bilindustrien

fra ONECALL

(Dagbladet): Politiet har etterlyst en bilfører som kjørte på en mopedist på Kvaløysletta i Tromsø klokka 08.10 i morges.

Føreren stakk imidlertid ikke fra krasjstedet, men fra sykehuset i Tromsø hvor føreren kjørte mopedisten etter sammenstøtet.

Fraktet mopedist til sykehuset

For ifølge vitner avisa Nordlys har pratet med skal føreren, en mann, ha båret den skadde mopedisten, en tenåring, inn i sin egen bil og kjørt av gårde etter ulykken.

Seinere viser overvåkningsvideo fra Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) at bilføreren ankommer sykehuset, bærende på mopedisten.

Føreren plasserer så mopedisten i en rullestol, triller ham inn på akuttmottaket før han forsvinner fra stedet.

- Meld deg, sier politiet

Det bekrefter operasjonsleder Fred Johansen ved politiet i Troms, til Dagbladet.

- Vi har bilder av sjåføren, og kjenner også registreringsnummeret. Vi har ikke fått kontakt med ham ennå, og jobber med saken, men anmoder han om å melde seg til politiet, sier Johansen.

Operasjonslederen kan ikke si noe om skadegrad på mopedisten, og henviser til UNN.

De har imidlertid opplyst til avisa Nordlys at mopedisten var ved bevissthet etter sammenstøtet.

- Vedkommende har vært innom sykehuset, har lettere skader, men er ikke innskrevet på sykehuset, sier pressevakt Marit Einejord til Nordlys.

fra ONECALL

(Dagbladet): 24. juli 1991 forsvant 21 måneder gamle Ben Needham på den greske ferieøya Kos.

Den engelske gutten fra Sheffield ble aldri sett igjen.

Nå har et nytt vitne meldt seg til britisk politi og kommet med opplysninger som muligens kan bidra til en løsning på det 25 år gamle mysteriet.

Det melder britiske The Telegraph.

Bedt om å «forberede seg på det verste

Moren til Ben, Kerry Needham, forteller nemlig at politiet nylig besøkte henne i Sheffield og ba henne om å «forberede seg på det verste».

På bakgrunn av den nye informasjonen vitnet kom med, skal politiet nå gjennomføre et nytt, målrettet søk etter Ben Needham. De går ut fra at han er død, ikke i live, men forsvunnet, som mora i 25 år har håpet og trodd.

Teorien til politiet er nemlig at ettåringen kan ha blitt påkjørt av en gravemaskin, og omkommet i ulykken. Nå skal politiet grave i området hvor de tror Ben kan ha blitt påkjørt og deretter begravet, like ved Bens besteforeldres feriehus på Kos.

Vitnet skal nemlig være en bekjent av en avdød gravemaskinfører, som vitnet mener kan ha tatt liv av gutten i det han beskriver som en ulykke.

- Betjentene har vært heroiske

Vitnet meldte seg ifølge Daily Mirror etter en TV-appell i 2015.

- Politiet sa at et nytt vitne hadde meldt seg og fortalte dem at det var to områder hvor avfall fra bygningsmasser som ikke hadde blitt sett gjennom, hadde blitt dumpet, sier mora, Kerry Needham, til Daily Mirror.

Gresk politi har gravd i noen områder rundt huset til Bens besteforeldre i 2012, men de fant ingen spor etter gutten.

- Jeg tror at politiet tror de kommer til å finne liket av Ben. Jeg tror han er død, sier moren, som skryter av polititjenestepersonene i «Team Ben», etterforskningsteamet ved South Yorkshire-politiet som etterforsker saken.

- Betjentene har vært heroiske, virkelig utrolige. De har vært så søttende og så lidenskapelig opptatt av å finne svarene vi har lengtet etter i alle disse årene, sier Kerry Needham.

Flere angivelige observasjoner

Gravinga er ventet å begynne om ikke lenge, men nøyaktig når er ikke fastsatt, ifølge Daily Mirror.

Finner de liket av gutten, lukker det en av Storbritannias største forsvinningsgåter. I løpet av disse årene har flere personer kontaktet politiet, overbevist om at de kan ha vært den savnede Ben, men alle har blitt utelukket som følge av DNA-analyser.

Angivelige vitneobservasjoner og bilder av Ben har i årenes løp også fra tid til annen kommet fram. Disse har alle etter hvert blitt motbevist.

fra ONECALL

FILM: Eggallergi, oppkast og en ondskapsfull og usedvanlig flatulent tante er hovedingrediensene i Hanne Larsens spillefilmdebut «Gilbergs grusomme hevn», som handler om elleve år gamle Gilbert som nettopp har flyttet til et nytt sted, og er desperat etter å kvitte seg med kallenavnet «Spybert». Han finner raskt tonen med sin nye nabo Line, og er så ivrig etter å gå i bursdagsselskapet hennes at han overbeviser foreldrene om å la ham bli hjemme mens de reiser til Spania på jobbreise. Betingelsen er at hans eksentriske tante Doris skal sitte barnevakt, hvilket er en avtale Gilbert raskt kommer til å angre.

