To menn er fraktet til sykehus etter en trafikkulykke på Nykirkeveien i Horten søndag formiddag.
En mann er kjørt med ambulanse til Sykehuset i Vestfold, mens en annen mann er fraktet til sykehus med luftambulanse, melder politiet i Vestfold på Twitter.
Bilen skal ifølge politiet ha kjørt inn i et brokar. Skadeomfanget er foreløpig ukjent.
Politiet fikk beskjed om ulykken klokka 09.15. Årsaken er ennå ikke kjent.
Veien på stedet er foreløpig stengt ved ulykkesstedet.
BERLIN (Dagbladet): Å rapportere at Tyskland sitrer av spenning foran mesternes start på en ny VM-kvalik i kveld, vil være noe ganske annet enn en mild overdrivelse. For eksempel en blank løgn.
Eller som en tysk reporter skrev forleden om tyskernes målvakt:
- Det er ikke akkurat valium Manuel Neuer trenger i Oslo i sin første kamp som landslagskaptein.
Og nettopp fordi alle venter en stille aften for det tyske forsvaret på Ullevaal, er det store spørsmålet i de fleste mediene:
Hvorfor spiller ikke Martin Ødegård?
Hva hendte egentlig med den ekstremt talentfulle, angrepslystne yndlingen som hadde hele Fotball-Europa for sin føtter, og som skulle revolusjonære den offensive kraften i norsk fotball?
Tysklands viktigste sportsavis; Süddeutche Zeitung, har gått igjennom Martins utvikling , og gir 17-åringen klokt nok fortsatt en god sjanse til å bli en viktig spiller for Norge.
Om han bare får ta seg tid.
FOR det er hysteriet rundt overgangen til Real Madrid, tyskerne igjen henger seg opp i. Hvordan de største europeiske klubbene høsten 2014 kjempet om den fortsatt bare 15 år gamle Martins underskrift helt til det ble en tvekamp mellom Bayern Münchens Sep Guardiola og Real Madrid:
- Hos meg får du spille, lokket Guardiola, men det endte likevel med at Martin dro til Spania. Ifølge Süddeutche på grunn av de gunstige betingelsene, og det betegner avisa som et dårlig valg.
- Sitter fast i krattet, lyder titten på denne omfattende gjennomgangen av tidenes yngste norske landslagsspiller, og med «krattet» menes alle spesielle betingelsene som påvirker Martins opphold i Madrid.
Og som gjør at han fortsatt knapt har fått spille A-lags fotball.
AKKURAT det framstår som en vel voksen oppgave for en ganske ung tenåring både i Real Madrid og Bayern München, men så er det da heller ikke sport denne overgangen dreier seg om ifølge Süddeutche Zeitung.
Der tidligere Real-trener Carlo Ancelotti i forbindelse med en bokutgivelse i sommer kalte Ødegårds Real-overgang for et rent «PR-stunt», gjengir den tyske storavisa opplysningene fra den spanske nettavisa El Confidencial om bindingen mellom kjøpet av den norske unggutten og Real Madrid-president Florentino Perez sin egentlige jobb som styreleder i entreprenørgiganten ACS.
Ifølge spanjolene skulle ACS på dette tidspunket være i sonderinger med den eventuelle utbyggingen av høyhastighetsjernbaner i Norge, og kjøpet av den populære yndlingen Martin var tenkt som en gest mot oss.
Perez hadde visstnok et par andre slike kombinerte jernbane -og spillerprosjekter som involverte investeringer i Colombia og Mexico, men forklaringen halter litt i Norge. Høsten 2014 var ideen om en eget norsk høyhastighetsbane tilnærmet dø, og iIfølge opplysninger både fra Bane Norge og Jernbaneverket har ikke ACS tidligere vært tungt inne i disse planene.
I utbyggingen av dobbeltspor på Follo-banen er imidlertid selskapet til Madrid-sjef Perez på lista over mulige underleverandører……….
Men det høres kanskje ikke fullt så kjapt ut.
UANSETT er det greit å skru av tunnelsynet når det gjelder den sportslige betydningen av Martins valg om å satse på kontrakten i Real Madrid. 17-åringen har tid i massevis til å prege norsk landslagsfotball.
Fredag var han god på U21-landslaget mot Bosnia sammen med Mats Møller Dæhli; en av de andre unge teknisk begavede norske spillerne som har evner til å gi Norge mer offensiv kraft.
Muligheten kommer sannsynligvis for de begge i løpet av denne VM-kvalifiseringen, men i mellomtida ser den tyske fotballekspertisen Norge som et lag som først og fremst vil forsvare seg til et bra resultat i kveld.
Det i seg selv er et ironisk utgangspunkt på hjemmebane mot enhver motstander for en norsk toppfotball mer preget av gode individuelle ballferdigheter enn noen gang.
