTB)

fra Norsk tipping

KONSERT: I motsetning til, si, Giorgio Moroder eller Elton John, har Paul Simon eldet med stil.

«

Simon spiller som om det ennå er hemmeligheter å avdekke i låter han har fremført utallige ganger

»

Hvor

Oslo Spektrum

Tilskuere

Sannsynligvis skyldes det at han alltid har vært en olding. Allerede da han på midten av 60-tallet slo igjennom som den ene halvdelen av Simon & Garfunkel, var låtskriverkunsten hans preget av en resignasjon og tvetydighet som vanligvis følger med en mannsalder under tidens piskeslag.

Det hjelper så klart at 75-åringen også er typen som tilsynelatende nekter å la seg henfalle til komfortsonen.

Årsferske «Stranger to Stranger» er nemlig fylt med soniske krumspring som ikke bare er smakfulle, men også oppriktig lekne. At den infernalske italienske produsenten Clap! Clap! bidrar på albumet uten at det låter det granne krampaktig, er i seg selv beundringsverdig.

Under kveldens konsert i Oslos blodfattige storstue, kommer denne oppdagelsesreiseren i ham mest bokstavelig til uttrykk under «Spirit Voices» – ett blant en hel håndfull åpenbare høydepunkter – en vidunderlig hypnotisk melodi hvor trubaduren beskriver sitt skjellsettende møte med ayahuasca.

Det er noe skjønt i at en såpass folkekjær og sober sanger som Simon benytter seg av musikkens mangslungne kraft til å antyde at enkelte rusmidler faktisk kan berike tilværelsen – mer eller mindre synkront med at debatten rundt dette begynner å skyte fart i norsk offentlighet.

Kledelig nok har «Spirit Voices» et åpenbart tropisk tilsnitt ved seg, og er langt fra den eneste låten i kveld man kan si det om. Selv klassikeren «The Boxer» er krydret med en forførende spansk gitar, signert hans kamerunske kamerat Vincent Nguini.

Faktisk teller backingbandet hans hele ti mann, inkludert den briljante bassisten Bakithi Kumalo, som spilte en helt sentral rolle på det nå 30 år gamle mesterverket «Graceland». Tross det store antallet kokker, er det kun under «The Cool, Cool River» at Simon & co. står i fare for å la det koke over; med storbandpreg og en vilter pianosolo helt til sist kjennes den dessverre overlesset.

Ellers er imidlertid det å skue utover de elleve musikantene på scenen som å studere en flittig bikube, der de sammen – i likhet med alle virkelig gode band – utgjør langt mer enn summen av sine bestanddeler. Stilsikkert veksler de mellom kreolske rytmer, ørkenblues, tropicália og township jive, samt delikat yacht rock («Still Crazy After All These Years», med saksofonsolo og det hele).

Kanskje mest slående er dette samspillet under «Stranger to Stranger», hvor det vektløse synthtemaet i bunn gradvis får mer kjøtt på beinet, mens Simon selv byr på en vokalleveranse god, og ikke minst rørende, som noen.

«Words and melodies/Easy harmonies», synger han, som om det han har drevet med i over et halvt århundre er verdens enkleste sak. Jeg kan ikke se det klart fra tribunen, men jeg fornemmer at han gliser litt lurt idet han synger det. Her står tross alt Paul Simon i 2016, og spiller som om det ennå er hemmeligheter å avdekke i låter han har fremført utallige ganger.

Da gjør man best i å høre godt etter.