bilindustrien

fra ONECALL

(Dagbladet): Janne Ahonen (39) har vunnet den tysk-østerrikske hoppuka fem ganger, står med 36 verdenscupseirer og fem VM-gull totalt. Han er for lengst udødeliggjort i finsk idrett.

Da den finske hopplegenden la opp i 2008, kom det som et sjokk på Finland. Hvem skulle føre den stolte finske hopparven videre? Hvem skulle hoppe etter Janne Ahonen?

I ettertid har svaret vist seg å være ingen. Selv ikke Janne Ahonen har klart å hoppe etter Ahonen, altså seg selv, til tross for at han har gjort comeback to ganger i et håp om å kapre OL-gullet han mangler på sin nesten komplette CV.

Nå er det VM i Lahti som er motivasjonfaktoren for de finske hopperne, hvor Lauri Asikainen var forrige sesongs beste finne på en katastrofal 48. plass. Tidligere var Finland en hoppgigant med enere som Matti Nykänen, Matti Hautamäki og nettopp Ahonen.

- Hvor er Janne Ahonen?

Men trener egentlig Ahonen mot VM i Lahti? Er han fortsatt aktiv? Hvor er Ahonen? lyder omkvedet i Finland, blant annet i den finske avisa Ilta-Sanomat, som har lansert flere rykter rundt 39-åringens forsvinningsnummer.

I forrige sesong konkurrerte nemlig Ahonen bare én gang etter at han havnet på 41. plass i Klingentahl 22. november. Dernest gjorde han et lite comeback i prøve-VM i Lahti i februar og ble nr. 43. Så forsvant han igjen.

I et halvt år har det vært stille fra det som kan være Finland eneste hopphåp i VM på hjemmebane.

Nå tar den tidligere verdenseneren bladet fra munnen og avslører hva som ligger bak det som skildres som et mystisk forsvinningsnummer. Etter først å ha blitt smittet av mykoplasma, gikk Ahonen på en kjempesmell. Han trente over evne.

- Før forrige sesong trente jeg rett og slett altfor hardt. Det førte til overbelastning av kroppen – eller overtrening om du vil. Da var sesongen i realiteten over før den var i gang, sier Ahonen Ilta-Sanomat.

- Jeg gravde meg ned

På samme tid i fjor, i september, følte hopplegenden seg helt frisk og i god form. Så oppsto problemene.

Ahonen responderte dårlig på treningen, slet med tretthet og gjentatte perioder med høy feber. Det var ett steg fram og to tilbake gang etter gang.

- Til slutt bestemte jeg meg for at nok er nok, at jeg ikke kunne presse kroppen mer. Derfor trakk jeg meg tilbake og prøvde å få nok hvile, forteller 39-åringen.

- Jeg gravde meg litt ned, men det var nødvendig. I min alder må jeg lytte til kroppen min.

Droppet samling – satser videre

I sommer var Ahonen den eneste som ikke var med det finske hopplandslaget på treningsleir i Østerrike, hvor deres nye trener Andreas Mitter er fra.

- Det var ikke et alternativ engang. Min familie og min helse var viktigst, forklarer hopplegenden.

I stedet har han lagt hoppingen litt på is og testet ut andre hobbyer. I sommer har han blant annet kost seg med sin andre lidenskap, motorsport. Men drømmen om hoppsuksess i VM på hjemmebane til vinteren lever fortsatt.

- Jeg tror fortsatt det er mye igjen av hoppkarrieren. I juni begynte jeg å trene rolig igjen. Først for to uker siden trente jeg for fullt i bakken. Det er helt bevisst, for å være på den sikre siden. Alt handler om å prestere i Lathi, forteller Ahonen.

VM i Lahti arrangeres fra 23. februar til 5. mars kommende vinter. Mitter må gjøre underverker med finsk hoppsport om det ikke skal bli en fiasko i hoppbakken for vertsnasjonen, men østerrikeren har et håp om å gjøre det samme som landsmannen Alexander Stöckl har klart med norsk hoppsport.

Kanskje er det som skal til for at Janne Ahonen finner tilbake til toppnivået.

fra ONECALL

(Dagbladet): I en ny kampanje ønsker et amerikansk teleselskap å informere om viktigheten av ikke å drive med andre ting mens man sitter bak rattet.

I flere år har myndighetene i en rekke land gått ut og advart mot ting som kan virke distraherende når man kjører bil, som fikling med mobiltelefon.

Som en del av den amerikanske «It can wait»-kampanjen, ønsker selskapet å få folk til å avgi et løfte om at de ikke vil la seg distrahere mens de kjører bil.

Hittil skal mer enn ti millioner har sagt seg villige til å skrive under på det.

I en kampanjevideo har de hentet inn åtte unge som forklarer hvorfor de bruker telefonen mens de kjører.

Begge foreldrene døde

- Hver gang jeg gjør det tenker jeg over hvorfor jeg faktisk gjør det, men jeg fortsetter bare, sier en av dem.

Noen sier at de bare gjør det når de stopper på rødt lys. En sier også at hun er nødt til å se hva som står i meldingen, om den for eksempel kommer fra en hun liker.

Når de har forklart seg introduseres de for Jacy Good. Hun forteller dem sin historie.

