Archive for September, 2016

Vil slå sammen Nesodden og Nittedal med Oslo

Nittedal og Nesodden bør bli del av Oslo kommune. Det er anbefalingen fra fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland i Akershus, ifølge Romerikes Blad.

Fylkesmannen vil også anbefale storkommuner på Nedre Romerike og Øvre Romerike som henholdsvis vil ha 135 000 og 55 000 innbyggere, melder avisa.

Anbefalingen blir lagt fram på en pressekonferanse klokka 12 i dag.

Wednesday, September 28th, 2016 Bil No Comments

Stortinget vil ha slutt på rus-svangerskap

Hvert år fødes mellom 40 og 60 barn med sterke abstinenser fordi mødrene deres har ruset seg i svangerskapet, eller vært i legemiddelassistert rusbehandling (LAR).

I 2014 ble 33 barn født av kvinner i LAR-programmet. Legene som har ansvar for behandlingen til disse barna beskriver lange måneder i smertehelvete for de små.

Barna rister og skjelver slik av abstinensene at det oppstår gnagsår, de sliter med å ta til seg mat, amming er for mange helt utelukket. Nyfødte barn trenger mye nærhet og ro, men disse barna takler ikke berøring og skriker ukontrollert.

De må medisineres med morfin mange ganger i døgnet de første ukene, og etter hvert avruses. Enhver rusavhengig kan fortelle hvor grusomt perioden med avrusning er. Dette marerittet opplever nært to «fulle skoleklasser» med babyer i hvert år. Vi har ikke gjort nok for å stoppe det.

Rusforskere og fagfolk på rusfeltet i Helsedirektoratet, ofte med spesialfeltet rusproblematikk for voksne, har stått i bresjen for de norske anbefalingene om å fortsette å tilby LAR for gravide rusavhengige. Det er viktig å ivareta mor og hennes behandling i graviditet, og hjelpe henne slik at hun kan ta vare på sitt eget barn. Men kan vi virkelig slå fast at mors LAR-behandling ikke skader de nyfødte eller gir senskader?

Fostermedisiner, barneleger og fagfolk med barn som ekspertfelt, sier nei. De mistenker flere varige senskader som synsproblemer, motoriske utfordringer eller hjerneskade hos noen av barna. De sier vi vet for lite om konsekvensene, og mener det trengs mer forskning på hvordan det går med barna, og at de må følges opp lenger.

Som helsepolitikere må vi ta det på alvor når fagfolk sier at LAR-behandling for gravide potensielt kan skade barna for livet.

I dag følges barn født med abstinenser kun frem til de er 6 år. Et tverrfaglig miljø i Helse-Bergen bestående av rusmedisin, kvinneklinikk, barneklinikk og psykisk helsevern for barn og unge har fremmet ønske om å etablere et kompetansesenter for å få økt kunnskap om effekten av rus og medikamenter på fostre og barn.

De ønsker også å etablere et register for barna for å følge dem frem til voksen alder. Slik tverrfaglig forskning ville gi økt kunnskap og sikre lik og bedre oppfølging. I dag vet vi lite om hva som skjer når LAR-barn begynner i skole og hvordan de klarer seg senere i livet. Arbeiderpartiet og Senterpartiet støttet Helse-Bergens anbefaling, men dette ble avvist av Høyre og FrP.

Men det som derimot ble støttet av et enstemmig Stortinget, var at føre-vare prinsippet og hensynet til den svakeste part må legges til grunn. Bekymringen fra legene som er eksperter på barn og fostre, må veie tyngst. Stortinget har derfor i sin behandling av rusplanen vært tydelig ovenfor helseminister Bent Høie, om at rus, LAR og graviditet ikke er forenelig.

Stortinget har bedt regjeringen sørge for at alle kvinner i reproduktiv alder under LAR-behandling, skal bli grundig informert om hvilke risiko behandlingen kan ha på fosteret og frarådes fra å bli gravid. På enkel og ubyråkratisk måte må de få tilbud om gratis, langtidsvirkende prevensjon før de trår inn i LAR programmet. Kvinner som på tross av dette vil prøve å bli gravid, eller blir det under LAR behandling, må få tilbud om nedtrapping.

På tross av Stortingets krystallklare innstilling somler helseministeren med å iverksette stortingets vilje. Helseminister Bent Høie holder fast ved at det skal gjennomføres en konsensuskonferanse i 2017 før retningslinjene for gravide på LAR-behandling eventuelt blir revidert. Det er aldeles unødvendig og en trenering av Stortingets vedtak. Det er alvorlig. Vi trenger forhåndsregler for å beskytte barna og mer forskning. Ikke flere konferanser.

Jeg forventer at helseministeren snarest følger opp stortingets intensjon. Så håper vi at Høie i tillegg vil endre syn når det gjelder å prioritere viktige tverrfaglige forskningsprosjekter, og ikke bare rene rusforskningsprosjekt.

Andre pasientgrupper på sterke medisiner blir frarådet å bli gravid. Det samme må gjelde for noen av våre sykeste pasienter. Rusavhengige kvinner har ofte så dårlig helse at de ikke blir gravide, men dette endrer seg for mange når de begynner med LAR og får en bedring av helsen.

Av respekt for kvinner i rusbehandling, må de gis god informasjon og hjelp til å ta forhåndsregler så de kan velge det som er sikrest for sine fremtidige barn. Leger forteller om fortvilte nybakte mødre som ikke har visst hvor rammet barna ville være av medikamentene de har tatt i svangerskapet. Kvinner ønsker ikke å skade sine barn. De ønsker å beskytte dem. Med bedre råd enn dagens anbefaling om å fortsette i LAR, kan vi unngå at så mange barn fødes med abstinenser, og muligens forebygge senskader. For det er den verst tenkelige starten for både mor og barn, og den må unngås for enhver pris.

Wednesday, September 28th, 2016 Bil No Comments

Ære være Gunnar Jerman for hyllesten til de glemte sjøfolkene

Glemte krigsskjebner hentes fram i ny bok.