PER-MATHIAS HØGMO valgte fra starten som landslagsjef å satse på et mer variert pasningsspill nettopp på grunn av den gjennomgående framgangen i de individuelle ferdighetene. Det er jo de som gjerne påvirker hvor mye ballhold det lønner seg å ha. Snart tre år etter, er det lett å se at denne satsingen har noen utfordringer på grunn av den sannsynligvis tilfeldige sammensetning av aktuelle norske landslagsspillere:
Utvalget vårt mangler både forsvarsspillere med ekstrem fart og feilvendte fysisk tunge midtspisser til å binde de offensive kvalitetene sammen.
Begge deler var styrkene til de norske landslagene med suksess under Egil Drillo Olsen og Nils Johan Semb fra gjennombruddet seinhøsten 1990 fram til det siste internasjonale sluttspillet med Norge som deltaker i EM 2 000.
Da er det adskillig mer som teller for ny norsk framgang enn bruken av Martin Ødegård.
Og det er sannsynligvis hverken farten på høyhastighetstog i Norge eller hvem som får være med å bygge Follo-banen.
Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og var tidligere landslagsjef for futsal (innendørsfotball).
Nå vil partiet innføre krav om pornofilter som sperrer tilgangen til slike sider.
- Mobiloperatører og internettleverandører bør bli pålagt å tilby gratis filter som sperrer tilgangen til pornografi. Et slikt filter bør være en standardinnstilling, som voksne forbrukere aktivt kan slå av hvis de ikke ønsker å ha det på, sier KrF-representant Kjell Ingolf Ropstad til NTB.
Han er inspirert av den tidligere britiske statsministeren David Cameron, som innførte en lignende ordning i 2013.
- En evaluering viser at alle de fire største nettleverandørene har introdusert familievennlige nettverksfiltre til nye kunder, sier Ropstad.
Holdninger
KrF-representanten er ikke redd for å framstå som moralist og viser til at filteret lett kan slås av. Men vil ikke datakyndige barn og unge også lett kunne omgå et slikt filter?
- Jo, det er neppe mulig å unngå. Men det vil uansett være en ekstra hindring for barna og et tydelig signal fra de voksne i familien. Et filter vil også forhindre at de yngste forviller seg inn på pornosider ved et uhell, sier Ropstad.
I kjølvannet av debatten om holdninger og grensesetting etter Hemsedal-saken, er KrF-politikeren opptatt av å problematisere den rollen porno spiller i mange ungdommers liv.
- Undersøkelser viser at pornografi påvirker seksuelle handlinger og holdninger. Mange unge mennesker føler seg presset til å handle eller oppføre seg som man gjør i pornofilmer. Det er uheldig, også i en diskusjon om kjønnsroller og likestilling, sier Ropstad.
Finnes i dag
En rekke ulike pornofiltre er tilgjengelig på markedet i dag, erkjenner Ropstad. Så hvorfor pålegge alle mobil- og internettleverandører å ha det som standard?
- De fleste filtre må installeres på hver enhet og hver enkelt nettleser. Det er teknisk og praktisk utfordrende å installere slike programmer overalt.
Ropstad mener representantforslaget som han vil fremme straks Stortinget trer sammen i neste måned, ikke går på akkord med liberale rettsstatsprinsipper.
- Nei, det er forbrukerstyrt og kan lett skrus av dersom man ønsker det. Dette er noe som bedre vil kunne trygge barns nettbruk, sier han.
I forslaget viser KrF-representanten til en internasjonal studie fra 2011 der Norge topper listen over barn som har sett bilder av seksuell karakter på internett.
Ifølge en fersk rapport fra Medietilsynet framgår det at barn ser tidligere på porno enn før. Halvparten av gutter mellom 9 og 16 år bruker porno- eller sexsider, mens 12 prosent av jentene gjør det samme.
(Dagbladet): Samarbeidet mellom verdens to viktigste stormakter, USA og Kina, er ikke alltid helt problemfritt.
Det var flyturen til Obama i retning dagens G20-møte i Hangzhou et eksempel på.
Reisen endte i full krangel mellom representanter for de to landene, ifølge New York Times.
- Dette er vårt land, skal en av kineserne ha ropt da følget til den amerikanske presidenten reagerte på en blå sikkerhetslinje.
Holdt pressen unna
Ved linja holdt sikkerhetsvakter pressen unna. Dette ikke falt i god jord blant representantene fra Det hvite hus.
De skal også ha reagert på at kineserne ikke ville at Obama skulle gå ut der kameraene kunne nå ham.
- De gjorde ting som ikke var forventet fra vårt hold, sier Susan Rice, sikkerhetsrådgiver for presidenten, til New York Times.
