bilindustrien

VARNA (Dagbladet): Rett før klassisk langrenn er i ferd med å forsvinne som konkurranseform, er et samlet langrennsfolk rørende opptatt av å bevare sine historiske, norske røtter:

•• Alle vil at langrenn fortsatt skal bli gått på gamlemåten med vakker diagonalgang.

Problemet er bare at de ikke vet hvordan de skal få det til. For snart går det fortere å stake seg fram med dobbelttak i hvilken som helst løype, og da er utviklingen knapt til å holde igjen.

I DAG kommer de første forsøkene på å stoppe framtida. Da konkluderer langrennskomiteen i FIS tiltakene for kommende sesong, i den grad noen i det hele tatt har lyst til å si noe sikkert om noe så usikkert som mulighetene for å beholde en stilart som beviselig gir mindre fart.

Skremmebildet i debatten er kappgang; altså idretten der alle utøverne ser ut som om de løper stivt og forknytt, mens dommer etter dommer langs ruta har den umulige jobben å avgjøre om kappgjengerne likevel konkurrerer rettferdig etter idrettens navn.

Der er riktignok betegnelsen “skiløper” adskillig mer romslig, men oppgaven vanskelig nok. For hva er egentlig et kjapt, forbudt skøytetak for en som staker på vei over i et nytt spor eller inn i en sving? Bevisst juks, uheldig teknikk eller bare en naturlig del av det å komme seg fortest mulig fram ved hjelp av staking?

I FØRSTE OMGANG ønsker både ledere og løpere at kontrollen med disse ekstra skøytetakene skal bli hardere. En spørreundersøkelse blant utøverne viser flertall for drastiske tiltak. Til vinteren vil de ulike juryene i verdenscuprennene derfor bli instruert til å dømme strengere. Løperne får kanskje ikke rett til å forklare seg engang før de diskes. Det kan holde at to medlemmer av juryen har sett det samme regelbruddet. Muligens uten å kunne bevise det mulige regelbruddet ved hjelp av videoopptak.

Et slikt strengere kontrollregime kan virke i verdenscupen. Problemet er bare at systemet framstår for stort og strengt når barn og unge konkurrerer på ski:

•• En sport som er opptatt av å diskvalifisere, får fort problemer både med miljø og omdømme.

Et sterkt fokus på reglene vil gi langrenn et dårlig lokalt rykte, og for eksempel stå i sterk kontrast til den skileken som alle de norske klubbene så fint har bygget på de siste årene.

DA er det lettere for sporten å komme med noen strakstiltak om utstyr:

•• Kanskje blir det innført makshøyde for staver.

Kortere staver gir mindre fordel for stakerne. En annen mulighet er å nekte skøyteski og skøytestøvler i klassiske renn. Det tiltaket vil også redusere farten med noen sekunder for de som bare staker gjennom løypa.

I tillegg kommer traseene i verdenscupen til å bli brattere, og arrangørene vil forsøke å legge utforbakkene slik at fordelen blir minst mulig for ski uten festesmøring.

LIKEVEL vil alle disse støttetiltakene for å beholde diagonalstilen, sannsynligvis bare utsette staking som enerådende teknikk i klassiske løp.

For når også råsterke Marit Bjørgen nå forteller fra sommersamlingen på Strynefjellet at hun kutter i styrketreningen for å bli teknisk bedre til å stake, er det et sikkert tegn på at alle bratte løyper er til å overvinne for de som trener riktig.

Så lenge kombinasjonen dobbelttak og fiskebein går fortest, er det bare et tidsspørsmål før diagonal erstattes som klassisk stil i konkurranselangrenn.

Og da blir dette en nesten ny sport.