Wednesday, September 28th, 2016 Bil No Comments

Store mørketall i antall trusler og vold mot omsorgsarbeidere

(Dagbladet): Ansatte i helse- og omsorgssektoren er blant de mest voldsutsatte arbeidstakerne i Norge.

En rapport fra Arbeidstilsynet fra mars i år viser at det er en dobling i antall volds- og trusselhendelser mot ansatte i helse- og omsorgssektoren, fra 2014 til 2011.

Mørketallene skal være store.

- Det vi ser i det norske arbeidslivet, og i europeisk arbeidsliv for øvrig, er en økning i vold og trusler i forbindelse med arbeid, sier Gunn Robstad Andersen i Arbeidstilsynet.

Siktet for kroppsskade

Lørdag ble 56 år gamle Else Margrethe Brynemo funnet død etter at hun hadde gått tur med en mannlig beboer (35) fra en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Brynemo var ansatt ved boligen.

Den mannlige beboeren (35) hun gikk på tur med, er siktet for kroppsskade.

Ifølge tall fra Arbeidstilsynet ble det meldt inn 41 voldstilfeller i helse- og omsorgssektoren mellom 2011-2014.

Alle disse blir ikke rapportert. Ifølge en rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt opplever opplever 30 prosent av norske vernepleiere, sosionomer og barnevernspedagoger vold en eller flere ganger i måneden.

I går skrev Dagbladet om at Kragerø kommune fikk denne måneden kritikk av fylkeslegen for helsetilbudet for personer med psykisk utviklingshemning, og de ansatte ikke har tilstrekkelig opplæring til å ivareta sine oppgaver.

Ukultur

Andersen i Arbeidstilsynet sier at de yrkesgruppene trusler og vold har økt mest, er for arbeidstakere som er i kontakt med tredjepersoner, som kunder og pasienter.

Hun forteller at de ikke vet med sikkerhet hvorfor vold og trusler ser ut til å øke i arbeidslivet, men at en mulig forklaring kan være at flere arbeider innenfor helse – og tjenesteytende sektor, altså i yrker som tradisjonelt har vært utsatt for slike hendelser.


- Det er grunn til å tro at forekomsten av vold og trusler underrapporteres, og at det er store mørketall når det gjelder skader etter vold og trusler på jobb. Arbeidstilsynet mottar færre meldinger, enn de som blir rapportert internt i virksomhetene, sier Andersen.

Andersen sier at arbeidsgivere er pålagt å registrere avvik dersom det skjer uønskede hendelser i virksomheten, som for eksempel vold og trusler.

- De få meldingene vi får inn gir nok ikke et riktig bilde av virkeligheten, sier hun.

Tenker vold er naturlig

Andersen tror at mangel på rapportering av vold og trusler kan handle om flere ting.

- Mange som jobber i de mest utsatte næringene tenker nok at det å motta trusler på jobb er en naturlig og påregnelig del av arbeidet, mens i andre tilfeller kan det hende at det er en kultur å ikke registrere hendelsene eller at de tenker at de selv var med på å påvirke hendelsen, sier Andersen

Ifølge lovverket kun er hendelser som medfører alvorlige personskader som skal meldes til Arbeidstilsynet.

Dagbladet har gjentatte ganger forsøkt å komme i kontakt med tillitsvalgt i Kragerø kommune uten å lykkes.

Også sykepleiere og ansatte i psykiatrien opplever vold på jobb. For en måned tid siden skrev Dagbladet om sykepleier Britt Brox (56) som ble banket opp på jobb av en pasient.

Mange er bekymret

Oddvar Gran, fylkesleder i Fellesorganisasjonen (FO) i Telemark, forteller at han ikke ønsker å uttale seg om hendelsen i Kragerø, siden det er uklart hva som har skjedd, men sier at han på generelt grunnlag er opptatt av at ansattes sikkerhet bør bli ivaretatt.

FO representerer vernepleiere og andre ansatte som blant annet jobber i boliger for psykisk utviklingshemmede.

- Vi har en tro på at ved å ha riktig bemanning på rett sted, både på kompetanse og hvor mange som er på jobb, vil man på mange måter forebygge volden som skjer på den type arbeidsplasser, sier Gran til Dagbladet.

Fylkeslederen forteller at han ikke har vært borti et slikt tilfelle tidligere, men legger til at personer som jobber i boliger for psykisk utviklingshemmede er blant den gruppen ansatte i samfunnet som blir utsatt for mest vold på jobb.

- Mange ansatte blir bekymret når slike ting skjer, men jeg tenker at det er viktig å holde hodet kaldt. Man vet ikke hva som har skjedd i denne situasjonen, og man får evaluere hva som har skjedd og kommunen for sette inn tiltak hvor feil har skjedd.

Slo den avdøde

Vitner politiet snakket med forteller at de så den siktede 35-åringen slå Brynemo og derfor velger politiet å opprettholde siktelsen.

- Vi er imidlertid usikre på om det er dødsårsaken eller ikke. Vi vet ikke om det har noen sammenheng, men vi avventer obduksjonsrapporten for å finne ut hva som har skjedd, sier politiadvokat Ingrid Øygarden til Dagbladet.

Foreløpig obduksjonsrapport vil tidligst være klar fredag. Psykologspesialister skal gjøre primærpsykiatrisk undersøkelse av den siktede for å vurdere hans strafferettslige tilregnelighet.

Diagnosen til 35-åringen er ukjent, men Dagbladet er kjent med at han blant annet skal ha nedsatt taleevne. Han er ikke framstilt for varetekt.

- I samråd med ansatte ved boligen hans og politiet har vi bestemt at det er best at han oppholder seg der han bor, sier Øygarden.

Wednesday, September 28th, 2016 Bil No Comments

–Alvoret sank først inn da jeg hørte politihelikopteret. Jeg ante ikke rekkevidden av det jeg hadde vært med på.

oDet er tidlig morgen i Slemmestad i Buskerud. Klokka har så vidt passert halv sju den 13. september 2003, og sola er på vei opp over horisonten. Det er lørdagsstille i gatene, de fleste sover.