Avisa beskriver en situasjon der Rice, i likhet med kollega Benjamin J. Rhodes, så forvirret og irriterte ut.
Fryktet fysisk basketak
Irritasjonen skal ikke ha blitt noe mindre da de kom fram til møtestedet der Obama nå holder samtaler med kinesiske presidenten Xi Jinping.
På West Lake State Guest House brøt det ut full krangel, ifølge rapporter New York Times har fått tak i.
På et tidspunkt fryktet enkelte et fysisk basketak.
- Vær så snill, ro dere ned, sa en amerikansk representant under det som New York Times beskriver som en serie høylydte krangler.
Der fikk amerikaneren støtte fra en ansatt hos Kinas utenriksdepartement som understreket at pressen var tilstede.
- Ekstremt produktive samtaler
Dermed ble det ingen prikkfri oppstart foran G20-møtet. Likevel omtales selve samtalene som «ekstremt produktive» av Obama selv, ifølge Reuters.
Han advarte også mot å overdrive betydningen av krangelen som oppstod etter landingen i Hangzhou.
Reuters skriver at hovedtemaene for møtet er økonomisk vekst, den stadig mer proteksjonistiske politikken til verdens land, samt beskatning og industri.
Fortsatt uenige om havet
Barack Obama har også hatt samtaler med Xi Jinping om Sør-Kinahavet.
Der har Kina en pågående konflikt med Filippinene om overherredømmet over Spratly-øyene i Sør-Kinahavet.
Filippinene er regnet som en av Natos viktigste allierte i regionen, og USA har fastholdt at Kina må rette seg etter Haag-domstolen vedrørende øyene.
Under samtalene skal imidlertid Kina ha holdt fast på sitt standpunkt. Xi Jinping ser på Spratly-øyene og havområdene rundt som sjøfartsmessig viktig.
(Dagbladet): Politiet i Finnmark etterforsker to dramatiske boligbranner natt til søndag, der den ene beboeren ble skadd da hun måtte rømme huset og røykdykkere reddet en sovende beboer fra den andre brannen.
Politiet har mistanke om at den første brannen, i Vardø ved 23-tiden, er påtent.
- Vi er på utkikk etter en mann vi vet hvem er, og som vi har grunn til å tro vet noe om hvordan denne brannen startet. Mer kan vi ikke opplyse nå av hensikt til etterforskningen, sier operasjonsleder Lars Gaupset i Finnmark politidistrikt i Kirkenes til Dagbladet ved 10.30-tiden.
Røykdykkere og gode naboer
Det folk i nabolaget som varslet politi og brannvesen om brannen i Vardø.
- En mann i 30-årene lå og sov, og han kan takke våkne naboer og røykdykkere for at han kom ut av leilighet uten skader, sier operasjonslederen.
Meldingen om den andre brannen kom klokka 03.50 fra Rødsand i Sør-Varanger kommune.
Det var eneste hjemmeværende beboer, en kvinne i 30-årene, som selv oppdaget brannen og varslet nødetatene.
Skadd
Ifølge nettstedet iFinnmark ble kvinnen skadd da hun rømte det brennende huset. Sykehuset Kirkenes opplyste søndag morgen at skadene er moderate og situasjonen stabil.
- Hun er sendt videre til medisinsk behandling i Tromsø, sier operasjonsleder Lars Gaupset til Dagbladet.
Huset er helt nedbrent , og etterforskere skal sjekke branntomta når temperaturen tillater det.
Politiet vet foreløpig ikke noe om brannårsaken, men utelukker at de to brannene har noe med hverandre å gjøre.
Årsakene til kaoset i Midtøsten har vært gjenstand for utallige diskusjoner. En medvirkende årsak, etter vår mening, er den snart 70 år gamle konflikten mellom Israel og palestinerne, som enda ikke har funnet en løsning.
Forskjellsbehandling av stater er et annet medvirkende element til uroen i området. At Russland blir satt under sanksjoner umiddelbart etter at de tilegnet seg Krim, hvor en overveldende andel av Krims befolkningen stemte for denne løsningen, mens Israel knapt kritiseres når nye ulovlige bosettinger blir etablert på vestbredden, representerer etter vår mening en klar forskjellsbehandling, og dermed undergraving av internasjonal lov og rett.
Et annet eksempel på dette er at et muslimsk land, som Iran, blir satt under smertefulle sanksjoner i en situasjon hvor de ikke er i nærheten av å tilegne seg atomvåpen, mens deres naboland Israel allerede har et meget betydelig arsenal av disse våpnene, noe som for vesten er helt OK, og ikke engang et diskusjonstema.
I vitenskapen sier man at om en hypotese («partene må sammen finne en løsning») ikke fungere etter gjentatte forsøk, må hypotesen forkastes, og erstattes med en som fungerer bedre.