- Da jeg var 21 var jeg på vei hjem etter å uteksamineringsfesten min. En sjåfør som var på mobilen sin var så distrahert at at han svingte til venstre i lyskrysset på rødt lys. En annen bil svingte unna for ikke å treffe bilen hans, og kjørte rett inn i bilen til familien min, forteller hun.

- Kollisjonen som oppsto drepte begge foreldrene mine. Jeg lå to måneder på sykehuset, der jeg kjempet for mitt eget liv. Så var jeg to måneder på rehabilitering hvor jeg på nytt måtte lære meg å gå, lære hvordan man snakker, lære hvordan jeg kler på meg og hvordan man spiser. Kroppen min er fortsatt delvis paralysert.

Historien gjør tydelig et sterkt inntrykk på de unge. Flere av dem tar til tårene mens hun forteller om sin egen opplevelse.

- Jeg kommer aldri til å se på telefonen min igjen, er den første responsen fra en av jentene.

- Føler meg ikke som statistikk

Jacy Good har selv jobbet for å få folk til å legge bort mobilen når de kjører, etter ulykken. Sammen med ektemannen driver hun blant annet siden Hangupanddrive.com.

- Det siste jeg husker er at vi stoppet for å fylle drivstoff og kjøpe kaffe omtrent ti minutter før krasjet. Jeg ble senere fortalt at en ungdom, som kjørte mens han snakket i telefonen, svingte til venstre på rødt lys, noe som medførte at en fullastet trailer svingte og traff stasjonsvogna vår, sa hun i et intervju med CNN i 2015.

Foreldrene skal ha dødd momentant og ble erklært døde på stedet. Selv brakk hun flere bein, fikk kuttskader og indre skader fra hodet og helt ned til tærne.

- Jeg pådro meg en hodeskade som resulterte i at jeg hadde en overlevelsesprosent på ti. Etter at jeg våknet opp fra kunstig koma en uke etter krasjet, responderte jeg nesten ikke. Sakte begynte jeg å følge enkle beskjeder, som å gi tommel opp. Jeg ble fortalt at det tok nesten en måned før jeg sa noe, og enda flere uker før det jeg sa faktisk ga mening.

I løpet av årene har framgangen vært stor, og i 2013 giftet hun seg med Steve Johnson. Sammen reiser de rundt og informerer om hvorfor man ikke skal la seg distrahere bak rattet.

- Jeg er én av en halv million, som hvert år blir skadd i dette landet fordi folk bruker mobilen mens de kjører. Foreldrene mine var to av de 5870 amerikanerne som døde på grunn av distraksjoner bak rattet i 2008. Kanskje er det på tide med en forandring, selv om mitt vrak kanskje er en del av statistikken, føler jeg meg ikke som statistikk. Jeg føler meg som et menneske som fikk livet delvis ødelagt fordi noen tok en dårlig avgjørelse, som kunne vært forhindret, sier hun til CNN.

Mener kognitiv ditraksjon er farligere

I dag slapp transportøkonomisk institutt en ny rapport som omhandler uoppmerksomhet blant norske førere. Der konkluderes det med at kognitiv distraksjon faktisk er enda farligere enn det å sitte på mobilen.

Dagdrømming oppgis som et eksempel på kognitiv distraksjon.

«En rekke studier har funnet at to sekunder ser ut til å være en kritisk grense for hvor lenge en kan ta blikket bort fra vegen sammenhengene før risikoen for farlige hendelser øker betraktelig. Imidlertid kan en være uoppmerksom selv om blikket er rettet mot vegen og trafikken. Flere studier har vist at ‘looked but failed to see’ er en forklaring som ofte forekommer når det gjelder trafikkulykker. Ulike former for mental belastning eller kognitiv distraksjon kan forklare dette», skriver de på hjemmesidene sine.

Det anslås samtidig at uoppmerksomhet hos sjåfør står for minst tolv prosent av alle ulykker.

Og selv om det å rette oppmerksomheten mot telefonen gir ekstremt høy risiko, skrives det i rapporten at det forårsaker relativt få ulykker.

fra ONECALL

(Dagbladet): «Politiet har kontroll på en mann som ble observert med en pistol i omr Aker brygge. Har ikke vært noe trusselsituasjon i forkant», skrev Oslo politidistrikt på Twitter like etter klokka ti i formiddag.

Væpnet politi rykket ut til stedet etter melding om at en mann var observert med en pistol like før klokka ti.

- Vekterkontoret på Aker brygge så dette på kamera. En kamokledt mann med pistol satt på en benk, sier operasjonsleder Christian Krohn Engeseth i Oslo politidistrikt til Dagbladet.

Politiet tok raskt kontroll på mannen ved en adresse på Aker brygge.

- Han var beruset og pistolen viste seg å være plombert. Vi ser alvorlig på saken. En plombert pistol er ikke farlig, men egnet til å skape frykt. Det er også mye folk i området, og det er Oslo Maraton i dag, sier Engeseth.

