KONSERT: Rekk opp hånda den som ikke har fått ungdommen sin på et eller annet vis preget av The Cure.
«
Robert Smiths gullstrupe er ankeret gjennom konsertens søvndyssende tre timer
»
Hvor
Oslo Spektrum
Tilskuere
Om det selv er bare som aproposmusikk en fredags ettermiddag via Radio Norge eller P4, så har (forhåpentligvis!) de fleste av oss merket det er noe spesielt ved dette bandet og deres evne til ikke bare å speile, men også forsterke følelsen av være en vandrende bunt med nerver – enten man druknes i et hav av kjærlighetssorg eller er stormforelska for første gang.
Min far, som var 17 år da gjennombruddsalbumet «The Head on the Door» så verdens lys i 1985, endte opp med å introdusere meg for The Cure da jeg var tenåring. I motsetning til mye av musikken som preget mine formative år (les: Tool og Seigmen), er det imidlertid ikke ubehagelig å lytte til det britiske postpunkbandet i dag.
Tvert imot: Skru det på, og det føles som å lytte til det for første gang igjen.
Det spørs om ikke det skyldes at vokalist Robert Smith er en evig 16-åring. Sånn fremstår han i hvert fall under deres konsert i Oslo Spektrum – som del av deres første store europaturné siden 2008 – der han danser keitete, er iført sin karakteristiske scene kid-uniform og fremfører flunkende nye låter («Never Be the Same») som tar for seg akkurat de samme tingene som The Cure-låter alltid har dreid seg om.
Men fremfor at noe av dette fremstår kynisk eller desperat (Smith er straks 60, må vite), later det til å bare være at det er sånn han er. Hvordan skal man ellers forklare at stemmen hans – på mirakuløst vis – låter like nydelig og unik som den gjorde i 1979?
Det er nemlig gullstrupen hans som er ankeret gjennom konsertens søvndyssende tre timer. Jeg er ikke den første til å synes at dét kjennes som en evighet; også The Guardians utsendte gikk lei midtveis uti en konsert i vinter. Det skyldes ikke så mye at låtene ikke er gode nok eller at bandet ikke spiller bra, som at lyden dessverre er ganske dårlig (og hva er greia med store artister og billig grafikk?).
Bass og trommer (spesielt bassgitaren) ljomer i Oslo Spektrum, hvilket er stikk i strid med hvordan mye av musikken deres er produsert; uten den hjemsøkende romklangen blir lydbildet flatt og todimensjonalt. Konsekvensen er at altfor mange av låtene som ikke er svinbra – hvilket jo er dømt til å skje når man bikker 30 stykker, særlig når deres fire første album er nedprioritert – begynner å ligne mistenkelig mye på hverandre.
Stort sett er dét kjedelig å overvære, men i deres svakeste stunder («Never Enough») begynner kvintetten å minne vagt om Red Hot Cured Peppers.
Til gjengjeld er det nok av høydepunkter å hente her. Knallsterke «The Hungry Ghost» fra deres så langt siste fullengder vitner om at prosjektet fortsatt er overskuddspreget (selv om de godt kunne spart seg for den gubbete wah wah-gitaren), mens trekløveren «At Night», «Lullaby» og «Fascination Street» står som det store sammenhengende lyspunktet i konserten. For å nevne noe.
Hadde det ikke vært for Robert Smith, en skjønn mann med en slående tilstedeværelse, spørs det imidlertid om konserttapningene av selv disse låtene ville gjort nevneverdig inntrykk.
«I’ve waited hours for this,» synger han under «Close to Me», kveldens nest siste låt. Ja, jeg også. Jeg vet bare ikke helt om det var verdt tiden.