(Dagbladet): En ransmann i blå jakke og hettegenser fikk med seg seks snusbokser fra Joker-butikken på Eiksmarka i Bærum søndag morgen.
Det var flere ansatte i butikken da mannen kom inn og truet med kniv rett rundt klokka 09.30.
- Vitner har sett at mannen løp avgårde og trolig fortsatte på sykkel i retning Østerås t-banestasjon, opplyser operasjonsleder Magne Olsvoll ved politistasjonen i Sandvika til Dagbladet ved 11-tiden.
Ingen ble fysisk skadd, og ingen er pågrepet.
- Butikken er videoovervåket, og politiet er i ferd med å sikre de aktuelle opptakene, sier operasjonslederen.
(Dagbladet): «Vi er inne i den verste humanitære krise siden krigen. Også derfor ville det være meningsløst og det ville sende et helt galt signal til Europa om jeg lot meg vikle inn i en hjemlig krangel om hva som skjedde for 15 år siden», skriver Thorbjørn Jagland i dag på sin Facebook-profil.
Jagland har også tidligere denne uka avvist å kommentere framstillingen av hva som skjedde mellom ham og Jens Stoltenberg i tida før Jagland trakk seg som Arbeiderpartiets leder i 2002.
Anledningen er Stoltenbergs memoarbok «Min historie», der den nåværende Nato-generalsekretæren skriver at samarbeidet mellom ham og Jagland brøt sammen, og at det var derfor han så seg nødt til å fraksjonere med andre i Ap-ledelsen for å fjerne partilederen.
Jagland er i dag generalsekretær i Europarådet, og meddelte fredag, via sin kone Hanne Grotjords Facebook-profil, at han ikke vil kommentere oppgjøret nå som både han og Stoltenberg leder store internasjonale organisasjoner.
I dag kommer Jagland altså enda en forklaring, denne gang på sin egen profil. Han viser til de store og tunge oppgavene Europarådet jobber med for tida – utredningen av menneskerettigheter i Tyrkia etter kuppet, og den humanitære krisen i Syria.
«Jeg ser frem til å møte Frankrikes president Holland og Tysklands utenriksminister Steinmeier i Strasbourg om en ukes tid», avslutter Jagland.
Bakgrunnen for den bitre striden var Ap’s katastrofale resultat ved stortingsvalget i 2001; partiet fikk 24,3 prosents oppslutning.
NADDERUD (Dagbladet): Lillestrøm og trener Arne Erlandsen (56) hadde ikke noe valg i går ettermiddag: Det måtte bli tre poeng i bortekampen mot Stabæk.
2-1-seieren – der Sheriff Sinyan og Gary Martin scoret målene – gjør at Lillestrøm har heng på kvalikplassen i Tippeligaen.
Det var skjerpet vakthold på Nadderud lørdag. Og det var på sin plass. Lillestrøm-supporterne viste utagerende tendenser med smell fra tribunen – trolig kinaputter – og sanger med grovt innhold.
- Alle suger k** i STB, var en strofe som også kunne høres gjennom sendingen til TV 2. Nå raser folk på sosiale medier over ordbruken som ble fanget opp av mikrofonene.
Fokus
For trener Arne Erlandsen handler det utelukkende om det som skjer på banen. Han har fått jobben med å redde plassen til en av de mest tradisjonsrike klubbene i norsk fotball.
GLAD BENK: Arne Erlandsen og resten av trenerteamet kunne juble over tre poeng på Nadderud lørdag. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix Vis mer
- Jeg bruker ikke tid i det hele tatt på å finne ut hvor mange poeng vi trenger. Det eneste vi har fokus på er å jobbe knallhardt hver dag. Resultater er ofte en konsekvens av gode treninger. Resultatet mot Stabæk var ekstremt viktig, sa Erlandsen til avisjournalister etter kampen.
- Vi har jobbet hardt i halvannen uke. Spillerne har respondert. De har ikke gitt opp. Vi har muligheten til å redde plassen. Det hadde vært veldig vanskelig med tap.
