bilindustrien

fra onecall

Sider har de senere årene hatt en revolusjon her i landet. Fra å være et søtladent, syntetisk industriprodukt myntet på unge konsumenter, er sider nå et spennende og variert alternativ til øl og vin.

Sider er i utgangspunktet en alkoholholdig drikk produsert av fermentert eplejuice. En rekke andre frukttyper brukes også, hvorav pære nok er den mest vanlige her hjemme. Lovverket for å kunne kalle et produkt for sider (cider) varierer fra land til land. I for eksempel England er kravet for minimumsinnhold av eplejuice 35%, mens i Frankrike kreves det at produktet er fremstilt utelukkende av epler. Dette gir naturligvis store forskjeller i stil og smak.

Alkoholinnholdet i sider varierer også stort, med alt fra 1,2%-12% alkohol i de sterkeste variantene. Det benyttes både spiseepler og egne siderepler og et stort antall forskjellige epletyper avhengig av hvilke egenskaper man er ute etter. Smaken varierer også stort mellom de tørre utgavene og de mer kommersielle produktene med høyt tilsatt sukkerinnhold. Det finnes også en flere perlende og musserende varianter i forskjellige stiler.

Sider produseres i en rekke land med England som den største aktøren. Som med andre alkoholholdige produkter er det stor forskjell på kommersielle aktører og håndverksprodusenter. Denne forskjellen er særlig tydelig for sider ettersom kravene for minimumsinnhold av råvaren varierer stort. Det er derfor et betydelig antall produkter som har en syntetisk smak og et meget høyt sukkerinnhold.

Norge har i det siste kommet på banen med et godt utvalg av kvalitetssider og har et stort potensial for produksjon av kvalitet. Det er også i økende grad et godt utvalg av både lokale og internasjonale produkter å velge imellom i polets hyller.

Sider

Ulvik frukt og sideri Hakastadsider gravenstein 2014, Norge Varenr.: 1654801

Pris: 134,50 Poeng: 86

En syrlig norsk sider av topp kvalitet. Duft av grønne epler, sitrus og pære. Frisk leskende smak med stram avslutning med preg av grønne epler.

Cornish Orchards Gold Cider, Storbritannia 0,5l.

Varenr.: 5258802

Pris: 55 Poeng: 85

En moden og floral sider med god balanse laget på Cornwall epler uten tilsatt sukker. Duft av røde epler, honning og florale toner. Rik, moden smak av røde epler med frisk syrlig avslutning.

Amandi Valdedios sidra de Austurias natural, Spania

Varenr.: 5275701

Pris: 105 Poeng: 87

En ufiltrert og spontangjæret sider fra Spania. Duft av eple, sitrus, krydder og hint av gjær. Slank, frisk smak med saftig preg av epler og leskende avslutning.

Dunkertons premium organic cider, Storbritannia 0,5l.

Varenr.: 8048802

Pris: 65,90 Poeng: 83

En egenartet og noe sær sider med tydelig jordlig karakter. Duft av gule epler, krydder og hint av gjær. Rik kraftig smak av modne epler med jordlig tørr avslutning.

Cyril Zangs cidre 2011, Frankrike (BU)

Varenr.: 887601

Pris: 149,90 Poeng: 83

En knusktørr sider med preg av epleskall og jordlighet. Duft av røde epler, honning og florale toner. Rik smak av modne epler med jordlig bitter avslutning.

Aspall organic Suffolk cyder, Storbritannia (BU) 0,5l.

Varenr.: 9314902 Pris: 69 Poeng: 84

En enkel og fruktdrevet sider av god kvalitet. Duft av røde epler og hint av gjær. Frisk saftig smak av røde epler med svakt bitter avslutning.

fra onecall

(Dagbladet): Om man måler det å være berømt i antall publikummere man drar på konsertene sine, er det vanskelig å komme unna artisten Håkan Hellström når man snevrer de geografiske parametrene inn til å bare gjelde Norden.

I sommer spilte svensken foran til sammen 140 000 mennesker over to konserter i Göteborg. Det er det ingen norske artister som er i nærheten av å gjøre her til lands.

Men det harde arbeidet har ikke kommet uten bivirkninger. I et intervju med magasinet Café forteller han at han har vært nær å møte veggen.

