I det siste tiden har politikere, journalister og andre aktører ropt høyt om menneskerettighetene. Stortingspolitikere har reagert sterkt på Siv Jensens uttalelser om hvorvidt fanatikeren Mulla Krekars rett til beskyttelse skal ha fortrinnsrett over det norske samfunnets behov for å beskytte seg mot ham og hans meningsfeller.
Det kjedelige Krekar-dramaet fyller alle medier, som spam i innboksen. Hvorfor skal han få dominere vår oppmerksomhet? Hva gjør at han fortjener det? Hva med rettighetene til alle de som ikke har noen stemme i den offentlige debatten?
Jeg har en historie å fortelle. En historie som jeg ønsker at statsminister Erna Solberg, som nylig ble utpekt som en av de mektigste kvinner i verden, skal høre. Jeg bærer denne historien på mine skuldrer, en historie som gjør at hjertet mitt blør.
Det er historien til en muslimsk kvinne, som tenker norsk og støtter det norske demokratiet fullt ut. Historien er blitt meg fortalt av henne selv og hennes venninner. Den inneholder vonde detaljer om den ondskap og umenneskelighet som denne unge kvinnen har opplevd.
Kvinnen skal nemlig sendes ut av Norge, sammen med sin to år gamle datter. Hennes familie, mor, far og alle hennes søsken har fått oppholdstillatelse. Av en eller annen uforståelig grunn mener UD at hun ikke risikerer dødsstraff i Irak. De mener at hun og datteren ikke trenger den samme beskyttelse som resten av familien har fått. Dette er både absurd og urettferdig.
Hun var gift med barnets far. De fant hverandre i Norge, og ble ikke gift i tråd med sharialovene som praktiseres i Irak. Mannens familie bor i Sverige, og anser ikke sønnens ekteskap som ærefullt. Resultatet er at mannen har forlatt henne og datteren. Dette gjør ikke hennes mulighet for å få et godt liv i Irak noe bedre. Tvert imot.
Risikoen er stor for at hun og datter kan bli steinet i Irak, der sharialoven tolkes som riktig straff for slike som henne. Dessverre utnyttes mennesker som er i hennes situasjon. Kvinnens familien har brukt tusenvis av kroner på advokater som prøver å få UD til å se på hennes sak en gang til. Hun lever på ukjent adresse. Både hun og datteren holder seg innenfor boligens fire vegger. De tør ikke gå ut. Det oppleves som å være ubegrunnet fengslet, deres skjebne er bare sørgelig.
Mens hele verden er opptatt av hvordan det skal gå med islamisten og teatermannen Mulla Krekar, er det ingen som bryr seg om denne kvinnens vanskelige liv. Hun trenger ører som kan lytte, hun håper at det norske samfunnet vil gjøre noe med hennes sak.
Når islamistene forsvares i menneskerettighetenes navn, hvordan kan det da være så enkelt å sende denne kvinnen til en sikker død? Irak er blitt til åpne dødsleier der kvinner steines og homofile kastes levende fra høye bygg. Muslimske kvinner i Irak og Syria steines til døden bare på grunn av rykter om utroskap. Hva venter det da for en muslimsk alenemor fra Norge som i islamistenes øyne mangler all ære? Hvordan kan det fantastiske Norge være så hjelpeløs i møte med en mulla som vet å spille på media, mens man er svært så handlekraftige overfor kvinner og barn som sendes til en enda verre skjebne enn ham?
Mennesker som denne kvinnen, bør ikke ignoreres. Samfunnet bør gi dem en stemme og inkludere dem i kampen om menneskerettighetene. Stortingspolitikerne bør ikke avfeie saker som denne. De må ikke snu ryggen til og lukke øynene.
Derfor ber jeg statsminister Erna Solberg om å engasjere seg i denne saken.
Jeg vil gjerne møte statsministeren for å kunne løfte av meg denne tunge historien som jeg bærer med meg. Som muslimsk mann føler jeg det som en plikt å stå opp for denne kvinnen og hennes barn. Som statsminister bør du føle det samme. Vi som lever i verdens beste land kan ikke la være å kjempe for at menneskerettighetene også må gjelde for dem som trenger det mest.