Mannen er pågrepet og kjørt til arresten for ulovlig bevæpning på offentlig sted og ordensforstyrrelse.

fra ONECALL

(Dagbladet): – Vi har mange norske kvinnelige skuespillere som representerer Norge demografisk, men er det nok av dem som på en troverdig måte kan dekke konflikten vi skriver om i «Nobel», sier den erfarne manusforfatteren Mette M. Bølstad.

Hun har tidligere jobbet med både «Halvbroren» og «Kampen om tungtvannet», men nå venter premieren på serien som allerede er spådd til å bli høstens store skjermmagnet, NRKs krigsdrama «Nobel».

Manet til debatt

Men samtidig som norske dramaproduksjoner stadig når nye høyder, bemannes kvinnelige hovedroller i store norske tv-serieproduksjoner av stadig flere dansker og svensker.

Hvorfor er det så få norske, kvinnelige skuespillere i hovedrollene til store norske dramaserier, spurte Dagbladets tv-anmelder Marie Kleve tidligere i sommer, og manet til debatt.

Foruten «Nobel» siktet Kleve blant annet til produksjoner som «Mammon», «Frikjent», «Kampen om tungtvannet» og «Dag», som alle har dansker og svensker i sentrale roller.

Så til Danmark

- Vi kan ikke gi roller basert på hva slags pass skuespillerne har, de skal være representative for rollen. Det er det viktigste. Samtidig er det nok lett å ta svensker eller dansker og vi må kanskje skjerpe oss litt, sier Bølstad.

Skaperne av «Nobel» så nettopp til Danmark da de skulle finne kvinnen som spiller løytnant Adella Hanefi fra Norges E-tjeneste. Etter audition med skuespillere fra hele Skandinavia falt valget på det prisbelønte danske talentet Danica Curcic.

- Det var nok en vanskelig rolle å caste fordi samtidig som hun skal ha erfaringen og utseende til å gå inn som flerspråklig tolk, må hun også ha en fysisk troverdighet som soldat, sier Bølstad om den 180 centimeter høye Curcic.

- Tuva er norsk

Svenske Tuva Novotny spiller Johanne Riiser, sekretariatsleder i Utenriksdepartementet og kona til Erling Riiser (Aksel Hennie).

- Tuva er for meg norsk. Hun er et språkgeni, og snakker flytende svensk, norsk og dansk, sier Bølstad.

Mange kvinnelige roller forsvant også da «Nobel» i en tidlig fase, gikk vekk fra å omhandle Telemarksbataljonen, hvor det faktisk er kvinnelige soldater, til å portrettere soldatene i Forsvarets spesialkommando (FSK), hvor kvinner er fraværende.

En som derimot er norsk er Ayesha Wolasmal. Hun har rollen som den afghanske kvinnen Wasima Zamani i serien, men var opprinnelig ikke tenkt som skuespiller i «Nobel» i det hele tatt.

Før nordmannen gikk med på å spille Wasima Zamani var hun sentral i planleggings- og researchfasen. Hun bidro til prosjektet med sin bakgrunn fra det norske ISAF-bidraget i Afghanistan, som ambassaderådgiver i Kabul og journalist.

- Hun har afghanske foreldre, snakker både pashto og dari og har stor politisk forståelse. Vi brukte henne til absolutt alt, så hun har vært veldig viktig i både manusarbeidet og i serien, sier Bølstad.

FSK åpnet opp

I «Nobel» er store ressurser lagt ned i å portrettere både Utenriksdepartementet og FSK så realistisk som mulig. Bølstad sier at det var en fordel å ikke ha militærerfaring da hun researchet Norges verdenskjente spesialsoldater.

- Jeg kunne stille spørsmål som «blir dere spesialsoldater og drar i krigen for at flere skal synes synd på dere og bli glade i dere», og de svarer «ja», helt uten machokomplekser. De har gitt veldig mye av seg selv. Nå er jeg svært spent på mottakelsen, sier Bølstad.

fra ONECALL

(Dagbladet): Det norske gisselet Kjartan Sekkingstad skal være satt fri av islamistgruppa Abu Sayyaf på Filippinene. Det sier en talsmann for gisseltakerne, ifølge DPA.

Ifølge CNN Philippines bekrefter en talsperson for militæret på Filippinene at det norske gisselet er løslatt.

- Vi er kjent med medieomtalen av dette på filippinene, men kan ikke bekrefte dette, sier pressevakt Frode Andersen i Utenriksdepartementet til Dagbladet.

Ifølge den filippinske nettavisen Inquirer, skal Sekkingstad møte Filippinenes president og fredsminister senere i dag, skriver NTB.

Løsepenger kan ha blitt betalt til Abu Sayyaf-geriljaen som bortførte nordmannen Kjartan Sekkingstad 22 september i fjor, antydet Filippinenes president Rodrigo Duterte i slutten av august.

I april og juni ble to kanadiske gisler halshugget etter at krav om løsepenger ikke ble oppfylt. Kanadierne ble bortført sammen med Sekkingstad i september fjor.

Utenriksminister Børge Brende har tidligere sagt at det er uaktuelt å betale løsepenger til islamistene for å få Sekkingstad løslatt.

fra ONECALL

Mange forslag har kommet om hva som blir den nye oljen: Laks, vind, natur, kunnskap, kvinner, design, Jo Nesbø, Skam og mer av den gamle oljen. Ingen har ennå lagt fram med det opplagte forslaget: Kriminalitet.