- Jeg har ikke vært på det nivået at jeg burde legges inn, men jeg har kjent på følelsen av at jeg har måttet roe ned. Jeg har en tendens til å bli overentusiastisk når det gjelder noen ting, og da er jeg ikke å stoppe. Alt skal gjøres, og alt skal fullføres. Men jeg har folk rundt meg, Natalie og mamma, som er veldig gode på å se når jeg kommer inn i faresonen, sier han til magasinet.

Natalie Davet er Hellströms samboer, som han bor med i Haga, et slags Grünerløkka-lignende område ikke langt fra havna i Göteborg. Sammen har de sønnene Sigge og Julius.

I et intervju med Dagbladet har Hellström fortalt at hun er den eneste kvinnen han har vært lidenskapelig forelsket i. Og det vil han helst slippe å oppleve igjen.

- Det var helt forferdelig. Jeg var 28 år da jeg møtte henne og gikk bare rundt og var redd for å bli forlatt. Nå som jeg er 39, vil jeg bare hvile. Jeg klarer ikke denne lidenskapen lenger. Jeg vil bare ha noen å stole på. En venn.

Men til tross for at Hellström har fått smaken på store stadionkonserter, har han planer om å begynne å spille på små og intime steder igjen.

- Man kan vri på konsertformatet så mye man vil. Jeg lover å komme tilbake med dette, sier en hemmelighetsfull Hellström til Café.

fra onecall

ULLEVÅL (procycling.no): Som procycling.no meldte forrige uke vil det norske laget som skal kjempe om edelt metall i emiratene bestå av Alexander Kristoff (Katusha), Edvald Boasson Hagen (Dimension Data), Sven Erik Bystrøm (Katusha), Vegard Stake Laengen (IAM Cycling), Vegard Breen (Fortuneo-Vital Concept), Kristoffer Skjerping (Cannondale-Drapac), Sondre Holst Enger (IAM Cycling), Daniel Hoelgaard (FDJ) og Truls Engen Korsæth (Joker-Byggtorget).

Kristiansen presenterte en tydelig hierarki med Kristoff på toppen som kaptein, og Holst Enger og Boasson Hagen på plassene under, som lagets to jokere dersom andre scenario enn massespurt skulle utspille seg i Qatar.

- Vi prøver å huke av alle bokser for at vi skal kunne prestere i VM, sier landslagssjefen.

- Vi har en kaptein som presterer mer eller mindre hver gang han kommer i posisjon, fortsetter Kristiansen.

– Dette er andre gang vi sender ni ryttere til VM. Denne gang mener jeg vi har ni som har forutsetningene til å prestere og gjøre en solid jobb.

For andre gang i VM-historien, og første gang siden 2009, sender Norge ni ryttere til herrenes fellesstart. Denne gang med nesten bare proffer på laget. I Mendrisio var fem av ni på det norske laget debutanter på elitenivå. På Qatar-laget er antallet fire, nærmere bestemt Holst Enger, Hoelgaard, Skjerping og Korsæth. I 2009 var fem av de uttatte kontinentalryttere, denne gang er det kun Joker Byggtorgets Korsæth som ikke er proff.

Den mest rutinerte og meriterte i VM-sammenheng er Boasson Hagen, som i Qatar kjører sin 9. fellesstart.

Dermed går sølvmedaljøren fra 2012 forbi Knut Knudsen og Dag Erik Pedersen i antall fellesstarter, og er nå à jour med Kurt Asle Arvesen og Thor Hushovd, kun to deltakelser unna rekordholderen Dag Otto Lauritzen, som har kjørt elleve fellesstarter for Norge på elitenivå.

• Artikkelen er levert av sykkelnettstedet procycling.no!

fra onecall

(Dagbladet): 30 minutter før kampstart mellom Tottenham og Sunderland i helga skjedde det noe uvanlig.

Patrick van Aanholt, som var tatt ut i førsteleveren og var godt i gang med oppvarmingen, fikk beskjeden fra en lagkamerat: Backen var vraket fra førstelleveren.

Var tydelig irritert

Bilder fra oppvarmingen viste at Sunderland-spilleren raste da avgjørelsen ble tatt.

