Utvikler vi en befolkning som tåler lite motgang og er lite utholdende? Henvendelsene jeg presenterer i dette innlegget er ikke sitater, men jeg og andre skolefolk har fått henvendelser som dette fra foreldre, så tekstene er ikke fri diktning. Heldigvis er det et fåtall av foreldrene som henvender seg slik til skolen, og heldigvis er ikke henvendelsene så utrerte som noen av de jeg har skrevet.
Likevel tror jeg det er en økende tendens, og derfor undrer jeg meg over om dette er et uttrykk for en generell samfunnstrend der vi venner oss til å ha det trygt, behagelig og individuelt tilpasset hele tiden. Gjør dette at vi etter hvert blir dårligere til å takle motgang og hardt arbeid?
«Til læreren . Sønnen min spilte fotballturnering i helgen og kan derfor ikke ha kroppsøving i dag.»
«Kjære lærer . Datteren vår var veldig sliten etter klasseturen i går og blir hjemme i dag. I morgen også.»
«Til sosiallæreren . Opplevelsene de siste ukene har vært en psykisk påkjenning for henne og vi holder henne derfor hjemme fra skolen noen dager.»
«Til rektor. Sonen vår er ikkje komen i klasse med nokre av venene han hadde i klassen sin på barneskulen. Han ynskjer difor å bytte klasse.»
«Kjære gymlærer . N.N. skal kjøre slalåmturnering i helgen og kan ikke ha gym på torsdag p.g.a. fare for skader. Hun kan heller ikke ha gym neste mandag p.g.a. restituering etter turneringen.»
«Til avdelingsleder . Vi synes dere bør tilby glutenfri og laktoseredusert mat i kantina hver dag. Gjerne også sitrusredusert juice og nøttefrie gulrøtter.»
«Til vaktmesteren . Vi reagerer på at det vekselvis er for varmt og for kaldt på skolen. Det må da være mulig å tilby dagens ungdom jevn temperatur. Eller mener du at de må ha med seg en ekstra genser på skolen?”»
(Meldingen ble selvsagt videresendt til skolens rektor. Hvordan skal det gå i skole-Norge hvis vaktmestertjenesten skulle forholde seg til henvendelser fra foreldrene?)
«Kjære helsesøster. Vi har hørt at du snakker med datteren vår av og til og at du noen ganger hever stemmer og ikke alltid støtter henne i det hun har gjort ovenfor de andre jentene i klassen. Hun trenger ikke motforestillinger, men bare uforbeholden støtte, og vi forventer at du som profesjonell er i stand til å gi henne dette – ubetinget.»
«Til kontaktlærer. Vi reagerer på utflukten dere gjorde med elevene i forrige uke. Vår datter kom hjem med våte sko og skrubbsår på den ene hånden. Dere kan umulig ha gjort en ordentlig risikovurdering av å ta med elevene ut i skogen. Vi kommer til å forfølge denne saken.
(kopi til rektor)»
«Kjære skolesjef. Vår sønn tåler ikke jenter og må derfor gå i en klasse med bare gutter. Vi forventer derfor at dere oppretter en slik klasse på barneskolen vi sokner til.»
«Til rektor. Karakteren vår sønn fikk på den siste teksten elevene skrev i norsk er feil. Vi har snakket med en bekjent av oss, som underviser på videregående skole, og hun er enig med oss i at teksten er alt for strengt bedømt. Vi krever en begrunnelse for hvorfor skolen stiller så høye faglige krav til elevene.»
«Kjære kontaktlærer. Vårt barn liker å ha en stor bamse i nærheten, et pledd rundt seg og en lava-lampe på bordet når hun jobber med skolearbeid. Er det mulig for henne å ha dette i klasserommet også? Dersom skolen ikke kan skaffe dette, kan vi betale noe av utgiftene. Dette vil sørge for at hun presterer bedre på skolen, noe som igjen vil gi skolen bedre resultater.»
«Til rektor. Forrige uke ble det vist et TV-program i klasse 8D som inneholdt bilder av utsultede barn, krigsscener og mennesker som bor i teltleirer. Vi synes det er upassende å utsette elevene for slike bilder. De er tross alt barn. Vi forventer at skolen endrer praksis slik at elevene ikke utsettes for ubehageligheter som dette»
«Til kontaktlærer. Vår sønn forteller oss at elevene i 9B må komme seg til byen på egenhånd i morgen. De må altså ta buss uten følge av voksne. Vår sønn har aldri gjort dette.»
Den siste teksten er autentisk og gjaldt en elev på 9. trinn, altså en elev på 14 år. Han kom seg trygt både frem og tilbake til byen. Og hvis du lurer, fikk elevene dekket utgiftene til bussturen. Å reise alene med buss er ikke et kompetansemål for ungdomstrinnet, men det kan kanskje bli det.
____________________________________________________________________________________
Bjørn Bolstad jobber som rektor på en ungdomsskole på Østlandet og har det siste året lagt ut en ukentlig kommentar på sin blogg www.bbolstad.wordpress.com, der han skriver betraktninger om skoleledelse, undervisning og utdanning.
Dette innlegget sto først på trykk på bloggen hans, men republiseres i bearbeidet versjon etter oppfordring fra Dagbladet.