Som så mange andre barnefilmer er «Gilberts grusomme hevn» dypest sett en historie om vennskap, utenforskap og om å være den man er, men enten man er ti eller førti ligger hovedappellen i prompinga, prosjektilspyinga og Gilberts krig mot den psykopatiske Doris. Den største innsigelsen mot filmen er derfor at Larsen og hennes medforfatter Kathrine Valen Zeiner ikke har valgt å rendyrke dette aspektet, men snarere lar det krydre en utpreget kompetent og konvensjonell fortelling som også den yngre del av publikum bør ha gode forutsetninger for å forutse hvor vil ende. Eller sagt på en annen måte: Problemet med «Gilberts grusomme hevn» er ikke hva som er på lerretet, men hva den får deg til å ønske at var der.

For med Gisken Armand i storform som tante Doris – et Frankensteins monster sydd sammen av buldrende tarmgass, bråkete knokler og et grotesk, umettelig oppmerksomhetsbehov – er det nær sagt umulig å ikke se for seg filmen som kunne ha vært. Armand løfter filmen hver gang hun trer inn i bildet, og aller best er hun når hun er alene foran kameraet. I disse scenene er ikke «Gilberts grusomme hevn» lenger en barnefilm i tradisjonell forstand, men en svart komedie som treffer både unge og voksne i den samme intuitive blindflekken der humor umerkelig glir over i et forstyrrende alvor.

Sammenliknet med disse høydepunktene framstår det gryende vennskapet – og den potensielle romansen – mellom Gilbert (Simon Hobbel Rosendahl) og Line (Hannah Dybvand) som skjematisk og en smule livløs. Og med unntak av Egil Hegerberg, som tilfører Gilberts far en keitete sjarm, er det få av skuespillerne som utmerker seg i den ene eller den andre retningen. Bortsett fra pappa og tante Doris er det faktisk ingen av rollefigurene som blir noe mer enn arketyper, hvilket i alle fall for et voksent publikum gjør det vanskelig å leve seg inn i hovedpersonens allergirelaterte traumer.

Ser vi bort fra Armand er det i det hele tatt noe litt pregløst og omtrentlig over «Gilberts grusomme hevn». Størstedelen av filmen utspiller seg i den type nyrenoverte villaer man ofte ser i norske reklamefilmer for rengjøringsspray og sunnere varianter av tradisjonelle påleggsprodukter, hvor kalde farger, rene flater og et påtakelig fravær av levd liv automatisk gjør at publikums oppmerksomhet trekkes mot det som skal selges eller – som i dette tilfellet – fortelles.

Ei heller får vi noe konkret informasjon om hvor vi befinner oss hen. Det står riktignok Furuset på trøyene til Gilberts nye hockeylag, men man får inntrykk av at familien ganske enkelt flytter fra ett identitetsløst villastrøk til et annet.

Fotograf Philip Øgaard er kjent for sitt mangeårige samarbeid med Hans Petter Moland, og har fotografert viktige norske filmer som «Døden på Oslo S», «Ti kniver i hjertet» og «Salmer fra kjøkkenet». Her komponerer han enkle bilder som er lette å lese, og som er tiltalende på et rent overflatisk plan, men som tilfører filmen lite i form av atmosfære og særpreg.

Lyddesigner Bent Holms innsats er derimot helt essensiell for at filmen skal fungere. Hans rumlende tarmlyder og kneppende knokler bygger opp under Doris’ truende, hekseaktige tilstedeværelse, og er en viktig motvekt til den anonyme produksjonsdesignen.

Denne uttrykksmessige anonymiteten – eller kanskje rettere sagt kontrasten mellom burleske og fantastiske enkeltelementer og en demonstrativt vanlig og jordnær verden – er et kjent fenomen i norsk barnefilm, hvor det synes å være bred enighet om at tydelighet er alfa og omega.

Og, selv om norske barnefilmer sett under ett er langt mer kommersielt og kunstnerisk vellykkede enn norske filmer laget for ungdom og voksne, resulterer denne tankegangen ofte i filmer med et endimensjonalt og lite spennende filmspråk. Billettsalget tyder på at dette fungerer helt fint for kjernepublikummet, men for de voksne som skal følge barna på kino blir det ofte simplistisk og lite engasjerende.

I utgangspunktet har imidlertid mange norske barnefilmfortellinger potensial til å appellere til et voksent publikum på samme måte som Pixars populære animasjonsfilmer. Og i ei tid da det er vanskelig å finne et voksent publikum for norske filmer som ikke handler om Andre verdenskrig – eller på andre måter feirer norsk historie, kultur og natur – framstår det å ekspandere barnefilmens nedslagsfelt som en mulig redning for den populistiske norske filmkunsten.

Hadde for eksempel «Gilberts grusomme hevn» gjort krigen mellom hovedpersonen og hans horrible slektning til hovedforestilling etter mønster av «Alene hjemme», kunne man endt opp med en klassiker for hele familien.