Han sparket blant annet en ball bort i sinne.

Ryktene svirret etter avgjørelsen som så merkelig ut der og da. Det kokte i sosiale medier:

Men i dag forteller Sunderland-manager David Moyes hvorfor det hele skjedde.

Avgjørelsen er like naturlig som den er dramatisk.

Klubben ble anbefalt at han ikke skulle spille av det engelske fotballforbundets leger.

- Han hadde gjennomført en pålagt rutinekontroll hos en kardiolog (legedoktor). Det engelske fotballforbundets leger hadde studert resultatet og ga oss beskjed veldig sent på søndag (kampdag) at han ikke burde spille før de har gjort ytterligere tester, sier Moyes ifølge Sunderland Echo.

Bekymret

Moyes tok grep der og da, men innrømmer i dag at han er bekymret:

- Vi er overrasket over at FA-panelet hverken tok kontakt med meg eller klubblegen før. Jeg har aldri opplevd noe liknende, men vi måtte reagere, forklarer Moyes.

Han legger til:

- Jeg kan ikke forstå at beskjeden først kom 30 minutter før kampstart.

Van Aanholt har nå gjennomgått flere tester og er med i troppen til kveldens cupkamp mot Queens Park Rangers, men det er ennå ikke tatt en avgjørelse om han vil bli involvert i kampen, forteller Moyes.

fra onecall

Familien til Kjartan Sekkingstads avdøde kone på Filippinene har betalt det meste av løsepengene som sikret at nordmannen ble frigitt, opplyser Filippinenes fredsminister Jesus Dureza til NRK.

Da Sekkingstad ble bortført jobbet han på ferieanlegget Holiday Oceanview Marina, som eies av en velstående familie på øya Samal.

Han var tidligere gift med et av medlemmene i familien, Ellen Lee Kwen, som døde i 2013.

Det er denne familien som ifølge Filippinenes fredsminister Jesus Dureza har betalt mesteparten av løsepengene.

I intervjuet forteller fredsministeren at de forsøkte å få nordmannen frigitt tre ganger – men at de ble lurt av gisseltakerne i Abu Sayyaf.

Istedet for Sekkingstad fikk de ved to tilfeller tilbakelevert andre gisler.

Stilte kontrollspørsmål

Da Sekkingstad først ble utlevert, krevde Dureza å stille ham kontrollspørsmål på telefon for å forsikre seg om at de denne gangen fikk utlevert riktig man.

Da Sekkingstad klarte å navngi sin bror, skjønte Dureza at de at de omsider hadde lyktes.

– Da var jeg sikker på at det var bingo, at det virkelig var ham, forklarer Dureza til NRK.

Uklar sum

Det var i september i fjor at nordmannen ble tatt til fange av Abu Sayyaf-geriljaen på Filippinene.

Hvor mye som ble betalt i løsepenger er fortsatt uklart.

Mens filippinsk politi har opplyst at det ble betalt 5,2 millioner kroner i løsepenger for nordmannen, har en talsmann for geriljaen hevdet at de fikk drøyt 10 millioner kroner for Sekkingstad og tre indonesiske fiskere, skriver NTB.

Avisen The Philippine Star mener på sin side å vite at gisseltakerne fikk utbetalt cirka 17,3 millioner kroner for nordmannen, skriver NTB.

fra United International Pictures

Påstanden «vi trenger ikke flere rusmidler» repeteres til det kjedsommelige. Man snakker som om vi ikke har disse rusmidlene i vårt samfunn allerede, og som om forbudet av rusmidlene ikke i seg selv har konsekvenser. Det er disse konsekvensene de fleste motstandere av forbudet ser på som det problematiske, men de blir generelt oversett av andre. Her er noen.

Et banalt poeng som ikke kan kommuniseres nok, er at vi straffer brukerne. Enten det er hundretusenvis i bøter samlet opp over et par år som rusmisbruker eller de som straffes med fengsel – så gjør vi menneskers liv vanskeligere ved å opprettholde forbudet vårt.