Kan bli bedre
Rutinerte Erlandsen fortsetter:
- Vi er klare på hvordan vi ønsker å spille. Det er fremdeles mange faser i spillet vi kan bli bedre på. Vi tar en kamp av gangen og ser ikke to måneder fram i tid. Vi skal gjøre jobben maksimalt hver dag.
Treneren har i første omgang kontrakt ut sesongen. Han overtok for Runar Kristinsson som fikk sparken etter begredelige resultater. Lillestrøm møter Brann borte i neste kamp.
Og apropos Lillestrøm-supporternes sang. Da seieren var et faktum, sang de følgende til Stabæk-fansen:
En mann ble søndag morgen funnet død i en elv i Aurskog-Høland i Akershus. Politiet tror mannen er en 47-åring som har vært savnet siden lørdag.
Politiet lette med hunder og helikopter gjennom natten til søndag etter at 47-åringen ble meldt savnet fra Løken på Romerike.
– Det ble gjort funn i en elv klokken 6.30. Vi legger til grunn at det er den savnede, sier politiets innsatsleder Knut Hammer på funnstedet til Romerikes Blad.
Mannen ble sist sett da han gikk fra en fest i 3-tiden natt til lørdag. Hammer sier det ikke er mistanke om at den omkomne har vært utsatt for noe kriminelt.
Men i nabolandet Sverige bor det en kvinne som oppriktig mener hun har en sjanse til å tukte Brækhus i ringen. Hennes navn er Klara Svensson.
- Jeg vet at jeg har en sjanse, sa Svensson til et samlet pressekorps etter kveldens kamp.
En snau time etterpå kom Cecilia Brækhus ut til sin pressekonferanse. Hun var naturligvis strålende fornøyd med den sterke seieren over Mathis.
Og da Dagbladet konfronterte Brækhus med uttalelsen til Klara Svensson (28), klarte hun ikke å holde seg. Hun begynte å le høyt – og lenge.
Etter rundt ti sekunder med latter sier omsider Brækhus:
- Hun er jo fin, da.
KLAR FOR FIGHT: Klara Svensson håper på et snarlig møte med Cecilia Brækhus. Foto: John Terje Pedersen/Dagbladet Vis mer
- Jeg må være helt ærlig og si at hodet mitt er ikke hos Klara Svensson nå. Ok, hun er mandatory (kvalifisert til å møte Brækhus journ.anm.). Ok, det er et svensk/norsk-oppgjør og bla bla bla. Det blir morsomt, men drømmen min er en megakamp mot Cyborg. Det er det. Men en mandatory er en mandatory. Kommer jeg meg ikke unna det, så må jeg ta meg av Klara først, sier Brækhus til Dagbladet.
For Brækhus ønsker seg først en boksekamp mot Cristiane Justino (31) som går under kallenavnet «Cyborg«» eller «Cris Cyborg». Hun er en brasiliansk MMA-utøver som kan tenke seg å prøve seg mot Brækhus i bokseringen.
En slik kamp vil i tillegg til å være severdig også være et stort pr-stunt, særlig i USA. Lukrativt vil det også bli for de to utøverne.
Cris Cyborg var veldig aktiv i sosiale medier etter kveldens boksekamp. Hun fikk med seg at Cecilia Brækhus snakket om henne i ringen like etter kampen. Cyborg har også lagt ut en melding på norsk der hun ønsker skandinaviske følgere velkommen til Twitter-profilen sin.
Men før et eventuelt møte mellom duoen kan altså svenske Klara Svensson «stå i veien», som Brækhus selv sier.
Ikke skremt
Svensson vant retten til å møte Brækhus da hun slo Mikaela Laurén i det som var en ren svensk duell tidligere i september.
Svensson var ringside i Oslo, og for kvelden antrukket i en lang kjole. Hun fulgte boksekampen i Spektrum med argusøyne. Dessverre for henne, og for publikum, varte den bare i snaut tre minutter.
Svensson ble imponert over det lille hun fikk se av Brækhus i dag. Men skremt ble hun ikke.
- Nei, faktisk ikke. Det er ikke en putekrig, man vet hva man går inn i og det er en tøff sport. Men jeg har gått mange kamper og jeg har på samme måte som Cecilia en bra merittliste i amatørkamper. For meg er det den perfekte kampen, jeg har alt å vinne. Jeg vet hvordan det er med presset, det var mye av det før den forrige kampen mot Mikaela Lauren, men mot Cecilia har jeg faktisk alt å vinne, sier Svensson til Dagbladet.