Det er naturligvis urimelig å kritisere en film ut fra oppfatninger om hva den burde være snarere enn hva den er, for ikke å si å kritisere en barnefilm fordi den ikke løser strukturelle problemer som er spesifikt knyttet til filmer laget for voksne. Når undertegnede likevel gjør seg skyldig i en slik retorikk er det fordi «Gilberts grusomme hevn» inneholder kvaliteter som langt overskrider dens målgruppespesifikke og litt lite engasjerende kjernefortelling, og som derfor burde ha blitt ivaretatt bedre. I likhet med blant andre Laila Goody, Trine Wiggen og Hege Schøyen er Gisken Armand en skuespiller som egenhendig kan heve kvaliteten på en film, og «Gilberts grusomme hevn» står og faller i praksis på hennes innsats.

Det vil si, oppkastet, tarmgassene og flammene som på et tidspunkt står ut av munnen på Doris lot også til å ha gjort sterkt inntrykk på de to tiåringene som befant seg på pressevisningen – og som etter alt å dømme delte undertegnedes oppfatning om at det med fordel kunne vært gjort plass til mye mer av den slags.

fra ONECALL

VG slår stort opp at forskere ved Folkehelseinstituttet (FHI) er blitt kneblet av sin egen ledelse, på ordre fra Helsedepartementet. Forskerne har etter sigende produsert forskning som er i strid med Bent Høies ønske om å ikle alle røykpakker og snusbokser en grå og kjedelig drakt. Det har fått helsebyråkratene til å reagere. Den forskninga som ikke passer Høies agenda er blitt stuet vekk, mens den som passer hans verdensbilde blir løftet fram og brukt i begrunnelsen for loven.

Det virker ikke bra. Det er heller ikke spesielt vanskelig å tro. Politikere er ikke forskere. Det er heller ikke byråkrater. De skal utforme politikk. At de til tider velger forskning som passer deres egen politiske agenda, bør ikke forundre noen. Å plukke de resultater man liker, er selvfølgelig en uting. Men knebling er en større sak. Det ser imidlertid ikke ut til å ha skjedd her.

De ubestridte fakta i saken er at departementet har bedt SIRUS, som nå er innlemmet i FHI, om å utføre studier som kunne si noe om effekten av å innføre nøytrale røykpakker og snusbokser.

Den første studien viste at de nøytrale røykpakkene var mindre attraktive blant unge mellom 15 og 22 år enn de originale. Denne studien ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet British Medical Journal. Hurra, tenkte nok Bent Høie, som her fikk grunnlag for å innføre sin politikk.

Men den andre studien, utført av Torleif Halkjelsvik, viste andre resultater. Eller strengt tatt er ikke «studien» vi har tilgjengelig noen studie, men snarere et foreløpig notat.

Dette notatet brukte en noe annen metode og fant at nøytrale snusbokser ikke ble regnet som noe mer negative enn de originale blant unge deltakere i undersøkelse på nett. Riktig nok ble de de originale snusboksene gitt flere positive karakteristikker og det var noen merker som var bedre likt enn de nøytrale. Og i tillegg ble de nøytrale snusboksene med helseadvarsel regnet som noe mindre attraktive enn originale, så helt gærent var det ikke sett fra Høies ståsted.

Det er denne rapporten som skal ha fått departementet til å reagere. VG og forskernes egen forklaring er at konklusjonen ikke stemte overens med Høie og departementets agenda og at de derfor tok kontakt med ledelsen i FHI for å få begravd eller utsatt rapporten. Det er en drøy påstand.

En enklere forklaring handler om et departement som er mer kritisk til den forskningen som ikke stemmer overens med regjeringens politikk og ikke helt vil forstå hvordan forskning virker. Enklere, kjedeligere, men trolig også mer korrekt.

Ja, departementet stusset på resultatene i den nye studien. Det burde de. Den gikk nemlig langt i å undergrave den foreliggende røykestudien.

I et avsnitt i rapportens konklusjon skriver Halkjelsvik: at «ein upublisert og følebels re-analyse av data frå publikasjonen over viser same tendens som for snuspakningar: dei nøytrale pakningane blir vurdert omlag som dei originale med tanke på attraktivitet. Grunnen til at ein først har konkludert med at det var forskjellar mellom originale og nøytrale sigarettpakningar har med analysemetoden å gjere.»

Siden departementet allerede hadde brukt røykestudien som grunnlag i lovens forarbeider, var det nødvendig for dem å få klarhet i om de kunne stole på resultatene eller ikke. På den ene siden hadde de en fagfellevurdert artikkel publisert i et prestisjetungt tidsskrift som ga loven støtte. På den andre siden hadde de et utkast til en upublisert rapport som undergravde forskningen de baserte seg på, med en henvisning til en ny analyse av de tidligere dataene som ikke var beskrevet i utkastet de hadde tilgjengelig.

Departementet tar kontakt med ledelsen i Folkehelseinstituttet, som deleger dette nedover i systemet til områdedirektør for psykisk og fysisk helse, Knut-Inge Klepp.

Som VG skriver: «Med henvisning til Halkjelsviks rapport, spurte [ekspedisjonssjef Geir Stene-Larsen i Folkehelseavdelingen i HOD] blant annet rett ut om FHI vurderte å trekke tilbake forskerstudien fra 2013 om nøytral forpakning på sigaretter.» Altså ikke om de ville trekke den nye studien som var i strid med Høie og departements ønsker, men den gamle studien som ga dem støtte.