Disse vil få ruskriminalitet på rullebladet. Mange av dem vil bli dømt hardere ved et senere tilfelle, og flere jobber utelukkes. Bøter leder dette raskt til betalingsanmerkninger, noe som gjør det vanskelig å få lån til bolig. Jobb, bolig og penger er en essensiell del av det å være menneske, men dette frarøver vi enkelte rusmisbrukere muligheten til å ha.

Straff er selvfølgelig ikke den eneste måten forbudet rammer. Å forby en vare øker prisen på den varen ettersom leverandøren må prise inn risikoen det innebærer å gjøre noe kriminelt. Knappheten i markedet fører til ytterligere prisøkning. Brukerne må da ha en større inntekt for å opprettholde sitt bruk. Dette er særlig et problem når det gjelder de tyngre stoffene, og vil ofte føre til at misbrukerne må ty til annen kriminalitet eller prostitusjon for å få dekket sitt behov. Etter at Sveits begynte å hjelpe misbrukerne med heroinassistert behandling, stupte kriminaliteten og særlig tyverier.

I tillegg medfører forbudet at salg foregår helt uregulert. Ingen kontroll av renhet, eller at du faktisk får det stoffet du tror du får. Dette gjør at rusbruken blir mye farligere enn den ville vært i et regulert marked.

Ettersom de alminnelige stoffene er dyre å produsere og må skjules for politiet under frakt, bidrar forbudet til at det blir skapt nye stoffer med lignende effekt, stoffer som er billigere å produsere og vanskeligere for politiet å oppdage. Problemet er at disse ofte har større skadevirkninger enn stoffet de erstatter, som PCP, PMMA eller syntetisk cannabis. De kan alle ha dødelig utfall ved bruk.

Men dette er bare noen få av skadene rusforbudet påfører den enkelte – jeg har knapt nevnt helseaspektet. Norge har 75 overdosedødsfall per million innbygger. I kontrast har Portugal, hvor alle rusmidler er avkriminalisert, tre dødsfall per million. 25 ganger færre altså. I tillegg er det mange skjulte dødsfall, som for eksempel på grunn av Hepatitt B som spres ved deling av sprøyter.

Forbudet gjør oss ute av stand til å se rusmisbrukere for det de er: Personer som trenger helsehjelp. I vårt system er de kriminelle. Tiltak som heroinassistert behandling blir dermed realpolitisk utelukket, selv om helsegevinsten er enorm og det trolig er samfunnsøkonomisk gunstig.

En må heller ikke glemme at det koster å jage etter brukere, nøste opp i kriminelle nettverk, holde folk i fengsel, avsi dommer og så videre. Vi trenger bedre studier, men Bergens Tidende brukte i 2013 norsk statistikk og anslo at kostnadene til politi-, retts- og fengselsvesen er på 3.8 milliarder. Dette er ressurser som kunne gått til å etterforske voldtektssaker, styrke kriminalomsorgen og gi helsehjelp til misbrukere.

Stopper det der? Nei, selvfølgelig ikke. Ruspolitikken går også på personvernet løs. Ruskriminalitet er en privat form for kriminalitet, der du ikke finner noe «offer» i tradisjonell forstand. Politiet må dermed iverksette særdeles inngripende tiltak – mot hele befolkningen – for å finne de få som ruser seg (unntatt de som er tvunget til å leve på gata).

Politiet må dermed ha vide fullmakter til å overvåke, og innskrenke, vårt personvern. Det beste eksempelet på dette er straffeprossesslovens §216 a. Bestemmelsen gir adgang til telefonavlytting, et av våre mest inngripende overvåkningsverktøy. Det skal i utgangspunktet kun brukes i tilfeller der det er mistanke om forbrytelse som kan føre til ti års fengsel eller mer.

Er du derimot mistenkt for å oppbevare en brukerdose hasj, kan politiet avlytte telefonen din. Handlinger som vanligvis straffes med bøter, er altså i samme bås som kriminalitet med strafferamme på ti år. Av all telefonavlytting i Norge er ruskriminalitet begrunnelsen for 70-80 prosent, ifølge Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll. Det er et alvorlig inngrep i vårt personvern. Her har imidlertid politiet fått lov.