USA har hittil motarbeidet ethvert forsøk på å legge press på den sterke part, Israel, ved å bruke FN-veto hver gang sanksjoner mot Israel har kommer opp.
Norge har i hele etterkrigstiden lagt seg på samme linje som «vår nærmeste allierte» USA. Vi gjentar hele tiden samme fremgangsmåte, som for lengst er bevist ikke å fungere: at «partene må bli enige», og så lar vi det være med det. Hver eneste gang blir prosessenen avsluttet ved at den ene parten finner en unnskyldning å bryte forhandlingene.
Den eneste farbare vei, siden dagens tilnærming ikke fungerer, er å gi Israel et valg. Enten:
a. Trekke dere tilbake til 1967-grensen, med oppgivelse av eksisterende bosettinger, og godta opprettelse av en selvstendig, sammenhengende palestinsk stat, med alle rettigheter tilhørende en statsdannelse, som krontroll av egne grenser og eget luftrom, eller
b. Etabler en stat som skal inkludere alle palestinere, også de som nå bor rettighetsløse i flyktningleirer i omkring liggende land, og inkludert hele Vestbredden og Gaza (FN -vedtak 194). Dette skal bli en demokratisk stat med like rettigheter for alle.
Israel skal gis en klar frist for avgjørelsen av a. eller b, maks 1 år. I tillegg skal gis en frist for gjennomføring av den valgte løsningen, maks 2 år. Dersom ikke begge punkter er gjennomført til bestemt tid, skal reelle sanksjoner mot Israel introduseres, slik det skjedde i Sør Afrika.
Vi utfordrer hervedBørge Brende og den norske regjering å kommentere forslaget ovenfor, og i tillegg svare på følgende spørsmål:
a. Dersom den norske regjering holder fast ved «partene snakker sammen»- strategien, hvorfor kunne ikke samme tilnærming vært brukt overfor Russland og Iran? Er det fordi vi i internasjonal politikk setter «vennskap» høyere enn FN-vedtak og vedtatte konvensjoner?
b. I det siste har det blitt flere israelske politikere som har foreslått annektering av deler av Vestbredden, men slik at jødene blir i etnisk flertall etter overtakelsen. Konsekvensen blir en ytterligere isolasjon og undertrykkelse av de gjenværende palestinerne. Er dette et steg som vil utløse norske sanksjonstiltak mot staten Israel, eller skal vi nok en gang legge oss på samme linje som Israel vennen USA, som under enten Clinton eller Trump svært sannsynlig vil godta en slik annektering?
c. Tør den norske regjering gjøre som den svenske og anerkjenne Palestina som egen stat, eller skal vi også her gjemme oss bak dagens ikke-fungerende strategi?
Palestina-komiteen i Stavanger ser det slik at hvis Norges og vestens nåværende politikk videreføres vil Israel-Palestina konflikten være med oss i uoverskuelig fremtid, og garantere en fortsettelse/forverring av de tragiske forhold det palestinske folk lever under. I tillegg vil det bidra sterkt til den generelle konflikt nivået som vi opplever i området.
Ingen gruppe, etniske eller religiøse, fortjener å bli tråkket på. Vi burde vite dette bedre enn de fleste etter behandlingen vi selv ble gjenstand for under andre verdenskrig.
Et av de mest skamfulle øyeblikkene i mitt liv fant sted da jeg var fem år gammel. Jeg hadde lært meg Bad Companys bluesrock-trøkker «Can’t Get Enough» utenat, og gikk og skrålte på den ute i borettslaget vårt, i håp om at noen skulle rose meg. Det var en sang faren min spilte ofte, og derfor måtte den være veldig bra. Likevel fikk jeg ingen ros. I stedet kom en tre år eldre jente bort til meg for å fortelle, skråsikkert og dryppende av forakt, at det jeg sang ikke egentlig var engelsk, bare en rekke tilfeldige lyder som ikke betød noe som helst. «AKAIGATTANÅFFAJALÅÅ», hadde jeg sunget. Men visste jeg hva jeg sang? Visste jeg hva ordene betydde? Visste jeg hvor de begynte og hvor de sluttet? Nei, jeg visste ikke det.
Å, som jeg skammet meg den dagen. Og aller mest skammet jeg meg over hvor stolt jeg hadde vært før jeg hadde blitt avslørt, en gang for alle. Det var en skam som satt i lenge nok til at jeg aldri helt klarte å glede meg over Trond Viggo Torgersens «Hjalmar», sangen om gutten som slutter skolen før han lærer seg engelsk, men likevel prøver seg som popstjerne – på engelsk – da den dukket opp året etter. Det ble for nært og for sårt. For selvsagt var Hjalmar en dumrian, der han ropte sitt «ÅÅÅOOOOÅÅÅÅÅ! JUGÅNARÆPSOLUTEIKALAIF!». En dumrian akkurat som meg.