Stene-Larsen spør også om FHI står ved sigarett-studien etter kritikken fra Halkjelsvik: «Vi har lagt opp til å henvise til den studien i et proposisjonsarbeid som foregår nå. Hvis det skulle være slik at dere ikke ønsker å stille dere bak denne studien, eller vil gjøre endringer, er det viktig at vi får rede på det så raskt som mulig slik at vi kan få korrigert teksten vår. Geir»

Klepp ser dilemmaet og tar en vurdering i samråd med forskeren av rapporten. Den unge og fremadstormende forskeren vil gjerne publisere resultatene i et internasjonalt fagfellevurdert tidsskrift, slik røykestudien ble. Klepps vurdering er derfor å stå ved den fagfellevurderte studien og heller kreve at den nye studien gjennomgår samme kvalitetssjekk. Da er i alle fall instituttet på den sikre siden og alle parter blir fornøyde, tenker han. Slik ble det ikke. Forskerne føler seg nemlig kneblet av et departementet de ikke tror likte resultatene fra den nye studien.

La det være sagt, det er liten tvil om at departementet har en slagside. De har fått et oppdrag om å lage et lovforslag og vil naturlig nok se etter forskning og argumenter som støtter Høies sak. At de villig bruker upublisert forskning, inkludert en poster fra en konferanse, bare den støtter deres sak, avslører dette. Dagens avsløring i VG, støtter delvis denne tolkningen. Det er ikke slik det bør være, men vi sjokkeres ikke.

Det er derfor ikke unaturlig at forskerne som ble kalt inn til møtet med departementet opplevde det som ubehagelig. De fikk nok flere innvendinger rettet mot seg enn hvis resultatene hadde vært mer entydige i Høies favør.

Men det å stille kritiske spørsmål er noe helt annet enn å forsøke å kneble forskere eller begrave rapporter. Det hadde de heller ikke noen grunn til å gjøre.

Det er nemlig ikke slik at den upubliserte forskningen undergraver lovforslaget til Høie. Det eneste den gjør er å svekke én studie, som sier noe svært begrenset om forslagets virkninger. Ingen av studiene sier noe direkte om lovforslaget vil virke etter hensikten eller ikke. Som Halkjelsvik skriver i det upubliserte notatet: «Det er uvisst om denne type studie er eigna for å sjå på den potensielle effekten av eit tiltak som nøytral innpakning.» Det var derfor intet behov for å gjemme denne rapporten unna.

Snarere ser problemet ut til å være at departementet ikke helt forstår verken forskning eller vet hvordan de bør behandle forskning fra Folkehelseinstituttet.

Det er lett å forstå at departementet gjerne vil behandle FHI som en underliggende etat. Men FHI er også et forskningsinstitutt, hvor det jobber forskere som har og skal ha akademisk frihet. Klepp kunne, og burde kanskje, ha sagt at de ikke kan ha noen enhetlig mening om effekten av nøytral innpakning, men at departementet bare har å forholde seg til de publiserte og upubliserte studiene som foreligger.

Det var nettopp denne dobbeltrollen som SIRUS-forskerne og Dagbladet på lederplass advarte mot da SIRUS ble innlemmet i FHI. Siden FHI gjerne blir bedt om å komme med konkrete råd på felt der de også driver forskning, vil forskere gjerne komme i skvis der forskningsfeltet spriker. Departementet skal ha én vurdering, men ofte kan ikke forskerne gi det.

Det denne historien forteller oss, er først og fremst det vi allerede visste. Politikere og byråkrater velger seg gjerne den forskningen som passer deres eget budskap.

Den sier også noe om departementets behandling og forståelse av etater som har vanskelige dobbeltroller, som FHI. Departementet bør nok ha større forståelse for at FHI ikke alltid kan gi klare og entydige råd. På samme tid må FHI være tøffe nok til å forklare departementet og politisk ledelse at dette er forskningen vi har, og ikke la seg presse til å stå ved den ene eller den andre studien, som om den skulle være den endelige fasit. Slik fungerer nemlig ikke forskningen.

fra ONECALL

(Dagbladet): Den 8. mars forsvant Malaysia Airlines-flyet MH370, med 239 mennesker om bord, fra radaren.

Etter å ha gjennomsøkt et område på størrelse med Hellas, vet malaysiske myndigheter fortsatt ikke hva som skjedde med ruteflyet på vei fra Kuala Lumpur til Beijing.

Nå ser det ut til at de også har mistet nysgjerrigheten, skal en tro opplysningene til Blaine Gibson.

Leverte til Australia

Amerikaneren har på eget initiativ etterforsket forsvinningen i over et år, noe som tidligere har gitt konkrete resultater.

I juni fant han nye rester etter et fly på Madagaskar – uten at Malaysia har vist nevneverdig interesse.

- Seks av bitene ligger fortsatt i varetekten til madagassiske myndigheter, sier Gibson til The Guardian.

Den britiske avisa skriver at den lange ventetida har fått Gibson til å ta saken i egne hender.

Mandag leverte han fem funn til myndighetene i Australia.

- Jeg tok dem med selv denne fangen. Både fordi jeg uansett skulle til Australia, og fordi Malaysia ventet tre måneder, sier Gibson til The Guardian.