Så smeller det. En sprengladning på fem kilo detonerer kloss inntil en vegg utenfor lokalene til menigheten Sannhetens Ord.

Det voldsomme lufttrykket blåser ut vinduene og river løs stein og metallfragmenter fra det massive murbygget. Glass farer gjennom den kjølige morgenlufta. Tjukk, svart røyk stiger til himmels.

Så blir det stille, før lyden av sirener rykker nærmere og lufta over det lille tettstedet piskes opp av rotoren til et politihelikopter.

En bil kjører rolig vekk fra området før nødetatene når fram til eksplosjonsstedet.

I bilen sitter søskenparet Rita og Tom.

Dømt til tre års fengsel

–Jeg ble helt nummen i kroppen. Fy søren, tenkte jeg, det var et voldsomt smell. Jeg er sjeleglad for at det ikke gikk med menneskeliv.

Rita Kvennsjø (48) snakker om smellet som for 13 år siden endevendte livet hennes.

To dager etter eksplosjonen ble hun og lillebroren Tom pågrepet og siktet for bombeangrepet. Broren erkjente straffskyld, Rita har hele tiden nektet. Begge ble i Drammen tingrett dømt til tre års fengsel i 2006.


Preget: Rita Kvennsjø sier hun
følte seg totalt hjernevasket da hun var medlem i Sannhetens Ord. De snakker så fint om Gud og  himmelen, men virkeligheten  er et sant helvete.
Vis mer

I tillegg ble en tredje person dømt for medvirkning. To andre siktede ble frikjent.

Kunne blitt alvorlige skader

Rita Kvennsjø har skiftet navn, men bruker overfor Magasinet sitt gamle navn – det som står i dommen og som hun beholdt til hun slapp ut av fengsel.

48-åringen møter oss et sted utenfor Oslo. Hun sier hun vil ha ro og fred, og ber derfor Magasinet om å ikke oppgi hvor hun for tiden bor.

Hun dytter opp en diger jernport, den første av flere som leder opp til ei hytte som hun låner av ei venninne. Venninnas ti-tolv store hunder bjeffer i munnen på hverandre inne på tomta, innelåst i et digert bur. Rita snakker rolig til dem for å få dem til å tie stille.

–Alvoret sank først inn da jeg hørte politihelikopteret. Det var helt forferdelig, jeg var livredd. Det at det bodde folk i nærheten var helt grusomt å tenke på. Jeg ante ikke rekkevidden av det jeg hadde vært med på.

To av de nærmeste leilighetene fikk store skader i eksplosjonen. I den ene ble ei ung jente slynget ut av senga og fikk en glassbit i foten. Et barn i en annen leilighet fikk glasskår over seg, men slapp unna uten fysiske skader.

Tekniske etterforskere gjorde det seinere klart at bare flaks gjorde at ingen ble drept eller alvorlig skadd i eksplosjonen.

Tidligere medlemmer i menigheten

Rita anket tingrettsdommen, og ble i Borgarting lagmannsrett frikjent for forsøk på mordbrann. Hun fikk dermed redusert dommen til ett år og tre måneder. I tillegg ble hun dømt til å betale erstatning til de skadelidende.

Tom oppga som motiv for bombeangrepet hans bitterhet mot Sannhetens Ord, menigheten hvor Rita og moren deres hadde vært medlemmer i seks års tid.

Da Rita Kvennsjø brøt ut av menigheten i 2003, ble hennes daværende ektefelle, deres barn og Ritas mor værende i menigheten. Deretter fulgte en opprivende, personlig og uforsonlig strid, noe som seinere ble dokumentert i rettsbehandlingen.

Fra flere av de involverte ble det framsatt grove påstander. Konflikten endte til slutt med den desperate handlingen 13. september 2003.

–Tom var helt fortvilet – også på mine vegne – og ville skape blest om det han oppfattet som en sekt og alt som foregikk i den.

Rita har alltid hevdet at hun forsøkte å stoppe broren.

–Da jeg hørte om planene hans prøvde jeg å overtale ham til å ikke gjennomføre bombingen, men han hadde bestemt seg. Først nektet jeg å bli med, men han var ikke edru og ville ha meg til å kjøre. For å unngå at han skulle kjøre i beruset tilstand, gjorde jeg som han ønsket.


Tilbake på åstedet: I 2007 møtte
Dagbladet søsknene Rita og Tom  Kvennsjø på stedet hvor  bomba ble plassert i 2003.  I fjor høst døde Tom.  Foto: Frank Karlsen
Vis mer

- Prøvde å stoppe broren

I avhør forklarte broren at han plasserte dynamitten tett inntil veggen utenfor lokalene til Sannhetens Ord på industriområdet i Vaterlandsveien 33 på Slemmestad, og detonerte ladningen. Selv satt søskenparet bare 45 meter unna der bomba gikk av.

– Hva tenker du om dommen du fikk?

–Jeg har tatt straffen min og lagt det kapittelet bak meg, men jeg kommer aldri til å innrømme noe jeg ikke har gjort. Jeg var på åstedet da det smalt fordi jeg ville unngå at Tom kjørte i beruset tilstand, og for å overtale ham til å demontere sprengladningen.

–Angrer du på det som skjedde?

–Jeg føler ikke at det er noe jeg kunne ha gjort annerledes, ikke egentlig. Jeg prøvde å stoppe Tom, men det var nytteløst. Hvis jeg ikke hadde kjørt ham den dagen ville han ha kjørt selv, og da kunne det gått enda verre. Men det er klart, det som skjedde burde aldri ha skjedd, det er vanskelig å tenke på at noen kunne ha blitt skadd, eller i verste fall mistet livet.

Truende episoder før det smalt

Sannhetens ord ble etablert i 1994. Lederskapet består av fire pastorer og en bønne- og omsorgsleder. Ifølge nettsidene er Sannhetens Ord «en evangelisk frimenighet som har et rikt og variert virkeområde».

Magasinet har vært i kontakt med pastor Rune Gravdal, som er den eneste av fire pastorer som jobber heltid i menigheten.

Han forteller hvordan menigheten opplevde bombeangrepet i 2003.

