bilindustrien

(Rett på nett): Har du fått med deg at Norge har fått en ny strømmetjeneste for musikk? Litt under radaren ble Tidal, den internasjonale utgaven av vår hjemlige strømmetjeneste Wimp, åpnet for norske brukere i begynnelsen av måneden, som en prøvesmak for de nysgjerrige.

Tidal er blitt en snakkis i den internasjonale musikk- og lydbransjen det siste året. Det var mye oppstuss da det ble kjent at rapmogulen Jay-Zs selskap, Project Panther Bidco, hadde lagt inn et bud på Wimp- og Tidal-eier Aspiro, der Schibsted sitter med 75,9 prosent av aksjene. Det har vært en del fram og tilbake med en gruppe småaksjonærer, men nå ser salget ut til å være i boks.

Jeg vil tro at Wimp er kjent for mange av mine lesere. Som utfordrer til Spotify har Wimp markert seg med sterk norsk profil og fokus på redaksjonell kuratering av innholdet, for eksempel gjennom presentasjon av spillelister, album og låter knyttet til konserter, festivaler og andre begivenheter i det norske musikkfeltet.

Det har gjort den til min favoritt blant strømmetjenestene. I tillegg var Wimp blant de første i verden til å tilby en premiumutgave av tjenesten med ukomprimert lyd i cd-kvalitet. Sånt liker vi hi-fi-nerder.

For 199 kroner i måneden, mott 99 kroner for den vanlige utgaven,  har man tilgang på verdens største virtuelle cd-samling. Ikke helt som å eie platene, men besnærende, likevel. Og et klart lydmessig løft i forhold til lavere kvaliteter – vel å merke om man har hodetelefoner eller stereoanlegg som evner å skille klinten fra hveten.

Men hva får du som norsk musikklytter om du kjøper et abonnement på Tidal? Og hvorfor skal du velge Tidal framfor Wimp?

Tja, si det.

Med Tidal får du, enkelt sagt, et produkt som koster det samme, og som teknisk og funksjonsmessig på de fleste måter er identisk med Wimp. Man har slengt på en annen fargepalett, men ellers er det meste til å kjenne igjen. Det er apper for iOS og Android, en webspiller, og dekstopapper for Mac og PC.

Men Tidal mangler foreløpig Wimps lokale preg.

Den norske profilen er erstattet med en mer generisk angloamerikansk musikkprofil. Om du interesserer deg lite for norsk musikk, kan det selvsagt være et pluss. Men for meg blir det en dårlig erstatning, jeg får følelsen av å komme til en tjeneste der det ikke er noen hjemme. Du finner Geilo-fenomenet Daniel Kvammen her også om du søker, det er bare ingen som forteller deg at han finnes.

Akkurat som Wimp tilbyr Tidal lyd i tre kvaliteter: Standard (96 kbps AAC+), høy (320 kbps AAC) og Hifi (1411 kbps FLAC, tilsvarer cd-lyd).

I den internasjonale hifi-pressen har den ene journalisten etter den andre skrevet panegyrisk om Hifi-utgaven. Man må anta at målgruppa for dette premiumproduktet er relativt smal – den jevne musikkonsument synes nok det holder i lange baner med Spotify eller andre produkter med komprimert lyd.

Men er du, som meg, blant dem som virkelig bryr deg om lydkvalitet, er det hifi-versjonen om gjelder.

Her har Tidal en liten fordel foran Wimp: Tidal er allerede på plass på flere strømmebokser og nettverksspillere av det slaget man kobler til et ordentlig stereoanlegg.

Wimp støtter populære løsninger som Sonos, Bluesound og Squeezebox, men vil du strømme cd-lyd via utstyr fra high end-produsenter som Meridian, Mcintosh, Linn, Wadia, Auralic og norske Electrocompaniet, er det Tidal som gjelder.

Tidal er bare i startfasen, og lite er kjent om hvilke planer Jay-Z og kompani har. På sikt er det rimelig å gjette at Wimp-merkevaren forsvinner, slik at dagens Wimp-abonnenter blir Tidal-abonnenter.

Det gir ingen mening å konkurrerre  mot seg selv.

Det sterke lokale og redaksjonelle preget dagens Wimp har, gjør Tidal åpenbart klokt i å beholde. Det er tjenestens kanskje viktigste konkurransefordel mot Spotify og andre aktører, sammen med hifi-produktet med cd-lyd.

Og så må det være lov å gjette på at det før eller senere dukker opp en ultra-premiumutgave med strømming av hd-materiale i 24 bits.

Den skal jeg ha, så får andre krangle om hvorvidt det er mulig å høre forskjell.