Kjenner til funnene

Malaysia melder på sin side at de kjenner til funnene som nå er i Australia.

- Det er for tidlig å si om disse stammer fra MH370, skriver de i en pressemelding ifølge The Malay Online.

Videre skriver de at de kontinuerlig er i kontakt med Sør-Afrika, Mosambik og Madagaskar – land de forventer vil være funnsted for nye vrakrester.

- Hvis de beviselig stammer fra flyet, så vil vi sende folk for å hente restene, eller etterspørre at funnet blir sendt til Malaysia, skriver myndighetene.

Skeptisk til Malaysia

Privatetterforsker Gibson er på sin side skeptisk til Malaysias lovnader.

- Jeg tror det ikke før jeg får se det, men dette er ihvertfall et tegn til handling fra Malaysia. Så jeg ønsker ikke å være for kritiske til dem, sier Blaine Gibson til The Guardian.

Bitene, som Gibson har funnet, kan gi verdifull informasjon om hva som egentlig hendte for to år siden.

Et viktig spørsmål er om flyet har mistet høyde gradvis, istedenfor å styrte rett ned som tidligere antatt.

Teori om kapteinen

En teori har vært at flyets kaptein, Zaharie Ahmad Shad, lot flyet gå ned.

Dokumenter som ble kjent i sommer viste at flyets kaptein, Zaharie Ahmad Shad, styrtet dypt inn i Indiahavet under en simulert flyvning, ifølge New York Magazine.

Dette mindre enn en måned før flyet forsvant under lignende omstendigheter.

New York Magazine skriver imidlertid at det er stor forskjell på den virtuelle flyvningen, og ruten Malaysia Air MH370.

fra ONECALL

Etter min oppfatning er det å begrense livsforlengende behandling også en aktiv handling. Å vri bryteren mot venstre og redusere livsforlengende behandling er lov i Norge i dag. Å vri bryteren mot høyre derimot, å sørge for at livet avsluttes på verdig vis, blir ansett som drap. Det har i den siste tiden vært flere debattinnlegg med sterke formaninger om å la aktiv dødshjelp-debatten ligge. Det ville vel ha vært det enkleste.

Er virkelig det å begrense livsforlengende behandling mer humant en aktiv dødshjelp? Er det mer humant å dø av dehydrering eller en lungebetennelse uten antibiotikabehandling enn av en morfindose? I debattinnlegget 23. august i Dagbladet reiste jeg spørsmålet om hvorfor ikke min mor (83) med langtkommen Alzheimer kunne få slippe. Hun sitter i rullestol, mangler språk og må få hjelp til alt stell.

Jonas Gahr Støre skriver i Aftenposten 7. september at vi ikke aktivt kan påføre et menneske døden. Og videre at lindrende behandling er å foretrekke framfor livsforlengende behandling. Senter for medisinsk etikk mener i Dagbladet 1. september bestemt at vi ikke kan legalisere aktiv dødshjelp. Vi bør bare tillate begrensning av livsforlengende behandling.

Min mor er avhengig av å bli matet og viser aldri tegn på at hun er sulten eller tørst. Bryteren vris mot høyre hvis pleierne slutter å mate min mor. Det ville vært i strid med norsk lov. Skulle hun derimot få problemer med å få i seg nok næring via munnen, ville det ikke være aktuelt å gi henne intravenøs ernæring og væske. Bryteren vris da mot venstre, og dette kalles begrensning av livsforlengende behandling. Dette er tillatt ifølge norsk lov. Er virkelig disse grensene så klare? Å la være å gi en livsnødvendig antibiotikabehandling vil også være på rett side av loven. Skal vi vente på at min mor skal få en infeksjon før vi kan vri på bryteren? Og da la være å gi henne antibiotikakuren hun vil trenge? Hvordan ville hennes siste dager ha vært med tanke på feber, smerter og hallusinasjoner?

Begge innleggene begrunner motstanden mot aktiv dødshjelp med hensynet til menneskeverdet. Hvem kan egentlig definere hva som er menneskeverd? Og er det slik, som senter for medisinsk etikk skriver, at alt liv har samme verdi? Jeg vet med meg selv at jeg ikke vil ende opp på et sykehjem sjette året på rad uten å være i stand til å kommunisere eller å ta vare på meg selv. For meg er ikke det menneskeverd. Og burde det ikke være en menneskerett å få lov til å ta kontrollen over sin egen skjebne? Jeg mener vi bør ta debatten om muligheten til å skrive et livstestamente, slik at man selv kan få lov til å definere hva en mener er et verdig liv og hvor grensen går.

Både Støre og senter for medisinsk etikk er imot at vi åpner opp for aktiv dødshjelp fordi det vil føre til at grensene flyttes – slik at folk vil føle seg presset til å ta imot aktiv dødshjelp. Jeg synes det er urovekkende at politikere og fagpersoner ikke har større tillit til at vi som samfunn kan klare å komme fram til en tydelig lovgivning her. Det at noe kan gå galt bør ikke være et argument for ikke å ta debatten. Tvert om, tenker jeg, det at man på forhånd er klar over fallgruver vil kunne gjøre en mer beredt til å utforme en mer gjennomtenkt lovgivning. Det er positivt at deler av venstre og Frp’s valgkomité er åpne for å diskutere aktiv dødshjelp. Velkommen inn i debatten, det trengs!

fra ONECALL

Morspresumpsjonen, som ideologiseres av KrF og andre konserverende krefter, bygger ikke på det man i dag vet om hvor viktig det er for barn å opprettholde tilknytning til fedre. Det er en viss uenighet fagfolk imellom om hvor mye barn under tre bør flyttes på, men en overveldende enighet om at to bosteder er best for eldre barn. Dette reflekteres ikke i loven.