Hun forteller at hun har en helt annen stil enn det Anne Sophie Mathis har, noe hun tror vil passe bedre mot Brækhus.
I dag viste også Brækhus fram sin nye stil, som hun har terpet på med trener Johnathan Banks. Det var en mer muskuløs og hardtslående utgave av Brækhus som entret ringen denne gangen.
- Det gikk fort. Alle ble overrasket over det. Men det er gøy å se hennes nye stil, og det har gitt resultat – sammen med den nye treneren, sier Svensson.
- Kan bli legendarisk
De fleste trodde nok at Cecilia Brækhus og Anne Sophie Mathis skulle holde på i ti runder, slik duoen gjorde i 2012. Svensson håpte også hun skulle få se mer boksing.
- Jeg ville se mer. Det var derfor jeg kom hit. For å være litt egoistisk så ville jeg sett mye mer på hvordan hun ville reagert i ulike situasjoner, men det er alltid gøy, sier Svensson om at kampen ble avgjort på knockout.
- Så du lærte noe i dag?
- Absolutt. Man lærer av alle kampene man ser. Men først og fremst blir man inspirert av arenaen og hele pakka. Det skaper litt framtidstro på hvordan det kan se ut i Sverige også, sier Svensson, som sier at det ikke har noe å si for henne om et eventuelt møte med Brækhus går i Sverige eller Norge.
Hun var heller ikke skuffet over Mathis, selv om 39-åringen måtte gi tapt allerede i andre runde.
- Nei. Altså mitt drømmescenario var jo at Cecilia skulle ta denne kampen, for jeg tror det kommer til å bli en stor, stor kamp. Sverige mot Norge. Og selv internasjonalt kan det bli en legendarisk kvinnekamp. Så det kan ikke bli større interesse eller bedre timing. Jeg er beæret over å kunne møte henne, så får vi se om det blir kamp neste år, sier Svensson.
Det er foreløpig ikke Cecilia Brækhus’ drømmescenario, men om det blir en norsk/svensk-duell er hun iallfall klar for oppgaven.
NORGES statsminister var seremonimester da den blåblå regjeringen feiret sin idrettspolitiske fanesak for et jublende Oslo Spektrum. Med Erna Solberg bak mikrofonen og kulturminister Linda Hofstad Helleland ringside, ble et 35 år gammel forbud mot proffboksing nullet ut bare noen timer etter at denne helsefarlige sporten krevde enda et offer:
Heretter skal jenter skal ha lik rett som gutter til selv å velge om de vil skade hjernen sin.
Det er likestillingsmessig fornuft i sånt, selv om denne saken neppe hadde trigget hverken statsminister eller stortingsflertallet uten Cecilia Brækhus’ personlighet og totale dominanse i internasjonal kvinneboksing.
Så får det være at nettopp dominansen også rent sportslig viser sportens sårbarhet.
FOR mens Cecilia brukte en runde på å teste sitt eget nivå, trengte hun bare 65 sekunder på å knuse all illusjon om at internasjonal kvinneboksing har en elite med kraft til å drive denne ganske ferske kvinneidretten videre:
Der franske Anne Sophie Mathis som førsteutfordrer for fire år siden ga Brækhus en helt jevn kamp, ble det egentlig ingen kamp i det hele tatt denne gangen.
Så sterkt står Cecilia etter 29 seire på 29 kamper som udiskutabel mester i proffboksingens vrimmel av forbund og uhellige allianser, og så ujevn er hennes egen sport.
Denne høyst personlige oppvisningen holdt i massevis til en festaften i Spektrum, og kommer nok til å selge ut 10 000 plasser på nytt om det passer Cecilias økonomiske planlegging å invitere svenske Klara Svensson til Oslo.
Men det passer ikke sporten at den norske mesteren er så suveren.