–Det er klart at det var skremmende og traumatisk og oppleve noe så dramatisk som et bombeangrep mot menigheten vår. Vi takker Gud for at ingen ble alvorlig skadd eller drept.


Vis mer

Ifølge Gravdal var det mye uro i tida før bomba smalt.

–Vi opplevde flere truende og ubehagelige episoder i forkant av det som skjedde, og vi var godt kjent med at noen ville forsøke å ramme menigheten.

–Så dere ble ikke overrasket da det smalt?

–Selve bomba kom som et stort sjokk, sier Gravdal.

Trakk paralleller til Knutby

Bombeangrepet fikk stor nasjonal oppmerksomhet. Mens de skyldige raskt ble pågrepet, var det i stedet menighetens lukkede, indre liv og leven som ble gjenstand for medieoppmerksomheten.

Det verserte påstander om hjernevasking, demonutdrivelser, bortføringer og falske anklager mot dem som hadde meldt seg ut.

–Under rettssaken ble det trukket paralleller til den svenske Knutby-menigheten. Hvordan opplevde dere en slik kobling?

–Rita trakk denne parallellen. Vi har ingen kommentarer til hvordan vi opplevde dette, sier Gravdal.

Da Rita Kvennsjø meldte seg ut av Sannhetens Ord i 2001, hadde hun vært medlem siden 1995. Hun har fire barn med eksmannen, og ett fra et tidligere forhold.

–Frykten for å miste mann og barn holdt meg igjen lenge, men til slutt nådde jeg et punkt hvor jeg bare måtte vekk fra galskapen.

Hun forteller om episoden som fikk henne til endelig å forlate frimenigheten:

–Et av barna mine ramla på sykkelen og skadet seg, og da fortalte de meg at det var Guds straff. At det skjedde fordi jeg var ulydig. De sa at jeg hadde mistet beskyttelsen fra Gud. Det var så drøyt, så vondt å forholde seg til.

Hun skifter stilling i plaststolen.

–Jeg kjente at det bygde seg opp et sinne i meg, og det føltes veldig befriende. Jeg hadde undertrykt følelsene mine så lenge, men da de blandet inn ungen min på den måten ble jeg forbanna. Jeg tror det var det som redda meg, endelig torde jeg igjen å stole på mine egne instinkter. Det var som om jeg hadde vært i dvale i flere år.


Ble splittet: Rita Kvennsjø gikk ut av Sannhetens Ord i 2001. Barna, eksmannen og hennes mor ble værende i menigheten.
Foto: NTB Scanpix
Vis mer

- Strammet grepet

Hun hadde blitt tatt godt imot av menigheten. Men gradvis endret det seg.

–De var gjestfrie og omsorgsfulle i starten. Og de var rause med penger. Sakte, men sikkert strammet de grepet om meg. Jeg måtte spørre lederskapet om alt, de ville ha full kontroll på alt jeg foretok meg. Skulle jeg kjøpe nye klær skulle det først diskuteres med dem, for ikke å snakke om større avgjørelser som valg av utdannelse, feriereiser og bosted.

Et lyn flerrer over himmelen. Sekunder seinere braker det løs over skogshytta. Vi flytter oss inn når de første regndråpene smeller i bordet.

–Det var helt forferdelig. Jeg følte meg misbrukt psykisk og åndelig. Jeg fikk høre at jeg var et gruskorn i Guds øye, et råttent eple blant friske epler.

Hun himler med øynene.

–Det er helt sjukt å tenke på nå, men da jeg sto midt oppi det tenkte jeg at de hadde rett. At det var noe galt med meg, at jeg var et ureint menneske. At jeg var, som de sa, et kjøttstykke blant diamanter.

Hun synker tilbake i furusofaen inne i hytta.

–Jeg ble totalt hjernevasket. De snakker så fint om Gud og himmelen, men virkeligheten er et sant helvete.

- Et feilaktig bilde

For pastor Rune Gravdal er påstandene smått absurde, sett i lys av det påfølgende bombeangrepet:

–Det er vanskelig å forstå hvordan ansvaret for bomba kan plasseres hos oss. At de som utførte handlingen skal ha blitt drevet til det i desperasjon er en påstand som for oss virker underlig når vi vet hva som ligger bak. Det som har kommet fram i media gir et helt feilaktig bilde, sier han til Magasinet.

Han benekter at lederskapet i Sannhetens Ord tar del i medlemmenes valg av utdannelse, bosted, ferie eller kleskjøp, men forteller at de gjerne kommer med råd.

–Det er heldigvis ikke slik at vi som lederskap har mandat eller ønske om å styre medlemmene våre i slike prosesser, når man er medlem i en menighet er alt helt frivillig. Derimot stiller vi opp og ber etter behov, og hjelper medlemmer som søker råd og hjelp, sier han.

- Ble oppfordret til å bryte med barna

Rita forteller at hun og broren fikk tre brev fra mora etter at Rita brøt med sekten, brev som fortalte at hun ikke ville ha noe mer med dem å gjøre.

–Mamma har seinere fortalt at lederskapet sto over henne og tvang henne til å skrive brevene. Hun ble bedt om å kutte all kontakt med sitt eget kjøtt og blod, det var rein djevelskap. Hjernevasket som hun var torde hun ikke annet enn å adlyde.

Rita Kvennsjøs mor, Gerd Elisabeth, bekrefter overfor Magasinet at hun ble oppfordret til å bryte kontakten med barna sine av lederskapet i Sannhetens Ord.

–Det finnes ingen ord som kan beskrive hvor vondt det har vært. Jeg gjorde det jeg fikk beskjed om, sier hun.

Fortsatt synes hun det er vondt å tenke tilbake på det som skjedde.

–Lederskapet i Sannhetens Ord ba meg om å skrive til ungene og forklare situasjonen, og det var de som formulerte innholdet. Jeg kuttet all kontakt med Rita og Tom, og med barnebarna, forteller hun.

I flere år var barna ikke-eksisterende for henne. Hun hadde heller ingen kontakt med søsteren sin og hennes familie.