Da statsråd Solveig Horne i fjor sendte ut høringsutkast om endringer av barneloven med mål om å fremme likestilt foreldreskap, var det én bestemmelse som ble uteglemt: Den sterke begrensningen i domstolenes adgang til å pålegge delt omsorg i § 36 andre ledd. Høringsutkastet problematiserer ikke om denne bør opprettholdes, og det er heller ingen evaluering av hvordan bestemmelsen har virket.

Bestemmelsen, vedtatt i 2010, sier at delt omsorg (delt fast bosted) bare kan idømmes av domstolene der det foreligger «særlige grunner». I realiteten ble dette kriteriet, gjennom forarbeidenes retningslinjer, forsynt med slike begrensninger at endringen i forhold til tidligere lov ble minimal. Det ble gjort klart at dette var en «snever unntaksregel». Det skulle en særlig høy bevisbyrde til, på nivå med strafferettens, for at delt bosted ville være det beste. Domstolen måtte «ha en stor grad av sikkerhet», ja, den måtte være «overbevist» om at delt bosted vil være til barnets beste. Å ta feil i å gi omsorgen til enten mor eller far var tydeligvis mye mindre alvorlig enn å ta feil ved å dømme til delt omsorg. For barn under sju år gis det beskjed om at delt omsorg er uaktuelt.

I sum er budskapet til domstoler og advokater at delt omsorg kan dere for praktiske formål bare glemme! Og slik har det blitt. Vi kjenner bare to dommer – av de mange tusen avgjørelser om barnefordeling siden 2010 – hvor det er besluttet delt omsorg: En dom fra Sør-Trøndelag tingrett 20.2.13 og en fra Gulating lagmannsrett 23.10.15.

Departementet sitter nå med høringsuttalelsene og forbereder en lovproposisjon. De kan fortsatt rette opp forsømmelsen. Spesielt gjør man klokt i å feste seg ved uttalelsen fra Advokatforeningen, som sier at terskelen «særlige grunner» etter deres erfaring «utgjør et betydelig hinder for at delt bosted avtales der forholdene ellers ligger godt til rette». Parter som ønsker konflikt, kan tilpasse seg taktisk til loven og tvinge frem en avgjørelse der en godt fungerende delt omsorgsordning avvikles til fordel for fast bosted hos den ene. Hovedsynspunktet bak dagens lov, at dersom det først er en slik konflikt mellom foreldrene at det blir rettssak, er forutsetningene for delt omsorg ikke til stede. Dette kommenterer Advokatforeningen slik: «At saken bringes inn for domstolen, behøver ikke være ensbetydende med at partene ikke evner å samarbeide, når omsorgsordningen først er klarlagt».

Det er gjort omfattende forskning de senere år som underbygger at delt omsorg gir barna best prognose for deres utvikling. Dette inkluderer store oppsummerende studier over de siste 25 års forskning, foretatt av anerkjente forskere som Bauserman, Gilbreth, Lamb, Warshak, Nielsen. Dette har ført til store endringer i amerikansk rettspraksis, og betegnes av American Psychological Association som et paradigmeskifte, jf. Meland og Sjøgren i siste utgave av Tidsskrift for Den norske legeforeningen.

Delt omsorg fra barna er helt små gir bedre emosjonell og atferdsmessig tilpasning, bedre selvfølelse, mindre depresjon og stress, bedre skoleresultater, bedre sosial tilpasning, bedre tilpasning til familie og til skilsmissen, bedre relasjon og kommunikasjon med fedre og motvirker effekten av familiekonflikt. I motsetning til dagens dogme om at delt bosted forutsetter lav konflikt, synes forskningen å indikere at delt bosted kan kompensere for de konfliktene som er der. En rekke norske, skandinaviske og europeiske studier peker i samme retning. Lovgivningen burde derfor oppmuntre til utbredelsen av en slik ordning, ikke gjøre den til et «umulig unntakstilfelle».

Også når det gjelder de minste barna, er hovedbildet at omfattende foreldrekontakt, også i form av overnatting hos begge foreldre, er til barnets beste. Ikke minst ved at dette i betraktelig grad styrker sannsynligheten for at far fortsetter å være aktivt involvert i barnets liv ettersom det blir eldre. Antagelig er nettopp risikoen for at far forsvinner ut av barnets liv den statistisk største risikofaktoren for barns utvikling. En oppdatert lovgivning burde særlig være rettet mot å forebygge dette, ikke drevet av frykt for imaginære farer ved for utstrakt bruk av delt omsorg.

