Aksel Braanen Sterri fremstår på mange måter som en typisk representant for vår generasjon. Han er ressurssterk, uredd og intenst tilstedeværende i sosiale medier. Han har vært i rampelyset i noen år allerede, nå som debattredaktør i Dagbladet.
Sterri er skribenten som har skrevet et prinsipielt «forsvar for sorteringssamfunnet» og kalt religion for «en parasitt på den verste delen av menneskehjernen»..
Jeg tror at Sterris synspunkter virker forlokkende på mange, fordi han tar den dominerende filosofien til sin logiske konsekvens. Han trekker konklusjoner som kanskje få våger å trekke, men ut fra premisser som vi utgangspunktet alle deler. Og selve det faktum at Sterri på samme tid virker forlokkende og frastøtende på oss, er et uttrykk for en dypere spenning i vår kultur.
På den ene side: Hvem vil ikke ha større valgfrihet? Hvem vil ikke kunne velge fritt om et foster med kromosomfeil skal frembæres eller ikke? Hvis et foster likevel ikke har menneskeverd, og det vil være mer belastende å få et barn med for eksempel Downs syndrom – hvorfor ikke abortere?
Det vi reagerer på, er når Sterri mener at eugenisk abort ikke bare burde tillates, men at det er etisk uproblematisk. En slik holdning rokker ved våre grunnleggende moralske intuisjoner og vår oppfatning av menneskeverdet som gitt og ubetinget. Det finnes en slik side ved oss. En mer moralsk, kanskje mer irrasjonell side.
Der andre kjenner ubehag, forsøker imidlertid Sterri å konstruere argumenter for at det er etisk problemfritt.
Grunnen til at Sterris rasjonalisering av aktiv dødshjelp og sorteringsabort likevel fungerer i akkurat vår tid, er at vi lever svært komfortable og beskyttede liv. Vi har en levemåte vi helst ikke vil gi slipp på. Lidelse, sykdom og funksjonssvikt blir særlige belastninger i en kultur med sterke idealer om vellykkethet og god helse. Idealer som kanskje er gode i seg selv, men blir livsfarlige når de går så langt at de mister proporsjoner.
Vår generasjon er ressurssterk, uavhengig – og ytterst selvopptatt. Vi er vant til å stadig eksponere oss selv i strømmen av bilder og innlegg på sosiale medier, og bli «likt» av våre digitale venner. Denne mediekulturen gjør at vi kan speile oss i oss selv og få bekreftet at vi betyr noe. Det er også en form for «menneskeverd».
Men det er en ytterst skjør definisjon, for den er full av betingelser. Vi har verdi hvis vi tar oss godt ut. Hvis vi er friske. Hvis vi har en jobb, går på de kule arrangementene, trener tre ganger i uken. Det er et tyranni forkledd som godartet selvrealisering.
Det farligste ved denne selvdyrkende kulturen, er at døden lurer like rundt hjørnet. Dersom jeg ikke oppfyller kulturens krav til lykke og nytte, mister jeg min verdi som menneske. Aktiv dødshjelp – det sanksjonerte selvmord – blir løsningen for den som blir uhelbredelig syk. Sorteringsabort blir løsningen for den som blir gravid med et sykt barn.
I stedet for en sårt tiltrengt problematisering av det tankegods som ligger til grunn for disse praksisene, får vi skribenter som Sterri, som gir vår egoisme og våre perverterte idealer en ideologisk argumentasjon og legitimitet.
Jeg kom nettopp hjem fra Mariahuset. Fra gaten ser Mariahuset ut som et hvilket som helst annet hus i nabolaget. Men innvendig bor det et helt unikt fellesskap. Et fellesskap av psykisk utviklingshemmede og såkalt «normale». I eneboligen på Frogner bor, spiser, arbeider, leker og ber de sammen, hver dag, hele året. Det har de gjort siden 1975.