–Jeg gjorde alt de sa. De bestemte hva jeg skulle tenke og føle, jeg torde ikke å gjøre noe ut ifra mine egne tanker og vilje. Jeg adlød lederskapet i ett og alt. Jeg hadde aldri brutt kontakten med ungene mine av egen vilje, jeg fikk en ordre som jeg måtte gjennomføre, sier Ritas mor.

–Hvordan opplevde du bombeangrepet mot menigheten du selv var medlem av?

–Det var helt forferdelig. Jeg visste at Tom savnet meg. Hvis jeg hadde fulgt hjertet mitt hadde jeg opprettholdt kontakten med barna mine hele veien. Rita og jeg har funnet tilbake til hverandre, Tom og jeg fikk dessverre aldri ordnet opp.

Brøt til slutt med menigheten

For Ritas mor er bruddet med sønnen et valg hun i dag angrer dypt på. To år etter bombeangrepet ble Tom hardt skadd i en MC-ulykke.

–Han ble aldri seg selv igjen etter ulykka, han fikk store skader, blant annet et kraniebrudd som førte til personlighetsforandringer. Jeg skulle så ønske at vi hadde funnet tilbake til hverandre før han døde, og at alt var som det skulle mellom oss. Jeg må leve med konsekvensene av valget jeg tok om å la meg lede av Sannhetens Ord. Det er som om jeg har et stort, blødende sår i meg, sier Ritas mor.

Hun brøt selv med Sannhetens Ord for noen år siden, og har i dag god kontakt med dattera. Rita forteller at hun i dag skjønner hvorfor mora reagerte som hun gjorde.

–Jeg vet akkurat hvordan hun har hatt det. Mamma og jeg har tilgitt hverandre for det som har skjedd, sier Rita.

Pastor Rune Gravdal avviser overfor Magasinet at Rita Kvennsjøs mor ble presset til å bryte med datteren da hun meldte seg ut av Sannhetens Ord.

–På ingen måte. Hun hadde selvsagt en svært vond og krevende tid etter bombesaken, men hun bestemte selvfølgelig helt selv om hun ville ha kontakt med datteren eller ikke. Vi forsøkte så godt vi kunne å støtte og hjelpe henne i en veldig vond periode. På den tiden var det nok begrenset hvor mye kontakt moren til Rita maktet eller ønsket å ha, men hun ble ikke utsatt for press fra oss på noen måte.


Ser framover: Rita Kvennsjø håper å stable livet sitt tilbake på plass. – Jeg prøver å finne balansen igjen, og det skal jeg klare.

Vis mer

- Usanne historier

Søskenparet fikk sympati fra flere hold, blant annet gjennom mediadekningen som fulgte. Pastor Rune Gravdal synes ikke det er overraskende.

–At noen sympatiserte med de dømte er kanskje ikke så underlig når de som utførte ugjerningen ble framstilt som ofre i utallige medieoppslag. Menigheten vår ble karakterisert som et sted hvor mennesker ble trakassert og kontrollert, og ordlyden var at vi fikk som fortjent. Det har versert utrolig mange usanne historier rundt vårt virke.

–Vi er en helt vanlig frimenighet, men vi må regne med å bli omtalt med forskjellige ord. Noen ser på alt utenfor den norske kirken som sekter, mens andre omgår begrepet mer varsomt. En del forsøker å bruke betegnelsen sekt som et skjellsord for å stemple oss som noe annet enn det vi er.

–Så hva er det som definerer Sannhetens Ord som trossamfunn?

–Sannhetens Ord Bibelsenter er en evangelisk frimenighet med et variert virkeområde. Vi bekjenner oss til de klassiske felleskristne trosbekjennelsene, og tilhører det som ofte blir kalt den pinsekarismatiske familien. Vi feirer gudstjeneste hver søndag med sang, undervisning og bønn. For de minste barna har vi søndagsskole, og vi har et bredt familietilbud med kor, juniortreff og et pulserende sang- og musikkmiljø. Vi har et stort hjerte for å hjelpe fattige og mennesker i nød, og vi har faste og periodiske prosjekter som vi støtter, forklarer pastoren.

Fortsatt troende

Det buldrer over den mørke skogen. Bikkjene uler urolig i buret utenfor.

Snart ett år er gått siden Tom døde.i

–Livet hans gikk i stykker etter bomba, og det ble mye alkohol. Stakkars Tom, det ble veldig vanskelig for ham. Jeg vet at han angret på det han gjorde. Det var en desperat handling som aldri skulle ha skjedd, sier Rita.

Hun tar på seg ei sort treningsjakke, bikkjene logrer og piper når de skjønner at det er foringstid.

48-åringen håper å stable livet sitt tilbake på plass.

–Jeg prøver å finne balansen igjen, og det skal jeg klare.

Hun klør en av bikkjene bak øret.

–Jeg har tatt imot dritt nok for et helt liv.

–Tror du fortsatt på Gud?

Ei solstråle treffer henne midt i ansiktet. Hun lukker øynene, blir stående og tenke.

–Det fine er at det gjør jeg faktisk. Jeg tror på en god Gud.

Magasinet har vært i kontakt med Ritas tidligere ektefelle og hans advokat, som ikke ønsker å kommentere saken.

Wednesday, September 28th, 2016 Bil No Comments

Om lettlurte nordmenn og billig fårikål

Berit Helberg regner seg i et debattinnlegg med overskriften «Lettlurte nordmenn tror de kjøper billig fårikål» fram til at hver innbygger i landet støtter sauenæringa med 1750 kroner per år.

Dessverre, eller kanskje heldigvis, er det flere ting som svikter i regnestykket hennes. Helberg skriver at «Vi støtter norsk sauehold med inntil 175 kroner pr/kg via tilskudd».

Videre skriver hun at «dersom vi sier livdyra er noen flere, og veier litt mer, så er den samla vekta av sau og lam 50 000 tonn. Dersom man tar utgangspunkt i 50 millioner kilo med sau og lam som støttes med inntil 175 kroner pr/kg, fordelt på cirka fem millioner innbyggere, så vil hver innbygger støtte næringa med 1750 kroner per år, og er man en familie på fire betyr det rundt 7000 kroner for denne familien rett fra skatteseddelen».