SELV skal Cecilia få slippe å ta det store ansvaret for å utvikle kvinneboksingen. Selv i en fersk idrett er det uansett godt nok å være suverent best. Med gårsdagens kamp oppfylte hun sitt eget ønske om å få drive med sporten sin hjemme i Norge, og det er bra.
Også måten det skjedde på. For det tok nesten to år fra det politiske blåblå vedtaket om å legalisere proffboksing til det ble mulig å arrangere det første norske proffstevnet. I løpet av denne tida fikk den hjemlige idrettsbevegelsen til slutt det nesten helt som den ville:
Cecilias kamp måtte innordne seg de vante dopingbestemmelsene for all organisert idrett.
Dette er en langt viktigere innrømmelse fra private arrangører enn en eventuell kortvarig seier i den etiske debatten om boksingens vesen i seg selv er styggedom. For i løpet av de 35 årene det særnorske forbudet mot proffboksing har vært håndhevet, er denne idretten forlengst blitt passert av langt mer brutale kampsporter der de sannsynlige seinskadene av gjentatte harde slag mot hjernen ennå ikke er blitt sikker medisinsk kunnskap.
Slik er det ikke boksingen i seg selv som først og fremst er problemet, men måten den blir styrt og kontrollert på.
DER ble denne tittelkampen et positivt bidrag. Det skjedde både gjennom den nevnte dopingkontrollen og selve kampledelsen. Om en aldrende Mathis (39) kom uforberedt på den store nivåforskjellen, slapp hun å lide for den feilen. Denne ujevne tittelkampen ble kjapt stoppet.
Nettopp dommernes evne til å ta konsekvens av nivået underveis, er en av de store pågående debattene i en boksesport i endring. Seinest tidligere i høst da proffene slapp til i OL for første gang i Rio, advarte et par av de privat forbundene mot helsefaren som fulgte med ulik slagkraft i møtene mellom proffer og amatører.
EGENTLIG er dette en liksomdiskusjon som dekke for det store oppgjøret om hvem som skal kontrollere sporten:
Private, kommersielle interesser eller mer eller mindre demokratiske idrettsorganisasjoner.
Det internasjonale bokseforbundet (AIBA) bruker proffenes OL-deltagelse i et forsøk på å overta mer kontroll fra de private forbundene. Det er en endring det er verd å støtte i den langvarige kampen for å rydde opp i en ofte råtten sport.
At vårt eget bokseforbund klapper for at Cecilia Brækhus og hennes medhjelpere i First Lady Promotion i går kveld klarte å gjennomføre et både kontrollert og vellykket sportshow, gjør at disse private arrangørene uansett får en sjanse til på hjemmebane.
Cecilia har gjort proffboksing til kultur for folket, og fått regjeringen på slep.
Sånn har norske jenter vunnet retten til selv å velge om de vil skade hjernene sine.
(Dagbladet): Påvirker hvilke personer vi omringer oss med hvorvidt vi er attraktive eller ikke?
Det var det forskere ved University of Royal Holloway London ville finne ut av. I en studie publisert i tidsskriftet Psychological Science har forskerne bedt 40 forskjellige personer om å vurdere bilder av forskjellige ansikter utfra hvor attraktive personene på bildet var.
Sammenliknet bilder
Deretter ble deltakerne bedt om å vurdere det samme ansiktet ved siden av et annet ansikt forskerne anså som mindre attraktive. Da forskerne inkluderte de ekstra ansiktene, vurderte deltakerne personene på det originale bildet som mer attraktive.
Deretter ble deltakerne bedt om å vurdere to attraktive ansikter ved siden av et mindre pent distraksjons-ansikt. Det gjorde at deltakerne i større grad begynte å tvile på hvem av de attraktive som sto fram mest.
Hvor pene vi er – eller hvor pene andre vurderer oss – er derfor ikke nødvendigvis alltid gitt. Det kan bli påvirket av flere ytre faktorer.
- Fram til nå, er det en generell oppfatning at attraktivitet er generelt stødig. Ser du et bilde av George Clooney i dag, vil du vurdere ham like attraktiv som du vil i morgen. Likevel viser denne studien at de du holder deg meg har innvirkning på hvor attraktiv du framstår overfor andre, sier forfatteren av studien, Nicholas Furl til Science Daily.
