«Trygge arbeidsplasser til flere, er regjeringens viktigste jobb», sa Siv Jensen da hun presenterte regjeringens siste statsbudsjett. Nå er tiden kommet for å oppsummere regjeringens overordna økonomiske politikk de fire årene den har fått mandat av velgerne til å styre.
For dem som har fulgt regjeringens prioriteringer de siste tre årene er det intet nytt under solen. Det grønne skiftet er ingen steder å se. Kriseforståelsen er klassisk sosialdemokratisk. Et fall i oljeprisen, med de sektorspesifikke konsekvensene det får, møtes med brede motkonjunkturtiltak for å styrke norsk økonomi og sikre arbeidsplasser.
Selv når bunnen i norsk økonomi ser ut til å være nådd og pilene peker oppover, vil regjeringen ha alle kluter på dekk.
Ikke bare har vi en historisk lav rente, som frister allerede gjeldtyngede nordmenn til å ta opp stadig mer lån for å være med på boligfesten.
Ikke bare har regjeringen brukt mer oljepenger enn noen annen regjering.
Regjeringen knepper til enda et hakk, selv med risiko for at oppturen i andre næringer allerede er i ferd med å bli bremset av en stigende kronekurs.
Budsjettet øker med 3,8 prosent fra i fjor. Oljepengene økes til tre prosent av oljefondet. Godt under handlingsregelen på fire prosent, men trolig mer enn det vi kan forvente å få i reell avkastning fra fondet.
Grovt sagt kan budsjettet oppsummeres med «mer penger til alle», unntatt mediene som får pressestøtten kuttet. Og enda har ikke forhandlingene med samarbeidspartiene startet.
Regjeringen lover at dette skytset er nødvendig for å lose Norge trygt gjennom krisa. Skattelettene på 6,5 milliarder kroner skal gjøre det lukrativt å drive forretninger i Norge, mens oljepengene skal fungere som støtdempere som gjør overgangen til Det Nye Norge så myk som mulig.
Siv Jensen og Erna Solberg tror nok på det de sier. Om de ikke var disipler av keynesiansk tenkning før finanskrisen, er de i alle fall det nå. Men det er også svært behagelig for en sittende regjering å ha tro på at økt pengebruk kan løse alle våre problemer.
Da slipper politikerne å skuffe andre velgergrupper enn de som er bekymret for at «mer til alle» ikke er bærekraftig på lang sikt. Og konservative Høyre-folk av den gamle skolen, er det ikke så mange igjen av.
Det er ingen tvil om at regjeringen har gjort det lett for seg. Men slik den økonomiske og politiske situasjonen er her til lands, har de gode grunner for å gjøre som de gjør.
Arbeidsledigheten er historisk høy. Og hadde det ikke vært for at mange trekker seg helt ut av arbeidsstyrken, hadde ledighetstallene sett enda verre ut. Oljeprisfallet rammer oljesektoren hardest, men får ringvirkninger også for tilknytta næringer. Den økonomiske veksten er lav. Da gir det mening å bruke mer penger. Det er hele poenget med handlingsregelen. Det kan til og med gjerrige Finansdepartementet gå med på.
Det er likevel mørke skyer på horisonten. Finanspolitikk er ofte saktevirkende. Når regjeringen har tråkket såpass hardt på gassen i tre år at det er en fare for at man overskyter og at man bidrar til å forsterke konjunktursvingningene, framfor å dempe dem. Framfor å myke overgangen gjøres overrennet brattere.
Et annet problem er at oljepengebruken kan bidra til å vanskeliggjøre omstillingen. Norge er ikke inne i en generell økonomisk krise, som vi ser en naturlig utgang på.
Det er oljesektoren som sliter og konsekvensene er regionale og avgrensede. Og uavhengig av hva som skjer med oljeprisen, skal ikke jobbene som er tapt i olja tilbake igjen i næringen. De må finne seg jobber i andre næringer.
Da kan det virke naturlig at en forsøker å styrke næringslivet ved å øke pengebruken over statsbudsjettet. Men siden denne økningen ikke er varig, vil dette bare skape en midlertidig impuls i økonomien. Når oljepengebruken ikke lenger er like ekspansiv, vil de som har funnet arbeid på grunn av regjeringens økonomiske politikk måtte ut på jobbjakt igjen.
Det er vi nemlig nødt til. Vi har en regjering som forsøker å komme tilbake til en økonomisk vekst, som vi kanskje ikke vil se igjen, i alle fall på en stund. Det kan se ut til at vi går inn i en ny normal med vedvarende lavere vekst.
Den forventede avkastningen på oljefondets investeringer på fire prosent, som ligger til grunn for handlingsregelen, er det ingen som tror på lenger. Vi må trolig slå oss til ro med at vi får mindre penger igjen for investeringene våre.
Selve størrelsen på oljefondet vil også reduseres, både som følge av at store deler av fondet er kunstig høye på grunn av lav kronekurs. Det er «teoretiske penger» som vil forsvinne i det kronekursen øker, noe den gjør allerede.
I tillegg ser det ikke ut til at oljebransjen vil kunne gi de enorme gevinstene den en gang har gjort. Skal vi ta klimaproblemene på alvor, kan de statssubsidierte oljeinvesteringene vi legger til rette for i dag vise seg å være en utgiftspost, framfor å sikre velferden til de kommende generasjoner.
Finansministeren fra partiet som ble dannet for å bidra til «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep», kan dermed se ut til å bli finansministeren som la opp til en usunn høy aktivitet i økonomien og bidro til en større offentlig sektor enn det vi kan bære på lang sikt.
Det gjelder ikke bare oljepengebruken. Det største problemet er at det gjøres få forsøk fra regjeringen på å innrette oss mot et lavere offentlig forbruk. Sylvi Listhaug har riktig nok vært svært opptatt av hvilken byrde flyktningene er på våre offentlige budsjetter. Og ja, det er sant at flyktninger koster oss noe. Med all sannsynlighet er det mer enn de gir tilbake i form av skatteinntekter.
Men det er ikke flyktningene som vil knekke velferdsstaten vår. Som perspektivmeldinga viser, vil moderate framskrivninger av dagens nivå på trygdeytelsene og de offentlige tjenestene gjøre at skattene må økes radikalt om ikke mang tiår. Regjeringen velger heller å kutte dem.
Det kan godt tenkes at det var riktig av regjeringen å bruke oljepenger når oljeprisfallet rammet norsk økonomi. Men jeg kan vanskelig tenke meg at vi vil se tilbake på denne regjeringen og tenke at de gjorde i nærheten av nok for å bidra til den nødvendige omstillingen norsk økonomi står overfor eller at de på vesentlig vis beredte grunnen for å berge den norske velferdsstaten på lang sikt.