Sannsynligvis kan det finnes eksempler på saueprodusenter som mottar 175 kroner pr/kg slakt via tilskudd, men mer typisk vil nok være i størrelsesorden rundt 120 kroner pr/kg i Finnmark som har høyeste tilskuddssatser og rundt 70 kroner i områder med lavest sats (Jæren).

Da er også det som måtte være av frakttilskudd til kraftfôr og kjøtt regnet med. Gjennomsnittlig erstatning for tap av sau til rovvilt er i tillegg cirka to kroner pr/kg produsert slakt. Tilskudd for eventuell økologisk drift kommer i tillegg på størrelsesorden 15 kroner pr/kg. Gjennomsnittlig tilskudd pr/kg slakt ligger derfor langt lavere enn det Helberg har lagt til grunn.

I tillegg blir det helt galt når Helberg på toppen av slaktemengde tar med vekten av levende dyr når hun skal multiplisere opp til total støtte. Bare dette gjør total støtte dobbelt så stor som om hun hadde brukt riktig mengde. Effekten av for høy sats kommer i tillegg.

Wednesday, September 28th, 2016 Bil No Comments

På høy tid med heroin

Mens det kan danne seg et politisk flertall for å ta i bruk heroinassistert behandling (HAB) for enkelte rusmisbrukere, kan Klassekampen melde at flere av brukerorganisasjonene viser laber interesse for tiltaket. Kenneth Actander Johansen fra Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) hevder at tiltaket «først og fremst er et smalt og symboltungt tiltak.»

Han setter opp en kløft mellom ham selv, som representerer brukerne og ønsker «tiltak som vil ha mest mulig skadedempende effekt for flest mulig brukere», og skrivebordsteoretikere og ideologer som ser på HAB «som et ledd i et prinsipielt arbeid for å liberalisere narkotikapolitikken.»

Det er forståelig at Johansen ikke har HAB høyest på prioriteringslista. Som leder for en interesseorganisasjon er han vant med å kjempe om knappe helsekroner til en lavt prioritert gruppe. Siden heroinassistert behandling er tre til fire ganger dyrere enn metadonbehandling, vil innføringen kunne stå i veien for en helt nødvendig opprustning av rehabiliterings-leddet i rusomsorgen.

Men det er synd om Johansens erfaring skal brukes til å bremse innføringen av heroinassistert behandling. Det er nemlig ingen tvil om at HAB virker, at helsegevinsten forsvarer kostnadene og at tiltaket fører med seg betydelige innsparinger for samfunnet som helhet.

Seinest i 2013 konkluderte Den Danske Sundhetsstyrelsen med at «Alt i alt må det konkluderes at ordningen [med heroinassistert behandling] har været en sucess». Oppsummeringsartikler i British Journal of Psychiatry fra 2013 og 2015, viser gode resultater av å inkludere heroin i behandlingen. Det kom ikke som noen overraskelse. Allerede i 2008 var dommen til to forskere i British Medical Journal at det ikke fantes «en eneste overbevisende grunn til å ikke inkludere heroin i behandlingen».

Det er spesielt de gode erfaringene fra Sveits og Nederland som er kjente, men også andre land har gitt heroin på resept til tunge brukere med gode resultater. At det er dyrt og at det ikke vil hjelpe alle, slik motstanderne argumenterer for, er uvesentlig, siden det ikke er ment å erstatte andre tiltak og det er mye dyrere for samfunnet å la være.

Det stopper ikke der. Som blant andre Ola Jøsendal ved Haukeland universitetssykehus har påpekt: «den største gevinsten [… kommer] ikke innenfor helse, men innenfor politi, rettsvesen og kriminalomsorg.»

Heroin er medisin, akkurat som andre opiater vi i dag tilbyr, både som smertelindring og i rusbehandling. Men det er også et svært dyrt rusmiddel, produsert og omsatt av kriminelle miljøer, hvor bruk, deling og salg ender med bøter og fengselsstraff.

Sunn fornuft forteller oss at når rusavhengige kan få ren heroin gratis, forsvinner mye av motivet for den kriminelle aktiviteten. Framfor å få i seg uren vare av usikker styrke, kan heroinister nå få sikkert kvalitetsdop. Det gjør det enklere å unngå smittsomme sykdommer og overdoser. Det gjør samtidig at de slipper å stjele, tigge eller prostituere seg for å få råd til medisinen. Det gjør også at de slipper å rekruttere nye heroinister. Mange av dagens rusavhengige fikk sin første sprøyte av noen som hadde et økonomisk motiv til å skaffe flere kunder. At rusavhengige slipper å finansiere Taliban og latinamerikanske narkotikakarteller, er heller ikke å forakte.

Erfaringene fra andre land tyder på at vi kan stole på den sunne fornuften. Kriminaliteten reduseres med om lag 70 prosent i denne gruppen når de får heroin på resept. I Tyskland kom 40 av 90 heroinister i jobb! Helseeffektene er betydelige.

Ingen i det sveitsiske programmet har dødd av overdose. I Norge dør det årlig 250 mennesker av overdose. Nyrekrutteringen gikk også betraktelig ned.

Som nåværende statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Fredrik Wang Gierløff, beskrev det i Minerva i 2010: «Å innføre heroinbehandling for narkotikabrukere burde være ukomplisert og ukontroversielt.» Det er ikke løsningen på alle våre problemer, men det er bedre å ta det i bruk enn å la være. Så kan vi ta tak i alle de andre svakhetene ved ruspolitikken.

Også her gir erfaringene med HAB retning. De gode resultatene viser nemlig styrken ved at staten tar kontroll over og regulerer produksjonen og distribusjonen av rusmidlene, og svakheten ved forbudslinja.

Ikke bare kan vi frata kriminelle nettverk deres fremste levebrød og redusere skadevirkningene ved å bruke rusmidler. Gitt riktig regulering, kan vi til og med redusere omfanget av de mest skadelige rusmidlene.