Forbrytelse lønner seg ikke, heter det ofte. I så fall må man spørre: For hvem? Forbryteren selv blir, dersom han pågripes, behandlet med menneskelighet og respekt og får kanskje sone i et moderne fengsel med street art og bordtennisfasiliteter. For den som blir utsatt for en forbrytelse, kan det først føles krenkende, men dersom disse såkalte ofrene tar seg tid til å se på det større bildet, vil de innse at forbrytelser lønner seg for samfunnet.

Kriminalitet har enorme sysselsettingsvirkninger. Hver gang noen bryter opp en dør, får en låsesmed et oppdrag. Hver gang noen setter fyr på huset sitt for forsikringspengene, trengs håndverkere til å bygge det opp igjen. Hver gang en bil stjeles, lakkeres om og kjøres til Balkan, kan en norsk bilforhandler selge en ny bil. Hver gang et menneske blir utsatt for ran, påføres det traumer som en psykolog vil trenge flere titalls timer for å hjelpe å bearbeide. Terapeuter, forsikringsansatte, jurister, vakter, politi og fengselsbetjenter, alle har de arbeid takket være forbrytere. Det relativt kriminelle Sør-Afrika har to og en halv personer ansatt i private sikkerhetsselskaper for hver ansatt i politiet. I 2014 hadde landet 9000 slike selskaper, oppunder 1,9 millioner registrerte sikkerhetsvakter og en snau halv million av disse i aktiv tjeneste. I et sysselsettingsperspektiv er kriminalitet gaven som fortsetter å gi.

I Norge har innvandring og deltakelse i EU-s indre marked ført til at norske arbeidstakere ikke lenger har råd til å utføre fysisk arbeid, og i stedet er henvist til å utdanne seg som informasjonsrådgivere, mediekonsulenter og tv-serieanalytikere. Skoleverkets teoritunge innretning fører til at gutter dropper ut av videregående og blir sittende hjemme, der de henfaller til usunt kosthold, tv-spill og hjemmelagde tatoveringer. Det er først og fremst disse guttene som kriminaliteten kan hjelpe. Følelsen av et godt gjennomført lovbrudd vil gi dem den følelsen av mestring som de så sårt trenger for å opprette et godt selvbilde.

På lang sikt vil det foreløpig være uaktuelt å utdanne noen til en karriere som heltidsforbryter. Før samfunnet vil akseptere noe slikt, gjenstår mye holdningsskapende arbeid. Inntil videre er det fengslene som har tatt på seg ansvaret for å gjøre yrkesforbrytere av unge menn. Det fins imidlertid mange tiltak samfunnet kan sette i verk for å øke kriminaliteten.

1) Øk forskjellene. Her er det mye å lære av USA, hvor lovfestet minstelønn er satt såpass lavt at mange mennesker har full jobb og likevel er avhengige av offentlige ytelser og/eller kriminalitet.

2) Begrens adgangen til annet arbeid. Dette gjelder særlig for håndverkerfag og ufaglært arbeid. Stengte dører vil være et sterkt incentiv for å satse på forbryterbanen. Blant virkemidlene: sosial dumping, senkede krav til fagutdannelse og innskrenket rett til fagorganisering.

3) Skap flere skoletapere. Jo kortere utdannelse, jo mer kriminalitet. Her slår man flere fluer i en smekk, ved at det offentlige sparer utgifter til en kostbar utdannelse som likevel ikke skal brukes. Effekten har vist seg å være sterkest ved å satse på at det er gutter som dropper ut.

4) Bevar narkotikamarkedet. Dop og kriminalitet går hånd i hånd. Forbud gir høye priser, som gjør narkotikahandel attraktivt for kriminelle. De fleste yrkesforbrytere bruker selv stoff, som igjen motiverer dem til å begå nye lovbrudd for å finansiere bruken. Stoffenes ulovlighet bringer også de narkomane inn i kriminelle miljøer der de får et mer avslappet syn på forbrytelser.

5) Styrk de kriminelle miljøene. Det er viktig at kriminelle har møteplasser hvor de kan utveksle kriminelle erfaringer, gi hverandre anerkjennelse og stimulere hverandre til ny dåd. Dette kan gjøres både der de bor, ute på byen og i fengslene.

Dessverre blir store deler av kriminaliteten i Norge utført av enkelte grupper utlendinger, fortrinnsvis unge menn. Dette gjelder særlig narkotika- og voldsforbrytelser. Skal vi samfunnet ha fullt utbytte av disse overtredelsene, bør de begås av norske kriminelle. Dermed må vi favorisere våre egne skurker framfor tilreisende. Det går an å se for seg at utenlandske forbrytere blir hardt og nådeløst tvangsrehabilitert på kortest mulig tid, slik at de ender som uhelbredelig lovlydige.

Subsidiært kan myndighetene skynde seg å gi utenlandske kriminelle statsborgerskap, sånn at de skatter til Norge. Det er det minste vi kan forlange av kriminaliteten; at den gavner samfunnet.