Så jeg lærte meg engelsk og sang ikke lenger ting jeg ikke skjønte høyt. Dessverre! For når jeg hører «Hjalmar» i dag, hører jeg den heldigvis på en ganske annen måte. For det er jo tulleengelsken som gjør låta spesiell, det er tulleengelsken det er gøy å gaule med på – og den som gjorde låta til en hit, ikke utdritingen av det det kjærlighetssugne barnet. Jeg mistenker at Trond Viggo egentlig visste det, innerst inne. Hjalmar er en helt.
Jeg tenker på Hjalmar nå fordi jeg nettopp har forsøkt meg på nettspillet What Is Young Thug Saying, der man får høre snutter av Young Thug som rapper, og så må forsøke å matche det man tror man har hørt med ett av fire tekstalternativer. Som en som tidligere har skrevet om Young Thugs raplyrikk i denne spalten og argumentert for at det meste av det han sier faktisk er fullt forståelig bare man lytter, gikk jeg til oppgaven full av selvtillit. Dette skulle jeg klare.
Vel. Jeg klarte 13 av 20 mulige, og ble ganske sur. Ikke minst fordi spillet insisterer på at Young Thug ikke sier «never will I treat you greasy» på «Pick Up The Phone.» SELVSAGT sier han jo det! Hva ellers skulle han si?! Men nei, jeg skjønner ikke alt Young Thug sier, jeg heller. Og det er helt greit. Han skjønner det nok selv.
Mye har blitt skrevet om Young Thugs sleivete, slurende rapping de par siste årene. Noen hevder, for eksempel, at han «utvikler språket» ved å svelge stavelser og være generelt utydelig, andre at han er «post-verbal».
Dette er også noe av grunnen til at jeg blir fryktelig frustrert når Frank Ocean hylles som viktig fordi han overskrider R&B-sjangeren, på den ene eller den andre måten. Slik legitimerer man nemlig også at man ikke bruker spalteplass på musikere som jobber innenfor R&B-sjangeren og ikke mot den. Verken rap eller R&B trenger å overskrides mer eller mindre enn andre sjangere gjør det, og å feire svarte artister for å inkorporere «hvite» musikkreferanser blir fort veldig rart. Rappere leker med språket. Musikere lager musikk. Og Young Thug er en viktig artist innenfor en sentral moderne kunstform. Punktum.
At jeg understreker dette, handler selvsagt om at Young Thug er en overskridende figur også på andre måter. Ikke minst når han trekker i kjole på coveret av sitt nye og helt fantastiske album, No, My Name Is Jeffery. Det er en flott kjole, designet av Alessandro Trincone, og mange – også jeg – elsker dette vakre coveret, og ler godt hver gang det dukker opp en eller annen gammel rapper som blir helt satt ut av at en mann kan finne på å trekke i noe slikt.
Men selv om kjolen er mem-vennlig for noen og vemmelig for andre, og dermed gjør akkurat det den skal, nemlig å sørge for at folk snakker om Young Thug og albumet hans, risikerer også den å flytte oppmerksomheten vekk fra det som er interessant med Young Thug. For om kritikken har én viktig funksjon i 2016, er det å forhindre at Young Thug blir redusert til et mem, gøyal og rar. Da slutter vi nemlig å lytte.
Likevel er det som om en del av memene denne gang har truffet blink: Young Thug i kjole ser ut som om han har tenkt å banke livskiten ut av deg – i langt større grad enn Young Thug gjør uten kjole på. Med andre ord: Young Thug går i kjole fordi han liker å slåss. Det er omtrent det han sier selv, i klippet der en kan se ham plukke ut kjolen. Den minner ham om Sub-Zero fra Mortal Kombat.
Kjolen er altså viktig, men ikke fordi den sier noe som helst om artistens seksuelle preferanser eller utfordrer en konservativ machokultur. Så vidt vi vet er Young Thugs seksuelle preferanser å ikke ha sex, noe som egentlig er rarere enn alt annet jeg har hørt om ham, samtidig som det virker underlig riktig.
Når jeg hører Young Thug rappe, og det gjør jeg ofte, hører jeg en Hjalmar som ikke lot seg hemme av at noen fortalte ham at det ikke var sånn man skulle snakke engelsk, sånn man skulle rappe, sånn man skulle kle seg, sånt man skulle si. Derfor virker han nå sikrere og tryggere og mer fandenivoldsk og også mer virtuos enn noen gang før. Den innadvendte Barter 6 fra i fjor var også nydelig. Men No, My Name Is Jeffery føles som albumet der Young Thug – alias Jeffery, alias No, My Name Is Jeffery – kommer ut av skallet, ikke av skapet. Han kan ikke bare ha ett navn, en stil, en flow. No, My Name Is Hjalmar.