I Norge støtter Psykologforeningen seg fortsatt nesten utelukkende på forskning som forholder seg til målinger av tilknytning. Disse er basert på observasjoner som kun gir et øyeblikksbilde av mor/barnforholdet. Slike studier sier lite eller ingenting om det man egentlig burde måle, nemlig effekten av ulike bosteds- og samværsordninger på barns fysiske og psykiske helse over tid. Bufdir og FOSAP støtter seg også til forskningen til Tornello og McIntosh, som er internasjonalt bredt kritisert for å undersøke marginaliserte familier og for ikke å holde vitenskapelig standard. Kochanska & Kim (2013), som er en av de få som har sammenliknet barns tilknyting til begge foreldre, tilbakeviser forestillingen om at tilknytning i hovedsak skjer til mor: «Begge relasjonene har noen unike og noen overlappende bidrag til barnets utvikling. Barn var ikke i større grad trygt tilknyttet til mødrene enn fedrene. Det å være trygt tilknyttet til en av dem hadde en sterkt beskyttende effekt mot mental helserisiko».

På tross av loven ser vi at delt omsorg velges av stadig flere skilte foreldre i Norge. I dag er andelen opp mot en tredjedel. Dette er utslag av en farsrevolusjonen som pappapermisjonen har bidratt til. Ari og Märtha Louise opptrer slik sett i tråd med tidsånden.

Det kan gi inspirasjon, men hvilke politiske beslutninger som utgår fra Kongens Råd, er likevel viktigere enn hvilken praksis som utøves av kongens familie!

fra ONECALL

Arbeiderpartiets Hadia Tajik har ifølge Dagbladet 14. september funnet partiets oppskrift for å skape flere arbeidsplasser.

Tajik er et av sitt partis viktigste unge talenter. Dessverre er nytenkningen så å si fraværende i forslagene hennes, hun tar til orde for en politikk som er prøvd tidligere – og som lyktes dårlig.

Hun mener blant annet at de «store statsselskapene» skal gis en rolle som enda viktigere lokomotiver i utviklingen.

Det er trist at Ap ser ut til å ha glemt hvordan statlig industrisatsing tidligere har ført til massive feilinvesteringer, underskudd og kriser. Problemet i norsk næringsliv i dag er ikke at selskaper som staten er største eier i ikke er store nok, utfordringen er å skape et sterkt, lønnsomt privat næringsliv med norsk eierskap som gir trygge arbeidsplasser og gode skatteinntekter til staten.

Arbeiderpartiet har i denne stortingsperioden bare vært opptatt av hvordan norsk eierskap kan beskattes mest mulig. Skatt er et sterkt virkemiddel som fungerer: Det vi vil ha mindre av skattlegger vi.

Slik virker også Arbeiderpartiets kombinasjon av høyt skattenivå for eierskap og iver etter å gjøre statseide bedrifter enda mer dominerende i norsk næringsliv: Privat norsk eierskap svekkes. Høyre vil skape grunnlag for et sterkt norsk eierskap som ikke bare er dominert av staten. Jeg venter med spenning på å se Arbeiderpartiets svar på hvordan det kan sikres.

fra ONECALL

Dugnad, foreldremøte, barnebursdag, fotballtrening. Det er alltid noen foreldre som ikke stiller opp. Kanskje har de en god grunn.

Sommerferien er over og hverdagen er i gang for fullt. For oss med barn i skolealder betyr det at tempoet øker, og at kjøleskapsdøren fylles med huskelapper, timeplaner og bursdagsinvitasjoner. De fleste av oss kan til tider bli motløse av den berømte «tidsklemma».

Prøv et lite tankeeksperiment. Tenk deg at du legger til et alkoholproblem på toppen av en ellers hektisk hverdag. At du hver dag våkner sliten og at du bruker mye av tiden på enten å drikke eller planlegge neste gang du kan ta deg et glass.

At du lever med konstant dårlig samvittighet for barna dine. For alkoholen har blitt den eneste løsningen og det største problemet. Da er det kanskje ikke så rart at man ikke klarer å stille på foreldremøtet eller håndballtreningen. At man ikke orker å møte andre foreldre og småprate over en kaffekopp på dugnad.

Det angår flere enn vi tror. Folkehelseinstituttet anslår at 90.000 barn lever sammen med en forelder som har misbrukt alkohol siste året. Dette tilsvarer om lag to barn i hver eneste skoleklasse.

En undersøkelse gjennomført for AV-OG-TIL viser at én av ti har lagt merke til barn som sliter fordi foreldre eller familiemedlemmer drikker for mye. Kanskje du er en av disse og lurer på hva du skal gjøre.

En god begynnelse er å ta kontakt med barnet. Bruk navnet deres og vis at du blir glad for å se dem. Ta dem med på treningen eller lever dem i bursdagen sammen med dine egne unger. Selv om det kan virke vanskelig, så prat med foreldrene til den du er bekymret for. Still åpne spørsmål og hør om det er noe du kan hjelpe til med.

Alle foreldre vil det beste for barna sine og ingen ønsker å drikke så mye at det går utover familien. De fleste som sliter med alkohol drømmer om et helt vanlig A4-liv hvor de deltar på foreldremøter som alle andre. Men alkohol er fortsatt tabubelagt og skamfølelsen kan gjøre det vanskelig å be om hjelp. Vi som står rundt må gjøre hva vi kan slik at det blir enklere for familier å komme seg ut av en vond situasjon.