Og når vi snakker om vinningsforbrytelser – hva er vel de, om ikke en uformell måte å fordele godene på? Kanskje vil vi om noen år se oss tilbake og innse at det var kriminaliteten som var den egentlige delingsøkonomien.

fra ONECALL

Jeg har kjøpt bolig! 700 000 kr over takst, men det er slik markedet er om dagen, sier de: glovarmt. Konkurransen er urettferdig. En konkurrerer nemlig ikke bare med sine likemenn- og kvinner. Spekulanter og foreldregenerasjonen kaster seg inn i kampen om de mest lukrative prospektene. Man må jo hjelpe barna sine å få foten innafor, må vite.

Det som overrasket meg mest da jeg igjen skulle bevege meg ut på boligmarkedet var hvor forferdelig dyrt boliger i hovedstaden er blitt. Jeg og en kamerat kjøpte bolig på Fredensborg i 2013 for 3,2 millioner. Nå går den for nærmere fem.

Enda mer sjokkerende var misforholdet mellom prisantydningen og salgsverdien. Det er ikke uvanlig at boliger selges for én million mer enn prisen du finner på Finn.no.

I offentligheten er meklerne klare på at de ikke opererer med lokkepriser for å få flere kjøpere på visning. Meklerne jeg snakket med var imidlertid krystallklare på at de har gravd sin egen grav. Siden alle nå går på visning med visshet om at boligene går hundretusenvis av kroner over takst, forhindrer det meklerne fra å legge boligen ut til den verdien de tror den vil gå til. Hadde min mekler forsøkt seg på en «realistisk» pris, ville jeg bedt han ryke og reise.

Økonomene sier at til tross for at vi nordmenn har skyhøy gjeldsgrad, kan de høye boligprisene i stor grad forklares av fundamentale økonomiske forhold, som høy inntekt, lav rente og tilflytningsmønster. For ikke å glemme alle skattefordelene vi gir til oss som eier. Det er altså ingen boligboble.

Mine egne følelser rundt boligkjøp avslører imidlertid bobleliknende trekk. Siden 1992 har verdien på boligene mangedoblet seg. Bare de siste åra er prosentvis økning enorm. Boliger slår alle andre investeringsobjekter.

Det øker presset for å hive så mange kroner du har inn i boligmarkedet. Jeg lurer fortsatt på om vi burde ha kjøpt en dyrere bolig, bare for å få enda høyere avkastning om prisene fortsetter å stige.

Siden prisen på boligene stiger mye mer enn lønningene, blir det også helt sentralt for alle unge å komme seg så fort som mulig inn. Det blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år.

Da hjelper det ikke at vi må konkurrere med spekulanter og foreldre med en helt annen kjøpekraft. Foreldregenerasjonen kjøpte bolig på midten av 90-tallet, og uten å gjøre noe annet enn å sitte på ræva har de sett sine boliger mangedoblet i verdi. Nå bruker de verdistigningen til å kjøpe sin andre og tredje bolig som investeringsobjekter.

Det er irriterende og urettferdig. Men i motsetning til mange andre, tror jeg ikke rett medisin er å rette inn særskilte tiltak som gjøre det dyrere å eie flere boliger.

Det er nemlig ikke sekundærboliger som er underbeskattet i dagens system. De seinere åra har skatten på sekundærbolig økt jevnt, og er fra og med årets skattereform jevnbyrdig med andre formuesobjekter.

Og skattefritaket for utleie i egen bolig bør vi være forsiktig med å røre. Det gjør flere rom tilgjengelige i trange boligmarkeder. Det hjalp godt på min egen motivasjon til å dele leiligheten med flere. Problemet er at vi alle har insentiv til å bli boligspekulanter.

Når vanlige boligkjøpere, rasjonelt nok, tenker at de må kjøpe det de kan, og bankene legger få begrensninger på lånet, så drives prisene oppover.

Det er skattesystemet som er den største synderen. At jeg kan selge min tidligere bolig uten å betale gevinstbeskatning, gir meg en klekkelig subsidie.

Rentefradraget har gjort at jeg har fått en fin subsidie av staten hvert eneste år, bare fordi jeg har tatt opp lån i banken.

Fravær av eiendomsskatt har gjort det mulig for meg å kjøpe en større og dyrere bolig enn jeg ellers ville kjøpt. Disse fordelene gir meg et klekkelig insentiv til å kjøpe større og bedre. Jo mer penger i bolig, jo større er subsidiene.

Ulempen er at alle andre får de samme godene som meg. De subsidiene som øker kjøpekraften min på boligmarkedet, øker kjøpekraften til alle andre samtidig. Det driver opp prisene og gjør boliger til en lukrativ investering også for rene spekulanter.

Prisen er derfor ikke først og fremst skapt av spekulanter, men atferden til slike som deg og meg, innenfor et skattesystem som forteller oss: kjøp dyrt! Og dem som har makten til å endre noe, politikerne, er for redde for huseierne til å gjøre noe. Trist. Men hei, jeg er i alle fall innafor.

fra ONECALL

Og det skjedde i dei dagar at det gjekk ut eit bod frå justisminister Anders–eg–sit–på–masse-forskning-Anundsen om at det skulle byggjast eit 200 meter langt gjerde på grensa mot Russland i Storskog i Finnmark. Dette var det fyrste grensegjerdet som blei bygd i den tida Erna Solberg var landshøvding i Noreg. Sidan Anundsen aldri vil få noko minnesmerke reist etter seg på grunn av sin mildt sagt labre justisinnsats, blir dette hans personlege bautastein over seg sjølv.