Kjolen, navneskiftet og rappingen handler derfor dypest sett om det samme: å ikke la seg begrense av noe eller noen. Men kan man si det uten samtidig å si at Young Thug overskrider rap som kunstform?
Jeg tror man kan det. For når jeg hører på No, My Name Is Jeffery hører jeg mest av alt videreutviklingen av en type fysisk orientert rap som jeg alltid har satt pris på.
Betegnelsen «fysisk orientert rap» kan sikkert virke misvisende, for all rap – og all sang – er jo en form for fysisk virksomhet. Distinksjonen jeg er på jakt etter kan kanskje best illustreres av forholdet mellom to Wu-Tang Clan-rappere, GZA alias Genius og Ol’ Dirty Bastard alias ODB. Der GZA søkte seg mot typisk distanserte, observerende roller som vitenskapsmannen, fortelleren eller filmregissøren, var Ol’ Dirty Bastard til stede med hele seg, og bedrev en nærværs- og øyeblikkskunst med kroppen i sentrum. Alle var enige om at GZA skrev bedre tekster enn Ol’ Dirty, og de beste tekstene til ODB var det uansett GZA og RZA som skrev. Men GZA kunne aldri ha gjort det ODB gjorde med dem, for ODB fylte dem med liv og nærvær, og fargela utenfor streken. GZA ble respektert, ODB elsket.
I et intervju med svenske P3 Souls Mats Nileskär forteller Busta Rhymes om hvordan ODBs «Brooklyn Zoo» skremte vettet av ham da han først hørte den i 1995, etter at han selv lenge hadde tvilt på om han kunne klare å bli soloartist. For gikk det an å være så fri og så rå og gi så fullstendig faen i hva andre ville si som ODB var og gjorde på den låta? Det gjorde det – også for Busta Rhymes. Resultatet ble «Woo-Hah!», en låt som er ren personlighet, ytterst fysisk, og står som Bustas signaturlåt til denne dag. Når du rapper med til den, og det gjør du når du hører den, kjenner du det i hele kroppen.
Skrekken ble altså frigjørende, men fullt så fri ble Busta aldri igjen. Stadig stanget han pannen i en enkel motsetning. Jo mer animert han var som rapper, jo høyere elsket publikum ham. Men jo mindre lyttet man til tekstene hans, og jo mindre respekt fikk han som lyricist. Og han ville jo ha respekt!
Bustas måte å (ikke) løse dette problemet på gjorde ham til en langt mindre interessant rapper enn han kunne blitt. Det som mangler er, kort sagt, personlighet, sårbarhet og nyanser – i den maskuline verdighetens navn.
Når jeg lytter til Young Thug i dag, hører jeg en uhyre fysisk og teknisk begavet øyeblikkskunstner som har løst opp i akkurat den knuten der. Som Busta kan Thug finne de rareste lommene i en beat og fylle dem som ingen andre (ODB var mer en framifrå kauker). Men han har valgt vekk å bli respektert for tekstene sine, samtidig som han heller aldri gjøgler i håp om å oppnå et stort publikums gunst. Det vi hører er en annen type integritet: alt han gjør, gjør han fordi han selv synes det virker interessant.
Tekstene er der, og ofte er de gode og vittige, men Thug behandler dem som om de ikke er viktige, og vektlegger heller alt han kan gjøre med dem, rytmisk og melodisk, på en måte som betoner personlighet og sårbarhet ved å sette stemmen i fokus. Bare hør på måten Thug synger om kjærlighet på på en låt som «Swizz Beatz» her: «LOVE LO-LO-LO LOVE! / LO-LO-LO-LOVE!» På Bustas tid var det utenkelig at en rapper skulle lalle fornøyd om kjærlighet på en slik måte. Men legg likevel merke til hvordan Future og Rihanna spøker i bakgrunnen her!
Vi skal til Future og Rihanna straks. Men vi tar et stopp til på veien. For en annen måte Thug skiller seg ut på, er at han i uhørt grad lar de kvinnelige familiemedlemmene innta rapuniverset sitt. Alle rappere med respekt for seg selv har såklart én låt der mamma takkes for alt hun har gjort for avkommet, men Young Thug refererer stadig til moren sin, Big Mama Duck, som om hun var en vedvarende autoritet i livet hans: «Mama told me don’t hate on the law / Because everybody got a job / Because everybod’ wan’ be a sta-ar», synger han på «Pick Up the Phone». Også lillesøster Dora er en autoritet: «Lil Dora said I was born with a skill,» heter det på «Floyd Mayweather». På mixtapen I’m Up rapper han side om side med både Dora og søsteren Dolly på låta «Family». Og når han jubler «she peacock with the colors» på «Kanye West» om en kvinne som trolig er forloveden Jerrika Karlae, er ikke blikket hans på hvor passivt og naturlig pen hun er, men på hvor god hun er med fargene, altså noe aktivt hun gjør selv.
