bilindustrien

SELVFORSTÅELSE kan være så mangt. Som Zlatan Ibrahimovic som mener at han er både nummer 1,2,3, 4 og 5 i rangeringen av den største svenske idrettsutøveren gjennom tidene, eller som Alexander Kristoff som antyder at han i det minste hører hjemme blant de fem beste i Norge i fjor.

Der Zlatan er morsom, er Alexander korrekt. En av sykkelsportens absolutt beste ryttere sist sesong tilhører nesten pr. definisjon den  eksklusive gruppen av Norges fem beste mannlige idrettsutøvere. Så tung er denne sporten i seg selv; ikke minst når inntrykket av stor internasjonal idrett forsterkes i møtet med en helt ung sykkelnasjon som Norge.

Det siste tillegget er viktig. Den manglende nominasjonen av Norges nye topprytter til “Årets beste mannlige utøver” er ingen skandale slik det nå hevdes blant sykkelfolket. Til det er rekken av andre flotte norske utøvere for lang, og begrunnelsen litt for kronglete for at denne ene kandidaten er så opplagt.

På lørdagens TV-sendte Idrettsgalla  vinner nok vrakingen av Alexander Kristoff prisen for Årets Feilvurdering, men stort verre er denne jurybeslutningen heller ikke. Subjektive vurderinger av idrettsprestasjoner er sjelden det.

FOR også sykkelpresident Harald Tidemann Hansen er subjektiv når han på nettstedet Procycling.no raljerer over vinteridrettenes ynkelighet i forhold til sin egen sport fordi fem av fem nominerte til “Årets beste mannlige utøver” konkurrerer på snø:

- Sykkel er en verdensidrett, slår presidenten lett pompøst fast.

Det er jo omtrent det vi har fortalt oss selv etter at Thor Hushovd startet vår egen sykkelrevolusjon da han nesten alene tok Norge inn i dette fine selskapet. Det er stas med suksess i noe annet enn de tradisjonelle norske vinteridrettene, men dumt å snakke ned det vi pleier å være best i.

NÅR SANT skal sies, er ikke det med “verdensidrett” og sykkel helt korrekt. Med mindre du da tenker i gamle termer med Europa som verden:

•• For av sportens 10 beste nasjoner gjennom alle tider, er hele 8 europeiske.

Og det på en lista som slett ikke vil bli geografisk endret de neste tiårene.

Selv Norge som altså meldte seg på med en viss bredde først for ti år siden, har på rekordtid klatret til en meget respektabel 17.plass totalt blant verdens sykkelnasjoner. Det til og med uten å ha et jentelag på samme nivå i denne korte gullalderen:

•• Kom igjen; stort klarere går det ikke an å plukke fra hverandre en såkalt “verdensidrett”.

Sykkelsporten er stor, men trekker ikke inn bredt med idrettstalenter i Asia, Afrika og Amerika som de største ballidrettene. Nettopp det er en nødvendig bakgrunn å ta med seg før karakteristikkene av denne vrakingen mister alle proporsjoner.

Argumentene for Alexander Kristoff; og ikke minst hans trener Stein Ørn, holder jo likevel.

FOR Å TA utøveren først. Der har juryen gjort det lett for kritikerne ved å ta med snowboardkjører Ståle Sandbech blant de de fem.

Akkurat det har ikke så mye med Ståle å gjøre. Heller ikke OL-sølvet hans. Det problematiske er at slopestyle er en ny øvelse i en svært ung sport som i all sin imponerende kroppsbeherskelse mangler historiske rammer for kvalitetsvurdering.

Da blir det litt for kult å heie fram det ungdommelige. Foreløpig er det ingen grunn til å tro at dette er øvelser som drar til seg de aller største idrettstalentene. Disse nye snøidrettene har ingen global status, knapt noen kunnskapstradisjon og mangler altså det meste av referanser som forteller oss hvor bra prestasjonene er.

Derfor farer en toppsyklist som Kristoff lett forbi.

DET BURDE også treneren hans gjøre bakerst i det feltet som er nominert blant årets fem beste trenere. Der det er naturlig å dra fram Thorir Hergeirsson for hvordan han forvalter håndballjentene og helt nødvendig å ta med Håvard Tjørholm fra den eventyrlige norske alpinsuksessen, går det ikke an å komme forbi Stein Ørn.

Akkurat den vurderingen har ikke så mye med den såkalte verdensidretten å gjøre, men med oss selv. Norge har tradisjon for å utvikle topputøvere i ulike utholdenhetsidretter. Det er her Stein Ørn tilfører presis forståelse som nå kommer hele idrettsbevegelsen til gode.

Foreløpig har den hjulpet Alexander til å utvikle seg til en av verdens beste ryttere med et helt hjemmehekla opplegg, mens Martin Johnsrud Sundby er en av de kunnskapssøkende utenfor sykkelsporten som ser at han har noe å lære av Stein Ørns tenkning. Da begynner det å bli format over trenerjobben:

•• Det er jo nettopp solid kunnskapsoverføring på tvers av de ulike øvelsene som har vært norske suksessoppskriften de siste 25 årene.

Slik gjør disse nominasjonene til Idrettsgallaen uten Alexander Kristoff og Stein Ørn som kandidater til de viktigste prisene, den felles toppidretten vår litt fattigere.

Det er dessverre den egentlige prisen for Årets Feilvurdering.