Sjølvsagt er symbolgjerdet også heilt i tråd med partiet hans sin stengselpolitikk. Anundsen og hans medsmåhøvdingar sin våte draum er eit gjerde langs heile norskegrensa. Tenk så flott. Eit uoverklatrbart stengsel mot all verdas ondskap som siklar etter å komme inn og valdta norske verdiar. Eit gjerde tapetesert med plakatar, på norsk og muslimsk, om at dette landet berre er for kvite. «Ikkje ein einaste potensiell terrorist over våre grenser. Det finst berre ein Gud; den kristne. Her byggjer vi mur rundt norske verdiar. Du få`kke leke her i våres gård. Brunost er best til kvardag og fest.»

Det sørgjelege er at denne hersens norskegrensa er 2562 kilometer lang. Det ville koste så uhorveleg med pengar å begjerde henne at det ikkje ville bli ei krone att til skattelette for rike folk flest, og ingen ting er verre enn fornærma rikingar flest.

Difor må Anundsen og ekskluderingsminister Sylvi-badar-i-overlevingsdrakt- med-flyktningar-Listhaug berre drøyme vidare om at leiaren hennar, Morna-Jens-Jensen, skal grave enda djupare i oljefondet og hoste opp stengselspropagandamilliardar nok til at våte draumar blir tørre. Medan ho ventar, passar ho med jamne mellomrom på å rope: «Ulv, ulv,» og matar alle skremde sjeler med bodskap om at dei er på veg, at Noreg er truga, at borna våre er i fare kvar dei går.

Alle veit at ho aldre vil la seg rokke ein millimeter til å tru at dei som prøver å ta seg hit har andre grunnar for farefulle båtreiser over opprørt hav enn å få komme hit og svømme i vår rikdom. Bilde av drukna barn på gresk strand eller bombesjokka, apatisk, blodig treåring i Aleppo får henne ikkje til å vike ein tomme i si salige tru på at dette herberget ikkje har rom for andre enn oss som allereie er her.

Det handlar om dette eine: Norske verdiar. Kva norske verdiar er? Definisjonsproblem. Enorme definisjonsproblem. Jau, forresten. Likestilling. Funkar bestandig. «Sjå kor rørande opptekne vi er av likestilling. For muslimske kvinner. Burkini fysj. Hijab føy.» Og likestillingsombodet skal leggjast ned. Dei som elskar dei som «elskar» muslimske kvinner når det passar seg slik, hatar alle norske godheitstyrnannfeministaraberniggerfittehorer som hadde hatt så inderleg godt av å bli gjennombora av ein kristen, norsk stake.

Ostehøvel, binders og kristendom er andre norske verdiar på vikande front. Ikkje pinglete, mild Jesus-kristendom om toleranse, nestekjærleik og «for den som bankar på skal det latast opp» pisspreik. Slikt gnål kan like godt gå til botnars saman med flyktningar i Middelhavet. Det er den gammaltestamentlege, beinharde guden som gjeld. Ikkje han femikladden av ein son. Han guden som visstnok seier: «Hat. Hat alt slags degenerert pakk generelt og muslimpakk spesielt.»

Sjølvsagt hadde ein ny, diger flyktningestraum veltande innover Europa vore eit draumescenario for dei mørkaste blå blant oss. Det er ingen løyndom at folk flest ikkje går i fistel av begeistring over skattelette, mindre pengar til velferdsordningar, større skilnad mellom rike og fattige, ei ekstra taxfreevinflaske eller Segway til folket. Det einaste som løftar Frp opp på meingsmålingane er flokkar med mørkhuda, muslimske barn, kvinner og menn som lainar opp for å få asyl. Då kan ulike ministrar gå inn i yndlingsrolla si og med dødsalvorleg røyst fortelje oss at lukt til helvete går det med heile vårt land om dei ikkje får all makt til å stoppe erobrarane.

Sjefen sjølv for desse musketerane, landshøvding Erna Solberg, har ei anna tilnærming til flyktningeproblemet enn sine meir rabiate medsamansvorne. Ho seier: «Mangfald, fargerikt fellesskap, felles ansvar, og vi må hjelpe dei som treng det.» Snedig totungetale, sjølvsagt, når ho utnemner ein heilt annan språkfamilie til å forvalte honnørorda.

Akkurat no, eitt år før nytt Stortingsval, er det forresten ein heilt annan type totungekommunikasjon som skal perfeksjonerast av regjeringssjefen. Ho har midlertidig hengt si isblå drakt inn i skapet og er i ferd med å ta på seg eit meir lilla kostyme.

Dette hamskiftet har ho lært av Fredrik Reinfeldt, to perioders statsminister for Moderatarne, Høgre sitt søsterparti i Sverige. Bodskapen frå Reinfeldt er: «Ikkje vis kva du eigentleg står for i valkampen. Ta steg til venstre, lat som om du er mindre konservativ, meir opptatt av miljø og utjamning mellom folk, av fargerikt fellesskap og folk som flyktar frå krig og elende. Fisk i andre parti sitt vatn.