Familien er fundamentet hos Thug, det som gjør ham trygg nok til å være den han er. Og den han er, er ekspansiv. Tar man en titt på låttitlene til Jeffery finner man en rekke egennavn som skal fungere som hyllester til Young Thugs idoler, men det interessante ligger i at man på de fleste låtene kan høre hvordan han også strekker uttrykket sitt i retning av idolene han har oppkalt låtene etter, som om de har tilgang til noe han også ønsker seg.
Ikke alt stikker like dypt, men hokuspokus er det heller ikke. «Swizz Beatz» høres ikke ut som Swizz Beatz, men den handler om kjærlighet – herr Beatz er som kjent lykkelig gift med Alicia Keys. Og «Kanye West» skiftet navn fire ganger på to uker (fra «Elton» til «John» til «Pop Man» til «Kanye West», litt som da Kanye slapp «Pablo» og forandret på den post-deadline. «Wyclef Jean»? Litt sånn Fugees-reggae-light-aktig. «Floyd Mayweather»? Skikkelig kranglete. «Webbie»? En gatelåt med politisk brodd.
Men så blir det alvor. «Future Swag» gjør Future bedre enn Future selv, mens «RiRi» fungerer som en svarlåt til Rihannas «Work», med samme tempo og refrenget «Work! Tonight, baby, do the work, baby, do the work!» «You gotta earn-earn-earn-earn-earn-earn-earn it», bjeffer han, halvkvalt, som var han en sel.
Kanskje er det lydene mannen lager når han gir seg hen til kvinnens «arbeid» vi hører? I så fall er det et element av kamp med i bildet: hun som prøver å få ham til å gi seg hen, han som stritter imot: «Aye, I’m scared to trust you, I’m scared you’ll trick me / I done drive in a armoured car but they’re still tryna hit me,» innrømmer han i andreverset, etter å ha lovet at han skal lære henne å vinne uten juks.
Kommer vi kanskje litt nærmere rapperen som ikke er så opptatt av sex her? Er han ikke heller ganske opptatt av sex – men bare som en slags eksistensiell tvekamp, på siden av «kjærlighet»? «Lil mama she ready for war / She ready for dick in her ass and her throat» heter det på «Future Swag», og romantisk er det ikke, men man skal være ganske tonedøv for ikke å høre Thugs beundring for den kamplystne «Lil mama» der hun skrider til verket, klar til dyst og «våt som en båt». Omtrent slik jeg innbiller meg at Young Thug gjør når han går i boksen for å overgå rivalen Future.
Øyeblikket da Young Thug begynner å bjeffe som en sel er uansett også øyeblikket da «RiRi» begynner å leve sitt eget liv, helt uavhengig av hva låta svarer på eller etterligner. Andre rappere har bjeffet, for rappere liker å fremstille seg som hunder, aggressive og kåte. Men ingen bjeffet som en sel før Young Thug gjorde det. Og når du først har hørt Young Thug bjeffe sel, begynner du snart å bjeffe sel, du også. «EU-EU-EU-EU-EU-EU!» Det er en frigjørende lyd.
Også i en annen låt på albumet slipper dyrene til. «Harambe» er oppkalt etter gorillaen som ble skutt og drept etter at en tre år gammel gutt klatret ned til den i en dyrepark i Cincinatti i mai i år. Men Thug lager ikke gøyale apelyder, slik for eksempel Redman gjorde for snart tjue år siden. Snarere går han så langt inn i frustrasjonen, forvirringen og aggresjonen han kan komme («I’ll aim at your muhfuckin’ mama … I got the devil inside me») – og kommer ut av det som fra en slåsskamp, med en grov, forvrengt stemme og en flow han aldri har brukt før som trofé. Her, som ellers, bruker Thug stemmen som om den var et horn han må få mest mulig lyd ut av, i alle farger og sjatteringer. Intet dyrisk skal være ham fremmed.
Det finnes mange slags typer skamløshet, så klart, og ikke alle er like edle. Men den interessante skamløsheten er nettopp den man må slåss for, mot folk som ikke skjønner at skammen gjør verden så altfor trang, livet så lite, kunsten så tam. Når jeg elsker Young Thug, er det fordi han heller prøver å overskride seg selv og konkurrentene enn sjangeren han jobber i. Den beveger seg jo uansett med ham. Og det Thug gjør, i låt etter låt, er å prøve å se hvor langt han kan tøye uttrykket sitt, hvor mange forskjellige stemmer han har inni seg, hvor mye aggresjon han kan finne, men også hvor mye kjærlighet, og hva som skjer når man blander fargene. Og så henter han det frem, alt sammen, og ser på det som var det en skatt.