I andre tilfeller er ikke politiet fremmed for å bryte personvernet vårt, som i alle de årene de gikk med ulovlige hundepatruljer på skoler, da de trappet ulovlig opp på Midnight Sun-festivalen, eller Politidirektoratet som instruerer politiet til å følge med på personer som er positive til legalisering.

Likevel er det et siste punkt, som kanskje er det viktigste: I tillegg til at rusforbudet skaper flere kriminelle gjør man også rusmarkedet til et av de mest lukrative markedene for både nasjonale og internasjonale kriminelle. I 2011 anslo Statistisk sentralbyrå at vi i Norge omsetter ulovlige rusmidler for 1.8 milliarder. Dette er et marked på lovløst område, og slik det svarte markedet fungerer, vil dette gjøre at de som vinner fram, er de som er villige til å gjøre alt. Forbudet skaper et gigantisk marked tuftet på egenjustis.

Derfor har store deler av Latin-Amerika gått inn for helomvending av ruspolitikken på FNs UNGASS-konferanse. Columbias president kaller dagens politikk «galskap».

Landene ødelegges av kriminelle nettverk finansiert gjennom internasjonal handel med illegale rusmidler. Som Joakim Hertzberg Ulstein, forsker og stipendiat ved NUPI, påpeker: «Det er ingen tvil om at narkotika dreper, men flertallet av de drepte er ikke brukerne i Vesten. Flertallet av dødsfallene er blant produsentene, smuglerne og de som kommer i veien for deres virksomhet». Dette er selvfølgelig ikke Norge alene sin feil, men vi bidrar.

Så. Det var noen av kostnadene vi tar på oss for at folk skal ruse seg mindre, selv om forbudets evne til å oppnå dette er omstridt. Det er flere. Er det verdt det? La i alle fall dette være en del av enhver diskusjon hvor noen påstår at «vi ikke trenger flere rusmidler». Rusmidlene er allerede her, og det koster mye å jakte på de som bruker dem.

fra United International Pictures

Man skulle nesten ikke tro det var mulig å gjenskape «Who’s Afraid of Virginia Woolf?» på norsk uten å få distraherende bilder på netthinnen av verdens mest berømte filmpar, Liz Taylor og Richard Burton, og deres verdensberømte forvridde tango for to i filmversjonen av Edward Albees skuespill. Men det er mulig; bare noen minutter ut i Linn Skåber og Sven Nordins samspill på Oslo Nye Teater akkurat nå, glemmer man forbildet. Det kan nesten tolkes som en uforutsett gest til Edward Albee som døde i forrige uke, 88 år gammel.

«Hvem er redd for Virginia Woolf?» er drama som mikser ibsenske livsløgner med strindbergsk faenskap. Det er replikkunst av spisseste ondskap, så treffsikkert plassert at det verker i mageregionen hos publikum. Det er kammerspill i torturkammeret, der det middelaldrende ekteparet Martha og George inviterer to nykommere til et fuktig nachspiel og innvielse i tosomhetens dødsdans. Fyllerør, utroskap, bitterhet, bannskap, gift og løgner er blandevannet i drinkene som serveres gjennom natta. Skuespillere som fikser dette, må aldri glemme å takke Edward Albee.

Mange har spurt seg om hvorledes han, som var homofil og ugift, har maktet å sette så presise ord på ekteskapelig ulykke. Albee har i løpet av karrieren innkassert tre Pulitzer-priser for forskjellige familiedramaer. Varemerket er dialoger så knivskarpe at de blir faretruende. Han ble snytt for en fjerde Pulitzer i 1964. Det var nettopp for «Who’s Afraid of Virginia Woolf?». Juryen utpekte Albee som vinner, men prisens styre nedla veto på grunn av stykkets vulgære språk og seksuelle karakter. Han ble derimot belønnet med en Tony-pris.

I dag regnes dramaet som en av de store klassikerne i USA. Edward Albee har erobret en selvsagt plass i det amerikanske anegalleriet av dramatikere som omfatter folk som Eugene O’Neill, Tennessee Williams, Arthur Miller, og seinere Tony Kushner og August Wilson. Flere av stykkene hans er oversatt til norsk og oppført på norske scener, deriblant «A Balancing Act» (Balansegang) som ble oversatt av Jens Bjørneboe og «Three Tall Women» (Tre høye kvinner) oversatt av Carl Jørgen Kiønig.