Erfaringene tyder på at regulering blant annet hindrer nyrekruttering og gir en tryggere rammer for den enkelte rusmisbruker til å trappe ned på rusen. Det kan vi få til med mindre farlige rusmidler enn heroin også.

Wednesday, September 28th, 2016 Bil No Comments

Antall ME-pasienter er femdoblet på fem år: Noe er grunnleggende galt


Torgeir Micaelsen. Foto: arbeiderpartiet.no
Vis mer

Vinteren 2016. Ingrid (17) ligger alene på et mørkt rom. Hun er sliten og har vondt. Hun orker ingenting. Ingrid vil gjerne gå på skolen, være sammen med venninner og familien sin, men hun klarer knapt å bevege seg. I tre år har Ingrid bodd i sengen på rommet sitt. I fem år har hun vært frarøvet et vanlig liv. Vennene hennes har fullført skolen. Ingrid har bare vært på rommet.

Ingrid er ikke alene om sin historie. Vi er mange som har hørt mange lignende historier. Ifølge Norsk Pasientregister får nå fem ganger så mange diagnosen ME (kronisk utmattelsessyndrom) som i 2008. Veksten er sterk og får for lite oppmerksomhet, i helsetjenesten og i helsepolitikken. Mange pasienter er ungdom som Ingrid. I Sverige og Danmark finnes det langt færre ungdommer med dette sykdomsbildet og denne diagnosen. Noe grunnleggende er galt i Norge.

Pasienter som utredes for ME kan ha en rekke symptomer. De er gjerne utmattede, føler seg syke etter aktivitet, sover dårlig og sliter med å konsentrere seg. Noen har smerter, hodepine, fordøyelsesbesvær, sår hals, ømme lymfeknuter, overfølsomhet for mat, tørr munn, tørre øyne og hyppig vannlating.

Symptomene kan være alvorlige og skremmende og krever en grundig utredning slik at man kan oppdage eventuelle underliggende sykdommer.

Hos mange finner man ikke det. Funksjon og livskvalitet er lav. Pasientene lider. Men blodprøver og røntgen gir sjelden svar. Nevrologer ved Haukeland universitetssjukehus rapporterte nylig at rundt åtte av ti pasienter som ble henvist til dem for utredning av ME, hadde psykologiske faktorer som kunne forklare sykdomsbildet.

Dette kunne kanskje ha blitt avdekket tidligere. I så fall kunne pasientene ha fått langt bedre hjelp av førstelinjetjenesten, altså hos fastlegene, og i andre tilbud nært der folk bor og arbeider.

Noen pasienter reagerer negativt hvis legen tar opp spørsmål knyttet til psykologi og mestring. De føler at legen ikke tar dem på alvor og avfeier dem med at det er «bare psykisk».

Men det bør ikke være noe som heter «bare psykisk». Kropp og sinn spiller ofte sammen, selv når det er opplagt at kroppen er syk. En lidelse er ikke enten psykisk eller fysisk, den er ofte begge deler – samtidig.

Legene må derfor tydelig anerkjenne at pasientenes symptomer er uttrykk for reell sykdom, selv om alle bilder og blodprøver er normale, og selv om legevitenskapen i dag ikke helt kan forklare hvordan symptomene oppstår.

Vi må forebygge at pasientene vender ryggen til den offentlige helsetjenesten. Pasienter som ikke opplever å bli møtt på en god måte, søker, alene eller med sine pårørende, ofte svar andre steder.

Det er ikke vanskelig å forstå den omsorgsfulle moren som desperat ønsker et forståelig svar på hvorfor hennes tidligere livsfriske datter, som Ingrid, tilbringer ungdomsårene i sengen, på rommet.

Noen søker til nettsamfunn der ME-pasienter samles i jakten på en kur og på aksept, forståelse og støtte. Andre søker utenlandske, kommersielle klinikker der de kan få diagnoser som «kronisk borreliose» og langvarige, dyre og risikofylte behandlinger.

Alternative forklaringer blir raskt svaret på ubesvarte spørsmål og mangelfull hjelp hvis den offentlige helsetjenesten ikke møter pasienter med ME på en romslig måte.

I samtaler med helsepersonell hører jeg ofte at mange føler seg usikre i møte med pasienter med slike uforklarte helseplager. Det er lett å forstå. Når helsetjenesten ikke møter pasienter med ME på en god nok måte, handler det sjelden om vond vilje. Det skorter heller på kunnskap, tid og refleksjon. Jeg ønsker derfor følgende tiltak:

· Legers grunnutdanning må gi bedre bakgrunn for å forstå og møte disse pasientene, som utgjør en stor del av pasientene i allmennpraksis.

· Erfarne fastleger må sammen med de allmennmedisinske forskningssentrene bidra til en felles forståelse av hva som er god praksis i møte med denne pasientgruppen. De kan lage et fast opplegg – en utredningsmappe – som fastlegene kan støtte seg til i møte med med pasienter med omfattende fysiske symptomer. Her trengs veiledning i utredning (prøver, fysisk undersøkelse og samtale), behandling og rehabilitering.

· Vi må utvikle bedre verktøy for samarbeid mellom pasienten og legen om å mestre tilstanden. Et godt samarbeid med annet helsepersonell i kommunen og med Nav er nødvendig.

· Et langt bedre program for pasienter med uforklarte tilstander må inn i legenes etterutdanning og helsemyndighetene må sikre at ny kunnskap tas i bruk

· Fastlegenes takstsystem må reflektere at disse pasientene trenger god tid med legen.

Vi vet nå en del om disse tilstandene, men vi vet langt fra nok. Derfor trenger vi mer forskning på ME, for eksempel på bruk av kognitiv adferdsterapi og andre tilbud som kan gis i primærhelsetjenesten.

I tillegg må vi forske mer på om det i denne pasientgruppen også er noen som har spesielle tilstander som krever annen behandling. Det må vi være åpne for.

Konsekvensene for Ingrid og andre ungdommer er ikke bare tapt ungdomstid. Hele familier ligger nede når et barn blir liggende urørlig på et mørkt rom. Det kan føles like alvorlig som om barnet skulle ha fått kreft.