Etter gudstjenesten var det kvelds, alle var invitert. Jeg endte opp med å danse, eller snarere svaie, til en CD med en israelsk klarinettist, det var Susannes favorittmusikk. Noen av oss sto i ring og danset med henne, språkløst. Hun kan ikke snakke. Men hun kan male. Vakre impresjonistiske bilder av årstidene. Og hun kan danse! Og til enhver tid ønsker hun at noen holder henne i hånden. Nå var det min tur. Ved jevne mellomrom måtte hun klemme til litt og forsikre seg om at jeg holdt fast. Etter hvert sluttet flere seg til. Der sto vi og svaiet stille, sånn en halv times tid.
Det som slo meg der jeg sto og gynget, var at Aksel Braanen Sterri i grunnen har rett. Vi kan saktens «klare oss» uten disse menneskene. Det er ikke spesielt rasjonelt å ta vare på de svakeste blant oss. De er heller ikke spesielt «nyttige». Det er for den saks skyld heller ikke spesielt rasjonelt å stå der og svaie.
Når det likevel er det rette å gjøre, er det fordi vi ikke kan bygge våre etiske intuisjoner på rasjonelle argumenter alene. Vi er mer enn rasjonalitet. Menneskeverdet er ikke, som Sterri hevder, et tomt postulat, men en grenseoverskridende realitet. Det er en ubetinget og ukrenkelig verdi som utfoldes i mellommenneskelige relasjoner – kort sagt, i kjærlighet. Hvordan kan jeg se min dansepartner Susanne i øynene og mene noe annet?
Jeg ser et menneske, et helt unikt menneske, med en helt bestemt gnist og en historie og en dyp lengsel etter nestekjærlighet. Den er tydelig hos mange utviklingshemmede. Skjønt, utviklingshemmet – hvem er det egentlig som er «utviklingshemmet» her? På så mange måter er det jeg som er den svake part i dansen, og den som trenger opplæring i nestekjærlighet. For å bli mer menneskelig.
Susanne er helt prisgitt andre menneskers hjelp til mat, klær og omsorg. Ja, de svakeste blant oss lever på andres nåde. Men det betyr ikke at de mangler menneskeverd. De får ikke sin verdi utelukkende av andre, de har den i seg selv.
Mariahuset byr i rikt monn på den mangfoldige humane virkelighet. Aksel Braanen Sterris ideologi er elitær, inhuman og virkelighetsfjern.
Sterri forholder seg ikke til den menneskelige virkeligheten slik den er gitt oss. Alt kan og skal i prinsippet kunne revideres, ved hjelp av vår viljestyrke, vår frihet, vårt vitenskapelige og politiske fremskritt. Men det gavner bare de sterke. De som har styrken, de mentale og økonomiske ressursene til å endre sine egne livsbetingelser. Da faller de fleste av oss utenfor, før eller siden.
Et samfunn der et menneskelivs verdi måles ut fra om det er sykt eller friskt, og ikke om det er et menneske, er nettopp et umenneskelig samfunn. Men hvorfor skal vi definere menneskets verdi ut fra det sterkeste, og ikke det svakeste eksemplar av arten? Spørsmålet ligger like under overflaten i Sterris tekster, men blir aldri tematisert.
Sterri har gjort seg til ideologisk premissleverandør for egoisme. Men dermed er ikke alt sagt om den fremadstormende generasjonen, eller om menneskeheten. Egoismen ligger og lurer i tiden, og i hver menneskesjel. Men det gjør også den uselviske godheten. Den må kultiveres og modnes i nestekjærlige relasjoner, i et sant menneskelig fellesskap.
Vår egoisme, våre komfortable liv og vår forakt for svakhet kan ikke utgjøre grunnlaget for vår etiske tenkning og politikk. Det enkleste i verden er å sitte med pc-en på en kafé og luke ut de individer man ikke liker eller forstår. Livet som møter oss der ute, er langt viktigere. Og det er fullt av overraskelser. Det byr opp til dans når en minst venter det.