Selv om Albee stort sett har fornektet alle påstander om selvbiografiske elementer i sin dramatikk, har han innrømmet at «Three Tall Women» handlet om en form for «djevleutdrivelse» av adoptivmoren, Frances Albee, som angivelig var «en glitrende rytter og en dårlig mor». Ifølge biografien skrevet av Mel Gussow i 1999 – «Edward Albee: A Singular Life» – ble han kjøpt 18 dager gammel i 1928 for 133,33 dollar.

Han brøt tidlig med sine velstående foreldre, men selv tjente han seg så rik på «Who’s Afraid of Virginia Woolf?»-suksessen, at han opprettet et fond for fattige kunstnere. Om denne suksessen har han uttalt at den «hang rundt halsen min som en slags skinnende medalje – virkelig flott men en tanke for tung».

fra United International Pictures

Ruben Pettersen og Camilla Pettersen hevder i Dagbladet 15. september at det ikke er innført et forbud mot elefanter i sirkus og at NOAHs arbeid for sirkusdyrene ikke er viktig.

Etter over 25 år med hardt arbeid fra NOAHs side, ble det forrige uke kjent at det fra 2017 blir ulovlig å vise frem elefanter i norske sirkus. Forbudet er i høyeste grad reelt – og følger av at Mattilsynet er gitt myndighet til å nekte arter i sirkus, og at de er helt tydelige på hvilke arter de mener bør være forbudt.

Mattilsynet er for et elefant-forbud og har uttalt at «det ikke er mulig å lage et regelverk som sikrer god velferd for asiatiske elefanter innenfor rammebetingelsene omreisende sirkus har i Norge». Norge blir nå et av mange land med forbud mot eksotiske dyr i sirkus. Veterinærinstituttet uttaler at de er «bekymret for velferden til alle dyr som holdes i omreisende sirkus», og flere land har av dyrevelferdsmessige årsaker innført forbud mot alle dyr i sirkus. Forhåpentligvis besvarer det skribentenes spørsmål om hvorfor NOAH jobber for at dyr skal slippe å opptre i sirkus.

Skribentene synes å tro at NOAH ikke jobber for andre dyr, men de fleste vet at NOAH jobber for alle dyr: Vi har fått gjennomslag for dyrepoliti og anmelder en rekke dyremishandlingssaker hvert år. Vi har oppnådd en sterk opinion mot pelsdyroppdrett, og en pelsfri norsk motebransje. Vi oppnår stadig større bevissthet rundt produksjonsdyrenes levekår.

Forbudet mot elefanter i sirkus handler om å øke respekten for dyr og kunnskapen om deres behov. Det burde enhver som påberoper seg interesse for dyrevelferd kunne applaudere.

fra United International Pictures

I Dagbladet 3. september skriver Bushra Ishaq om islamistisk terrorisme. Hun understreker at den terroren som rammer «europeere, homofile og kristne» bare er «en brøkdel av terroren som daglig rammer verdens muslimer». Ifølge Ishaq «handler ikke terror om muslimer som angriper vesten». Hun ignorerer et vesentlig motiv bak islamistiske terroraksjoner i vestlige land: et intenst hat til Vestens sekulære livsstil og verdier som demokrati og menneskerettigheter.

Ishaq hevder at støtte til demokratiske krefter i muslimske land er vesentlig i forebyggelsen av islamistisk terror. Hennes argumentasjon skjemmes av uklarhet og upresise definisjoner. Eksempelvis forstås islamisme som å omfatte alt fra tradisjonelt religiøse muslimers verdensbilde til voldelig (jihadistisk) ekstremisme.

Ledende forskere på feltet – også forskere med muslimsk bakgrunn som Bassam Tibi og Mehdi Mozzafari – definerer islamisme som en politisert religion, hvor målet er opprettelse av en totalitær gudsstat med avvisning av demokrati og menneskerettigheter. Islamismen kommer i to versjoner: en som benytter vold, og en som arbeider gjennom demokratiske institusjoner. Målet er det samme: et totalitært samfunn basert på en fundamentalistisk tolkning av islam. Islamismen kan selvsagt ikke «være en del av demokratiseringen av muslimske land», som Ishaq foreslår.