- Hvordan folk ser ut har en stor innvirkning på hvordan andre ser dem. Vi lever i et samfunn som er besatt av skjønnhet og attraktivitet, men hvordan vi vurderer og forstår det er fortsatt en gråsone, sier han.
Ikke overrasket
- Det er kanskje ikke overraskende at vi dømmes ut fra personene rundt oss. Dette ser vi ofte i tenåringsfilmer og romantiske komedier, hvor karakterer gjerne er rundt mindre attraktive venner for å øke egne sjanser, sier han i en pressemelding fra universitetet.
Forfatteren tror blant annet funnene i studien kan påvirke folk i reklame- og pr-bransjen.
- Folk kan også evaluere en person sosialt forskjellig på grunn av hvem den personen er med, sier han.
Åtte biler er utbrent i Grimsta, vest i Stockholm, i løpet av lørdagsnatten. Politiet arbeider ut fra en teori om at det dreier seg om én gjerningsmann.
- Vi tror ikke det har vært en ungdomsgjeng som har holdt på. Det behøver ikke være en ensom gjerningsmann for det, men det er ingen vitneobservasjoner av noen gjenger, sier operasjonsleder Sylvia Oldin for politiet i Stockholm.
Det finnes så langt ingen øyenvitner til hendelsen, men politiet har startet tekniske undersøkelser av bilene for å sikre bevis. Hendelsene regnes som grovt skadeverk, og politiet opplyser at det er uvanlig at biler brenner i dette området.
Det er tre år siden Edward Snowden i historiens største sikkerhetslekkasje avslørte hvor altomfattende den amerikanske stats overvåkning av egne borgere har blitt. I tre år har han sittet fast i Moskva. Han er paradoksalt nok gjest hos den russiske presidenten Vladimir Putin – som har overvåkning av borgerne sine øverst på prioriteringslista og vern om privatlivet deres nederst.
Carsten Jensen. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet. Vis mer
Historien er samtidig tragisk, rystende, oppløftende og informativ. Den var det da, og det er den fortsatt. Snowdens navn er alltid verdt å nevne for å minne oss på at vi ikke lenger er alene, selv ikke i våre mest intime øyeblikk. Så lenge det er et elektronisk kommunikasjonsmiddel et eller annet sted i nærheten, er det også en ubuden gjest der. Nå er vi så nær vi noen gang kan komme å ha «gjester» i hjernen uten å få satt inn en chip i hjernebarken.
Den amerikanske regissøren Oliver Stone har laget en film om Snowden. Historien om Edward Snowden er ingen thriller. Snowden blir skildret som en helt vanlig mann som bare gjør sin demokratiske plikt. Evnene hans åpner alle dører for ham, men han innser at de åpne dørene fører rett inn i lovløshetens mørke rom. Hvis det er et plott her, utspiller det seg i Snowdens samvittighet og handler om den helt grunnleggende evnen til å skille mellom rett og galt. Det gjør det mulig med indre overlevelse.
Det er Oliver Stones understrekning av Snowdens hverdagslighet som gjør filmen så vellykket og overraskende. I motsetning til den vanlige Hollywood-dramaturgien er det ikke hevn eller personlig krenkelse som driver ham. Det er hele tiden en pliktfølelse man, om man vil, godt kan kalle patriotisk.
Snowden er ikke spion, verken agent eller dobbeltagent. Han er noe mye mer liketil og selvsagt, selv om vi bare en sjelden gang tenker over hva ordet innebærer: Snowden er borger – borger i et demokrati. Med den statusen følger også et omfattende ansvar for fellesskapet. Han representerer den innerste kjernen i ideen om borgeren.
Samme hvor mye ansvar vi delegerer til våre valgte representanter, politikerne, kan vi til sjuende og sist ikke delegere ansvaret for vår alles frihet og velferd. Det er derfor samvittigheten er frihetens tvilling. Snowden er en pliktoppfyllende borger som benytter seg av sin grunnlovsfestede rett til å avsløre et overgrep fra statsmakten.