Om du vinn valet, ikkje nøl med å vrenge av deg den lilla drakta og hente fram att den isblå. Vinn du, sit du så trygt at du slett ikkje treng ha kvaler med kven du utnemner som ministrar til å gjere drittjobbane og byggje nye gjerde.»

fra ONECALL

Vi hører om det stadig oftere. Pasienter som ikke får medisinene de trenger fordi prisene er for høye. Eller sykdommer som Zika og Ebola, som utvikler seg mot å bli epidemier. Vi har kjent til sykdommene i flere tiår, men har likevel ikke utviklet medisiner mot de. I det siste har også frykten for antibiotikaresistente bakterier gjort oss oppmerksomme på at det er et gap mellom de medisinene vi trenger og medisinene det forskes på.

Eksemplene peker på de samme symptomene hos pasienten: At dagens patentsystem behandler medisiner som handelsvarer på lik linje med mobiltelefoner og biler. Mekanismene som gjør det ulønnsomt å forske på antibiotikaresistens fører også til at det ikke forskes på Ebola-vaksiner. Legemiddelselskapene kommer rett og slett ikke til å tjene penger på det. Selskapene drives av et ønske om profitt, ikke samfunnets behov. Det er forståelig at selskaper ønsker å tjene penger, men medisiner er ikke vanlige forbruksvarer. Best mulig medisinsk behandling er en grunnleggende menneskerettighet, og det må systemet reflektere.

Problemet er langt ifra særnorsk. Hver tredje person i verden mangler tilgang til essensielle medisiner, og de aller fleste er fattige som rammes av sykdommer forbundet med fattigdom. Når verdens rikeste land, med et av verdens største helsebudsjett, sliter med å betale for nødvendige medisiner til befolkningen, sier det seg selv at de fleste andre land har det verre. Medisinmangel er et globalt problem, og skal vi løse det vi må vi løfte blikket. Skal vi finne en kur, må vi anerkjenne at det er patentsystemet som er pasienten.

I NRK Ytring 9.9 september utfordrer Arbeiderpartiet regjeringen til å bli med på å løfte antibiotikaresistens til toppen av den helsepolitiske agendaen. Vi applauderer dette initiativet, men mener at behandlingen som foreslås bare vil behandle symptomene på et sykt system. Arbeiderpartiet tar til ordet for et fond basert på samme modell som GAVI (the Vaccine Alliance). Slike fond har oppnådd mange positive resultater og har vært livreddende under dagens handelssystem, men de tar ikke tak i de strukturelle utfordringene. Om vi skal opprette nye fond for hver truende epidemi, ender vi opp med å slukke branner framfor å forebygge dem. Skal vi være forberedt som verdenssamfunn må det lønne seg å forske på sykdommer som ikke er en fare for oss i dag, men som kan være det i morgen. Og enda viktigere: Vi må forske på de sykdommene som tar menneskeliv i dag, selv når menneskene som rammes ikke har kjøpekraft og derfor er ulønnsomme i dagens system.

Legemiddelselskapene spekulerer i priser fordi systemet tillater det, og fordi de vet at de har en funksjon som samfunnet er helt avhengig av. Norge kan ikke løse utfordringene alene. Patentsystemet er globalt, og mangelen på medisiner er et problem som rammer alle.

Aller hardest rammes folk i fattige land. Likevel kan Norge ta en lederrolle, og sørge for at arbeidet med å forbedre systemet begynner. Et initiativ Norge kan støtte, og som har fått lite oppmerksomhet, er Health Impact Fund – HIF. Ideen bak HIF er at legemiddelselskaper premieres basert på hvor stor effekt medisinen de utvikler har på folkehelsen. Ved at legemiddelselskaper registrerer patenter i HIF, binder de seg til å selge medisinen til kostpris. Til gjengjeld beholder de monopolet ut patentperioden. Inntekter sikres gjennom utbetalinger gjennom HIF. Jo større helseeffekt, desto større utbetaling. Slik skapes et insentiv for å forske på og utvikle medisiner som ellers ikke ville vært lønnsomme. Ikke bare vil det kunne finansiere utfordringene vi kjenner i dag, som ebola og antibiotikaresistens, det vil også kunne finansiere forskning som i dag ikke er epidemiske – men som kan bli det i framtida.

Det er viktig at norske politikere ser at helseproblemer i en globalisert verden ikke kan løses bare ved nasjonale tiltak. Det er gledelig at både Høyre og Arbeiderpartiet nå mener at det er på tide å ta en lederrolle for utvikling av medisiner internasjonalt. Men om vi virkelig skal løse utfordringen må vi se på strukturene bak. Vi kan ikke være fornøyd med å behandle systemet, vi må ha som mål å kurere det.

fra ONECALL

Bare en massiv satsing på utdannelse og kunnskap kan stanse framtidige kandidater av Donald Trumps kaliber. Han er nærmest systematisk politisk ukorrekt. På sin vei mot Det hvite hus har han tråkket på latinamerikanske minoriteter, muslimer, kvinner, handikappede, dommere og politiske motstandere. Han har dratt den politiske debatten ned i rennesteinen. Igjen og igjen blir han tatt i løgn og usannheter. Det er skremmende at velgerne ikke bryr seg. Som Donald Trump selv sa 23. januar i år i Iowa: «Jeg kunne gått på Fifth Avenue og skutt noen, og jeg ville ikke mistet noen velgere».