For det er menneskelig å ha det vanskelig. Ingen av oss går gjennom livet uten å få noen trøkker på veien. Møt derfor mammaen og pappaen som «aldri stiller opp» med raushet og vennlighet.

fra ONECALL

–Etter denne åpningen her er det ingen tvil. Vi står foran tidenes dansehøst! sier Katrine Moholt.

Det er fredag 26. august, sesongpremieren på «Skal vi danse». Årets deltakere har akkurat flashdanset seg inn i TV 2s studio i Nydalen i Oslo. Programleder Moholt smiler og fortsetter:

–En annen ting som er helt fantastisk i år, er at for første gang har TV 2 valgt å spare nyhetene til litt seinere på kvelden. Det betyr at «Skal vi danse» blir en to timer lang dansefest, helt uavbrutt av andre programmer. Så alle barn: Nå kan dere sitte oppe og se «Skal vi danse» til det er ferdig, sier Katrine Moholt.

–«Yeah!» roper medprogramleder Samuel Massie og løfter armene i været.

–«Whoohooo!» hoier Moholt.

Flyttingen av nyhetene til fordel for «Skal vi danse» og «God kveld, Norge» er et tydelig signal på hvor TV 2 ønsker å plassere seg i tida framover. Bred underholdning framfor hard news. Kos foran krim.

Det er en kalkulert risiko, men så står kanalen også overfor en mye omtalt skjebnehøst. I august valgte TV 2-ledelsen å avstå fra kulturminister Linda Hofstad Hellelands avtale om kommersiell allmennkringkaster. Den gamle avtalen går ut ved nyttår, og TV 2-sjef Olav T. Sandnes har tydelig signalisert at de ønsker en form for statlig «kompensasjon» for å fortsette å oppfylle allmennkringkasterpliktene. Samtidig skal det gjennomføres betydelige kostnadskutt. 350 millioner skal spares før 2020.

Sluttpakkefristen går ut i dag.

Med så mye turbulens hadde det selvfølgelig vært en fordel om seertallene reflekterte den brede underholdningssatsingen.

Men de tallene Dagbladet presenterer i dag er ikke like entusiastiske som Katrine Moholt. Etter at nyhetssendingene på lørdagene ble flyttet fra 21:00 til 22:00, har seertallet falt med 120 000. Fra et gjennomsnitt på 394 000 i 2015, har bare 272 000 nordmenn sett nyhetssendingen de siste lørdagene. Da hadde det selvfølgelig vært et plaster på såret om «Skal vi danse»-tallene hadde kompensert for dette, men nei. Premieresendingen lå bare 50 000 over fjorårets tall.

Og ikke nok med det. Alle kanalens brede storsatsinger taper terreng. Forrige uke gruste NRK all konkurranse. Av de ti mest sette programmene på norsk tv, var åtte en del av statskanalens helgepakke. Vi snakker «Nytt på nytt», «Skavlan», «Stjernekamp» «Side om side», «Lindmo», «Norge rundt». Først på niendeplass dukker «Senkveld med Thomas og Harald» opp, med sine 516 00 seere.

Det er ikke bra.

Det er én ting at det strengt tatt ikke er NRKs mandat å være størst. Det er NRKs mandat å sikre mangfoldet, og det gjør de ikke når de legger seg så tett opp mot de kommersielle kanalenes helgetilbud som de gjør med «Stjernekamp». For dem som ikke er interessert i bred familieunderholdning, blir veien til Netflix og Facebook kort. Hva NRK er, og hvor NRK skal legge seg overfor de andre kanalene, burde være gjenstand for mye mer offentlig debatt enn det er i dag.

Men denne kommentaren handler først og fremst om TV 2, og da må spørsmålet være: Hva er det TV 2 gjør galt akkurat nå?

Det er en ekstremt sammensatt problemstilling. Samtidig er det ingen tvil om at kanalen opplever slitasje på de største flatene. Mangelen på nyskapning er påfallende. Ta «Senkveld med Thomas og Harald», for eksempel, som på sitt største hadde over en million seere. De er inne i sin 29. sesong, men tror tilsynelatende at fornyelse er å kjøpe en ny programlederpult og legge den gamle ut på Finn. «Skal vi danse» og «Jakten på kjærligheten» er ikke akkurat ungsauer i programfloraen. «The Stream» er for så vidt en nysatsing, men et program der tenåringer synger foran et ekspertpanel kan vel knapt kalles en nyskapning.

Norske produsentselskaper har lenge murret over at det bare er koselige pitcher som når fram hos TV 2. Satt på spissen: Hvis ikke programmet har «den gode armkroken», for å sitere en «Jakten på kjærligheten»-deltaker, er det bare å glemme det.

Kos har alltid vært et sikkert kort.

Fram til nå.

Tidligere i høst sa broadcastsjef i Mediacom, Marianne Massaiu, at TV 2 var avhengige av at «Senkveld med Thomas og Harald» hadde over en halv million seere, om de skulle opprettholde sin sterke fredagsposisjon.

Forrige helg hadde de 516 000 seere.

Det er faretruende nært.