Snowden ønsket å oppnå mye med avsløringene sine, blant annet å være et forbilde. Han ville bane vei for andre. Hva hjelper det å være en god borger dersom din egen regjering bevisst nekter å overholde loven og oppfylle forpliktelsene sine? Det er spørsmålet Snowden reiser – og fortsetter å reise. Det er derfor vi verken kan eller bør gjøre oss ferdige med ham.
Det han har gjort, har ikke kostet ham livet, men det kunne det like gjerne ha gjort. Det har kostet ham hans sosiale liv. Da han gikk om bord på flyet til Hongkong, visste han at livet hans ville forandre seg for alltid. Han ville ikke bare miste jobben. Han ville sannsynligvis heller aldri se familien, kjæresten eller vennene sine igjen. Det er en stor, svimlende avskjed å ta. Han gir avkall på mye. Han kan sammenliknes med en soldat som drar ut i krig.
Men soldaten gjør det med landet sitt i ryggen, støttet av regjeringen, mens han hører applausen fra sine medborgere og mediene. Vender han hjem igjen, venter det seiersparader og flagg. Men ingen ville flagge for Snowden. Her ventet bare ensomhet, rettssaker, fengselsopphold og kanskje det som verre var – en plutselig forsvinning.
Om Snowden selv hadde et forbilde, var det Barack Obama. Han ble valgt til USAs president da Snowden bare var 24 år gammel, og Snowden fikk vekket det samme håpet som millioner av andre amerikanere. Det var den samme Barack Obama som sviktet og tvang Snowden til å handle mot sin egen regjering. Etterpå falt han ham i ryggen med de fordømmende ordene: «Snowden er ingen patriot». Tidligere visepresident Dick Cheney stemplet Snowden som forræder.
Og i dag kan man ikke komme gjennom femte sesong av den populære amerikanske serien «Homeland» uten å høre Snowden bli vanæret i starten av hver episode. «Snowden is a coward» – «Snowden er en feiging» – sier en metallisk stemme som tilhører utenriksminister John Kerry.
Det krevde med andre ord mot å være Edward Snowden. Men ikke motet vi finner i den hysteriske patriotismen eller hos soldaten, men motet til en ganske vanlig borger. Hva vil det si? Hvor kommer motet fra? Hvordan mobiliseres det? Finnes det et begrep som «borgermot»?
Hvorfor tror du Snowden gikk til Glenn Greenwald, en journalist som var like ensom som han selv? Greenwalds eneste status var en beskjeden frilanstilknytning til den britiske avisa The Guardian. Hvorfor gjorde han ikke som sine forgjengere i USAs historie, Daniel Ellsberg med Pentagon Papers, de hemmelige papirene om Vietnamkrigen, eller Bob Woodward og Carl Bernstein, som avslørte Watergate? De gikk til New York Times eller Washington Post. Men begge avisenes dekning av Irak-krigen viste at de var villige samarbeidspartnere for myndighetene. Pressen som den fjerde statsmakt eksisterer ikke lenger.
To ensomme menn som strekker hånda ut mot hverandre og en idealistisk kvinnelig regissør, Laura Poitras, som dokumenterer det. Dét er Snowden-affæren som ryster en verdensmakt.
Så trenger demokratier helter?
Sannheten er at i et velfungerende demokrati ville det ikke vært behov for Edward Snowden. Han ville verken blitt berømt eller utskjelt for det han gjorde, langt mindre ettersøkt. Handlingen hans ville i stedet ha vært ren rutine – en borger som gjorde sin selvsagte plikt idet han oppdaget et lovbrudd.
Da hadde mennene som sto bak en tøylesløs overvåkning, og som ikke bare hadde brutt loven, men også løyet for Kongressen, vært de som satt på tiltalebenken. Hvis de da ikke for lengst hadde søkt asyl hos Putin. Han er en åndsfelle som hadde gitt dem en klam omfavnelse de naturligvis hadde følt seg hjemme i.
Fram til det skjer, trenger vi Edward Snowden og historien om hans mot.
Sjølv om raptekstar må skrivast, er ikkje rap ei skriftleg uttrykksform. Rap er lyd, det er lyden av rapparen sitt språk, og rapparar kjem frå forskjellige plassar. Rap er per definisjon dialekt. Ingen rappar på eit skriftspråk. Karpe Diem rappar på oslodialekt, Lars Vaular på bergendialekt.