Og hva mener hun med «demokrati»? Når vi hyller demokratiet inkluderer ikke det bare folkestyre med frie valg og alminnelig stemmerett, men at grunnleggende individrettigheter er sikret. Det er foruroligende at Ishaq fastslår at liberalt demokrati ikke er løsningen for muslimske land. Dette må bety at hun avskriver basale menneskerettigheter som fundament for sitt islamske idealsamfunn. Dette kan umulig være veien å gå hvis den muslimske verden skal komme ut av den stagnasjon den har befunnet seg i gjennom århundrer, med dramatisk svikt i blant annet forskning og nytenkning.

Ishaqs avvisning av det liberale demokrati som uforenelig med muslimers religiøsitet, er også et tankekors for den muslimske diaspora i vestlige land. Dette vil medføre uoverstigelige hindringer for vellykket integrering. Eller mener hun at det kun er dårlige muslimer som kan integreres i Vesten?

Ishaq skriver at tiden er moden «for å legge fra seg arven fra orientalismen». Hennes påstand om det liberale demokratis uforenelighet med religiøse muslimers liv, reflekterer at det er hun som er fanget av orientalismens tenkemåter.

fra United International Pictures

Facebooks sensurering av bildet av Napalmjenta har medført debatt og sterke reaksjoner. Facebook har snudd og statsministeren er fornøyd med at selskapet viser samfunnsansvar.

Det er prisverdig at Facebook tar kritikken på alvor og snur i denne saken. Men er det slik at et privat selskap som Facebook selv kan velge om og når de skal utøve samfunnsansvar? I debatten vises det ofte til at man ikke kan klage på at et privat selskap regulerer hva deres tjenester brukes til. Forventningene til næringslivets samfunnsansvar er imidlertid langt mer krevende.

Facebook er et multinasjonalt selskap og en av verdens viktigste kanaler for kommunikasjon. Facebooks redigering utgjør klart nok en svært merkbar begrensning i brukernes ytringsfrihet – en grunnleggende menneskerettighet. Ofte vil det være meget godt begrunnet å fjerne innhold, typisk når Facebook stanser overgrepsbilder mot barn. Men det er for unyansert å si at Facebook står helt fritt til å sensurere innhold som brukerne legger ut.

Det er klare forventninger i UN Guiding Principles on Business and Human Rights og OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper om at selskapene skal ha på plass retningslinjer og prosedyrer for å sikre at selskapet respekterer menneskerettighetene. Disse internasjonale instrumentene er i dag godt etablert som de globale standardene for hvorledes et ansvarlig næringsliv bør opptre. Fordi manglende ivaretakelse av brukernes ytringsfrihet nettopp er en av Facebooks sentrale risikoområder, er standardene særlig viktige i saker om fjerning av innhold.

Poenget her er ikke å konkludere når det gjelder ytringsfrihetsspørsmålet, men å fremheve forventningene om at selskapene respekterer rettighetene. Selskapene må ha en menneskerettspolicy. Videre må selskapene «know and show» at de respekterer menneskerettighetene.

«Know» betyr at selskapene må arbeide målrettet for å identifisere og kjenne til de mest alvorlige risikoene for menneskerettsbrudd i virksomheten. Videre må selskapene ha systemer for å gjenopprette inngrep i menneskerettighetene som deres virksomhet har forårsaket eller bidratt til. En slik human rights due dilligence er en kontinuerlig prosess og selskapets retningslinjer og rutiner må stadig vedlikeholdes og justeres i forhold til de utfordringene selskapet møter.

«Show» betyr at det må være åpenhet omkring disse prosessene i selskapet. Dette betyr at selskapene – også Facebook – må kommunisere sin menneskerettspolicy til brukere og omverdenen, og dessuten rapportere på hvordan man arbeider med å respektere menneskerettighetene.

For Facebook er dette altså ikke ferdig med at saken om bildet av Napalmjenta er løst. Som andre viktige internasjonale selskaper må Facebook løpende og åpent vise hvordan selskapet håndterer risikoene for at menneskerettighetene kan bli krenket av virksomheten.