I år er det nøyaktig hundre år siden Robert Frost publiserte et av verdens mest leste og gjenkjennelige dikt, «The Road Not Taken». I anledning jubileet fortjener veivalg-dilemmaene Frost drar opp en plass i norsk politikkutvikling: En dytt til å drøfte litt grundigere hvilken sti vi er på. Og hvorfor.
Det er vanskelig å spå om fremtiden, men mange forsøker. Noen baserer seg på statistiske framskrivninger, andre på overtro. Det eneste du med sikkerhet vet er at veien deler seg. Valg må tas.
Et valg du ikke umiddelbart ser effektene av, men som vil gi store utslag lenger ned på stien, er valgene vi tar i arbeids- og integreringspolitikken. Målet med politikken er de fleste samstemt om: Godt integrerte innvandrere, høy tillit blant folk, små forskjeller i samfunnet, og så mange som mulig i arbeid.
Valg av sti er det verre å få enighet om. Kort fortalt kan vi gjøre som Frost og skissere uenighetene i to mulige veier.
Den første veien er lavtlønnsveien (kalt innslusingslønn av Civita). Fordi deltakelse i arbeidslivet er viktig for innvandreres helse, økonomi, demokratiske bidrag og kulturelle integrering, mener tilhengerne av lavlønnsveien at terskelen for å delta i arbeidslivet må bli så lav som mulig.
Fordi mange innvandrere ikke har høyere utdanning eller en kompetanse som umiddelbart gjør seg gjeldende i norsk arbeidsliv, bør man derfor gjør det så attraktivt som mulig for arbeidsgivere å ansette denne gruppen. Hvordan?
Ved å kutte i lønninger. Billig arbeidskraft er attraktiv arbeidskraft. Og jobb til innvandrere er bedre enn ingen jobb til innvandrere.
Lavlønnsveien kan få flere folk i arbeid umiddelbart. Men på lang sikt, koster det mer enn det smaker av tre grunner:
Det blir mer attraktivt å kjøpe billig arbeidskraft enn å effektivisere, digitalisere og innovere. Byggebransjen er et godt eksempel. Stor tilgang på billig arbeid har svekket produktiviteten (se pdf).
Det blir mer attraktivt å ikke jobbe enn å jobbe – med mindre vi reduserer trygd og øker antallet fattige – både blant de som jobber og de som ikke gjør det.
De økonomiske forskjellene i samfunnet vil øke dramatisk, noe som ikke bare skader de fattige, men også de rike.
Den andre veien er lenger og mer krevende: Kvalifiseringsveien. Ikke senke terskelen, men lage en trapp. I Norge er arbeidskraft ganske dyrt og lønnsforskjellene små. Det har styrket vår evne til omstilling.
På grunn av det høye lønnsnivået vurderes behovet for alle jobber nøye – og de erstattes av teknologi når det er mulig. Folks muligheter til å lykkes på et slikt arbeidsmarked krever høy kompetanse. Det krever at vi som samfunn investerer i den. Det koster mer i dag, men er en svært god investering på sikt.
Det er lett å være klok i etterkant, men det er også lett å ta for gitt. Det er vanskelig å forutse hva som er gode valg. Men det er få norske forskere som støtter veier som leder til noe annet enn det vi kaller «den norske modellen». Små forskjeller, høy tillit, en lønn å leve av.
Likevel er det mange som tar til orde for enkle løsninger og gamle, utprøvde og dårlige idéer. Det bør bli veien vi aldri tok.
(Dagbladet): Et jordskjelv med styrke 5,9 rammet Filippinene like før klokka 5 norsk tid, melder det amerikanske jordskjelvsenteret USGS.
Jordskjelvet hadde sitt episenter i Caraga-området sør i landet.
Beboere fra byer som Davao, Butuan, Tagum, Bislig og Mati skal ha merket skjelvet. Det er foreløpig ikke meldt om skadde eller store materielle ødeleggelser, ifølge BNO News.
- Ut fra det vi kjenner til, var det kun en person, en kvinne i begynnelsen av 30-årene, til stede, sier operasjonsleder Thomas Pettersen i Finnmark politidistrikt til NTB klokken 4.40 natt til søndag. han forteller at kvinnen ble kjørt til sykehus i Kirkenes, men sier han ikke vet om hun har fått alvorlige skader.
Alle nødetatene rykket ut da det kom melding om brannen på Rødsand, som ligger i Pasvikdalen, omtrent tre mil fra Kirkenes.
- Brannvesenet opplyser at huset er overtent, men de gjør det de kan for å få slukket den, forteller Pettersen.