I rock, pop og visesong er det annleis; i desse sjangrane vert det sunge både på dialekt og nynorsk og bokmål. DumDum Boys er frå Trondheim, og dei skriv og syng tekstane sine på bokmål, mens det er heilt utenkeleg at ein trøndersk rappar skulle ha rappa på bokmål – det ville verke svært unaturleg. Av fleire grunnar: Rap er ei form for tekst der framføringa ligg nær snakking, så det er ein god idé å bruke talespråk, og ikkje skriftspråk, om det skal høyrest naturleg og ekte ut. Ein raptekst handlar nesten alltid om rapparen sjølv, og er såleis uløyseleg bunden til rapparens identitet, liv og heimplass. På denne måten er rap kanskje den aller mest personlege av alle musikklyriske sjangrar. Av same grunn er coverlåtar svært sjeldne i hip-hopsamanheng.
Det er ikkje tull at me er eksepsjonelt tolerante når det gjeld dialekter i Noreg. Det er sjølvsagt ofte ein fordel å snakke slik som ein gjer i hovudstaden, men me har det likevel svært fritt og godt samanlikna med folk i stort sett alle andre land. Godlyndt tøys og parodiering av dialekter er både akseptert, vanleg og heilt på sin plass. Latterleggjering og diskriminering, derimot, vert slått hardt ned på.
Men det finst eit unntak: Østfolddialekta er framleis fritt vilt, og det er ikkje berre i kommentarfelta og på pauseromma. Fleire mektige folk i norsk kultur- og åndsliv synest tydelegvis det er greitt å ytre offtentleg at østfolddialekta er stygg og ubrukeleg, og Språkrådet bad NRK seinast i fjor om å skjerpe seg.
Det er klart det er vanskeleg å bruke østfolddialekt i ein minnetale – viss ein aldri har høyrt østfolddialekt i ein minnetale før. Språk er, som så mykje anna, ei vanesak. Og dei aller beste tinga her i livet, er ofte noko ein må lære seg å like; sigarar, vin, mygla ost, og rap på norsk.
Eg påstår altså at dialektrap er eit meiningslaust ord, for alle som rappar på norsk, rappar på dialekt.
Men det finst eit unntak: Pen Jakke var ei av dei fyrste norskspråklege rapgruppene som gav ut plate og hadde suksess, og dei rappa ikkje på si lokale dialekt, men på eit slags bokmål (i følgje dei sjølve). Pen Jakke kom frå – ja, nettopp – Fredrikstad. Gruppa bestod av DJ Sjel-Jonas og rapparane Skranglebein, Ubåt og Fundamental Lyd. Det var tabu å «prekæ» den gongen, har Fundamental Lyd fortalt meg ein gong. Dessutan hadde verken han eller Skranglebein foreldre frå Østfold, og snakka ikkje dialekta heime.
Etter eit par EP-ar, albumet «Østen» (2000), mykje merksemd og turnering, vart gruppa oppløyst i 2001. Fundamental Lyd slutta som musikar, i dag er han mellom anna musikkmeldar i Dagbladet, og heiter Mathias Rødahl. Skranglebein slutta aldri med musikk, han er framleis aktiv, især som fristilrappar, og han studerer for tida vokal tradisjonsmusikk ved Ole Bull Akademiet på Voss. Ubåt gav ut EP-en «Landlov» i 2002, men så vart det relativt stille frå den kanten.
Den 1. januar 2013 kom, plutseleg og uventa, Ubåts fyrste soloplate. «Ghetto media» er eit kaotisk, fragmentarisk og funky verk – som ein norsk albumversjon av Beastie Boys’ «B-Boy Bouillabaisse» (ein 12 minutt lang kollasj av ni låtar/idear som ligg som siste spor på «Paul’s Boutique» frå 1989). Det mest overraskande med «Ghetto media» var at Ubåt hadde begynt å bevege seg vekk frå bokmålet, og store delar av plata er framført på meir eller mindre brei østfolddialekt. Ein hyppig gjest på plata, er Pablo Pækkis, som konsekvent rappar på brei mossedialekt. Då er det ekstra fint at dette òg tilfeldigvis er eit av dei aller beste norske hip-hopalbuma dei siste fem åra. (Sjå forresten dei to svært tøffe videoane frå plata: «Ting tar tid» og «Dope».)