Tapet for samfunnet er også stort. Nav har beregnet at trygdeutgiftene og de tapte skatteinntektene ligger på omtrent 500 millioner kroner per år.

Derfor vil Arbeiderpartiet øke innsatsen overfor denne pasientgruppen. Det må skje i regi av den offentlige helsetjenesten. Og det må være basert på kunnskap.

Ingrid og familien fikk hjelp i vår. Nå er Ingrid ute av sengen og kan kommunisere med omverden og være sosial på vanlig måte. Denne høsten er hun tilbake på skolen full tid. Dette er kun en enkeltstående pasienthistorie, men det viser at det er mulig å gjøre noe annet enn å la de unge menneskene bli liggende hjemme på vent.

Wednesday, September 28th, 2016 Bil No Comments

Min jobb er å styrke hele politietaten

Senterpartiet og Dagbladet bruker stadig Politidirektoratet (POD) som det fremste eksempel på unødvendig og planløs byråkratvekst. Dagbladet mener Riksrevisjonen bør se på vår pengebruk. Vi er blitt evaluert tidligere, og imøteser det i fremtiden også – enten det gjelder media eller Riksrevisjonen.


Odd Reidar Humlegård. Foto: politiet.no
Vis mer

Hva som er riktig størrelse på et direktorat avhenger av både størrelsen på etaten det skal lede, og hvilke oppgaver som skal løses. I dag skal POD, med sine totalt 239 faste ansatte, lede en etat med rundt 15 500 medarbeidere. I tillegg låner vi inn medarbeidere fra etaten for å utvikle bedre polititjenester. I en fersk kartlegging utført av Difi kommer det frem at POD ligger på femteplass på listen over direktoratene med størst vekst mellom 2009 og 2015. Samtidig oppgir Difi at politiet er den etaten som har vokst mest i totalt antall ansatte i samme periode, og vi har fått flest politiutdannede i distriktene.

Etter 22. juli har norsk politi blitt gjennomanalysert. En evaluering fra Difi i 2012 konkluderer med at POD ikke hadde fungert godt nok som ledende og koordinerende organ. Både Gjørv-kommisjonen og Politianalysen påpeker behovet for bedre, tydeligere og mer helhetlig styring av politiet. POD var underdimensjonert, og hadde behov for mer ressurser og nye typer kompetanse for å løse oppgavene. Samtidig leder direktoratet planleggingen og gjennomføringen av historiens største politireform.

Fra utgangen av 2013 til 1. august i år var det 1745 flere årsverk i politiet; politiutdannede, jurister, og sivilt ansatte. Politidistriktene fikk over 800 nye politiårsverk. I tillegg fikk særorganene og andre enheter i politiet over 270 nye politiårsverk. Av 1100 politiårsverk er elleve tilført POD, knyttet til opprettelsen av nytt situasjonssenter, som skal styrke håndteringen av nasjonale kriser.

Norsk politi ligger på tillitstoppen. Undersøkelser viser også at innbyggerne føler seg trygge der de bor. Det er ingen selvfølge. Det er dyktige politifolk lokalt som skaper trygghet for befolkningen gjennom sin tilstedeværelse. For å lykkes med nærpolitireformen er det også behov for et kompetent direktorat som kan lede og koordinere utviklingen av norsk politi. Min jobb er å styrke hele politietaten, og det inkluderer POD.

Wednesday, September 28th, 2016 Bil No Comments

Sant helvete inne i Aleppo

Bombeangrepene mot den syriske byen Aleppo de siste dagene blir av innbyggere og hjelpearbeidere omtalt som de verste i Syria-krigens fem år lange historie. Det sier ikke lite. Siden torsdag i forrige uke, da våpenhvilen brøt sammen, har russiske bombefly og syriske kamphelikoptere trappet opp angrepene mot den østre delen av byen som er kontrollert av opprørsstyrkene. FN anslår at det fortsatt bor omkring 250000 mennesker i dette indre området av Aleppo.

Partene skylder på hverandre for bruddet på våpenhvileavtalen som trådte i kraft mandag 12. september. De russiske og syriske styrkene blir beskyldt for krigsforbrytelser. Russernes svar er at anklagene fra USA og alliansepartnerne bidrar til å trappe opp krigen. Mens fordelingen av skyld diskuteres, melder folk innenfra de opprørskontrollerte delene av Aleppo at angrepene har antatt en ny og farligere form. De rapporterer at de russiske flyene nå bombarderer byen med spesielle bomber som er utviklet for å knuse bunkere. «Bomber som rister», kaller befolkningen dem. Disse russiske bunkers-bombene kan angivelige veie opptil et tonn og trenge gjennom to meter tykk betong.

Hittil har de syriske regjeringsstyrkene brukt såkalte tønnebomber. Befolkningen har kunnet beskytte seg ved å flytte under jorda i kjellere og bomberom som har gitt dem et slags vern. Her har provisoriske skoler, barnehjem og sykestuer kunnet operere. Nå bombes de sønder og sammen av våpen som ifølge Storbritannias FN-ambassadør Matthew Rycroft «er mer egnet til å ødelegge militære installasjoner». Redd Barna har vært i kontakt med ambulansepersonell som har meldt at omlag halvparten av de drepte sist helg var barn. Bortimot 40 prosent av de gjenværende beboerne i det østlige Aleppo skal være barn. Den britiske FN-ambassadøren sier i klartekst at «det er vanskelig å benekte at Russland er delaktig i krigsforbrytelser».

Observatører mener at Bashar al-Assads strategi er å vinne kontroll over hele Aleppo ved å skremme sivilbefolkningen til å flykte fra den opprørskontrollerte delen av byen. Rapporter innenfra vitner med all tydelighet om at regjeringsstyrkene, med russisk hjelp, er i ferd med å skape et sant helvete på jord. At FN ikke er i stand til å forhindre dette, er vårt alles nederlag.

Wednesday, September 28th, 2016 Bil No Comments
 
September 2016
M T W T F S S
« Dec   Oct »
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
2627282930  

Recent Comments