Ytre høyre liker å rakke ned på den politiske korrektheten, også her i Europa. Men vi trenger den. Politisk korrekthet er den kumulative humanismen vi har tilegnet oss etter hvert som vi har lært av historien. Det er grunnmuren som vår sivilisasjon bygger på, en sivilisasjon hvor vi ikke diskriminerer folkegrupper eller oppfordrer til drap på politiske meningsmotstandere.

Hvorfor virker Trumps brutalsjåvinistiske stil så irrelevant på republikanske velgere? Fordi den økonomiske situasjonen er viktigere for dem. Der lønningene har stått stille mens produktiviteten har økt, øker den sosiale frustrasjonen i takt med den. Den gamle arbeiderklassen ser jobbene sine forsvinne til Asia og til datamaskiner. Situasjonen for flere og flere familier blir stadig mer desperat. For mennesker i en desperat økonomisk livssituasjon er det lettere å selge politiske håpsbudskap enn å selge is til eskimoer.

Likevel er ikke hans populistiske fråtsing i desillusjonerte arbeiderklassevelgere verken nytt eller skremmende. Dette har vi hatt en stund også i Europa.

Nei, det mest skremmende er hans skamløse antivitenskapelige kampanje. At han for eksempel har uttalt at de massive klimaforandringene vi står ovenfor bare er funnet på av Kina, for å gjøre sine amerikanske konkurrenter uproduktive.

Under et valgkampmøte blant gruvearbeidere i West Virginia mai i år, uttalte Trump at lover som var ment å beskytte ozonlaget hadde redusert kvaliteten på hårsprayen hans. Disse lovene hadde liten effekt siden hårspray vanligvis brukes inne, og dermed ikke hadde noen innvirkning på ozonlaget utendørs, kunne Trump fortelle, i all sin visdom. Velgerne nikket og smilte.

Det mest bekymringsfulle er ikke Trump, men at en mann som Trump kan nå så langt – at vitenskap og fornuft har så lite den skulle sagt og at velgerne ikke har mental kapasitet til å stille større krav. At man skuer sløvt på en fasade som med enkle kontrollspørsmål lar seg rive over ende.

Som om ikke det ovennevnte var nok, har Trump sagt han vil ha store nedskjæringer i det amerikanske utdanningsdepartementet. Dette i et land hvor universitetsutdannelse kan koste en formue, og hvor millioner av mennesker vokser opp i fattigdom, uten reelle sjanser til sosial mobilitet.

Men anti-intellektualismen går dypere enn som så. Michael Rosenblum har et godt poeng her. Den gjennomsnittlige amerikaneren ser på tv fem timer hver dag. Det er den største fritidsgeskjeften i USA, om man ser bort fra søvn. Den amerikanske kulturen har ikke lenger et sterkt innslag av tv – den er basert på tv. I en slik kultur er det ikke likegyldig hva som sendes.

Manglende interesse for vitenskap og forakt for fakta startet derfor lenge før Trump-kampanjen. Den startet da History Cannel sluttet å sende dokumentarer og begynte å sende realityserier om pantelånere. Den startet da CBS sluttet å sende «Harvest of Shame» og begynte å sende «Big Brother». Den startet da «Grandiosa med kjøttdeig og løk» fikk flere stemmer i Grandiosa-valget i 2001 enn Senterpartiet fikk i stortingsvalget samme år.

Den startet da NRK skrapet «Fakta på lørdag» og erstattet den med «Det beste fra Karl Johan». Den startet da det å google litt ble akseptert som en fullverdig måte å utdanne seg innen et emne.

Fenomenet Donald Trump rir på en bølge av sløvende, fordummende og direkte antiintellektuell underholdning. For en arbeidsløs gruvearbeider fra West Virginia uten utdannelse og uten tilgang til intellektuelt stimulerende tankegods, spiller det ingen rolle om Donald Trump siterer Benito Mussolini på Twitter. For fascismens farer virker bare forlokkende for dem som ikke ser mønstrene.

Fascismen lover ikke krig, undertrykkelse eller konsentrasjonsleire når den kommer.

Nei, fascismen kommer i lånte fjær, forkledd som en venn. Den lover å gjenskape tidligere tiders storhet; kanskje til og med en storhet som bare finnes i fantasien.

Fascismen lover handlekraft. «Alt skal bli så mye bedre bare vi bygger en mur mot Mexico». «Alt skal bli så mye bedre bare muslimer blir nektet adgang til USA».

Amerika har alltid vært vuggen til det beste og det verste. Men USA holder på å miste sin storhet, og tegnene er når kandidater som Trump står igjen som en av to mulige. Bare et massivt kunnskapsløft og satsing på utdannelse kan redde framtida fra en sterk negativ spiral.

Og om du tror utdannelse er dyrt – prøv uvitenhet.