Vekas vers er frå «Ghetto media», og er eit godt døme på fordelane ved å spele på lydane i si eiga dialekt: «Vi rullær» er på alle måtar det breiaste sporet på plata. Låten har ein fin og seig dancehall-rytme, eit glimrande gjestevers av Ubåts gamle bandkompis, Skranglebein, og teksten handlar om å køyre og mekke bil.
Her passar stil og innhald, eller lydar og assosiasjonar, som hand i hanske. I låtens fyrste vers går Skranglebein inn i sitt alter ego Jånny Månny, og han vil heller mekke og drikke enn vere i lag med «kjærringa». Ubåt omtalar seg sjølv både som harry og rånete i sitt vers, og det på grensa til karikert breie språket viser oss østfolddialekta som mange meiner ho er: ukultivert, upolert og skitten – akkurat som mekking av motor og burning av dekk.
Refrengets mantra er enkelt og greitt «vi rullær». Men her er det ikkje berre dialekta som er brei, sjølve æ-lyden har også ein konkret brei kvalitet. Ikkje berre fordi munnen vert brei når ein seier æ, men fordi denne lyden tar større plass og krev meir merksemd enn den tynnare e-lyden. Æ-lyden liknar òg meir på lyden av ein blodtrimma bil enn e-lyden. Dessutan kan det breie i lyden lett assosierast med breie dekk og felgar. Ubåt seier det også slik i verset sitt: «Vi har bredære felgær enn dialekta».
Samanhengen mellom bilar, ord og lydar vert òg gjort til eit tema i det eine refrenget, når Ubåt roper: «Bilær lagær lyd! Vrom vrom vrom! Bilær lagær lyd! Vrom vrom vrom!» Det er så sant som det er sagt.
Måten ordlydane leikar med, og forsterkar, temaet i denne teksten fungerer altså både gjennom dei assosiasjonane mange får når ein høyrer østfolddialekta, men også gjennom reine lydassosiasjonar, lausrive frå dialekta sin (manglande) status.
På oslodialekt ville ikkje mantraet om å rulle fungere like godt (sjølv om me ser bort frå assosiasjonane til å «rulle med russen»). Altså: Vi ruller. Litt for pent og pinglete til låtens tema og stemning? Sjølvsagt ville det vere mogleg å skrive denne låten på oslodialekt, men då ville ein kanskje velje eit anna ord, og det igjen ville endre teksten. I så fall forsvinn nemleg moglegheita for å leike vidare med ordet, som Ubåt gjer i refrenget: «Så rull ut gliset, rull ned ruta, rull opp (ah!)» (Kva som vert rulla opp, er sensurert.)
Det er ikkje berre i Noreg at me har rap på forskjellige dialekter. Overalt i verda rappar folk som dei snakkar. Lyttarane liker ofte éi dialekt betre enn ei anna, og kan reagere sterkt når det dukkar opp rap på ei dialekt dei ikkje har høyrt før. Også i hip-hoppens heimland. Sydstatspionerane i Geto Boys vart latterleggjort då dei kom på scena på slutten av åttitalet (og for alvor fekk merksemd med tredjealbumet, med den passande tittelen «We can’t be stopped», i 1991). Deira «southern accent» vart oppfatta som bondsk og dum, og ubrukeleg til rapmusikk. I dag har som kjent sydstatane dominert den amerikanske rapscena i over ti år.
Me er heldige som har så mange dialekter i Noreg, og derfor så mange forskjellige instrument i norsk rap. Og det er ikkje berre av estetiske grunnar eg set pris på denne mangfaldige floraen. I rap bygger me meining ved hjelp av ord som rimar, men to ord som rimar på éi dialekt, rimar ikkje nødvendigvis på ei anna. Til fleire moglegheiter for rim me har, til meir kan me bygge.
Takk til Ubåt, Skranglebein og Pablo Pækkis for å gi oss meir materiale.
