Feeden er full av ukritisk gjenfortelling fra Eat-konferansen. Bare en mann kan redde offentligheten. Han er vakker. Han er slank. Han er intellektuell. Men han er også dødsfrustrert. Han har kun 3000 facebookfølgere + fri tilgang til Dagbladets spalter til å hjelpe seg å gjøre en forskjell.
Hva gjør han? Skriver en statusoppdatering der han slenger ut en provoserende “noen må si det som det er, og noen er meg”-motivert kommentar om initiativtakeren til konferansen, hun alle føler sympati med fordi hun nylig har vært alvorlig syk. Ved å antyde at hun aktivt spiller på sin egen sykdom for å oppnå gunst, fremstår han provoserende og uredd. Alle medie- og kjendisvennene sprer denmodige ytringen, og han blir hyllet som en høyreist ridder i offentligheten.
Alle hersketeknikkene har vi hørt før (påpeke pen kvinne, stille spørsmål ved intensjon, avføyse tema som irrelevant). Her er ingenting om ektefølt engasjement, ingenting om at det er bra at noen faktisk belyser globale systemutfordringer, kun den uangripelige akademiske påpekning av at “denne saken er mangefasettert, hvorfor snakker dere ikke om NYANSENE? HÆH?”. For å understreke et angivelig poeng forklarer kjendisen Kjetil Rolness hvor idiotisk det er at noen er kjendiser, og dermed får personfokus. Kjetil Rolness tar utgangspunkt i løsrevne sitater, tatt ut av kontekst, hentet fra mediedekningen til de samme stupide tabloidmedier som gir Kjetil Rolness personfokus, og dermed ytringen hans et publikum.
Ansvaret for den sviktende journalistikken gis til initiativtakeren av konferansen?—?ikke journalistene og redaktørene som har valgt det fordummende personfokuset. Hva som faktisk ble presentert faglig på konferansen, får vi aldri vite, fordi Rolness på den ene side kjøper medienes overflatiske og mangelfulle gjenfortelling av hva som skjedde der og på den andre siden etterlyser skikkelig journalistikk. Målet er selvsagt å gjøre ytringen totalt uangripelig, fortettet av kjølig distanse og forakt mellom linjene, slik at det bygges opp masse viral spredningskraft.
Kjetil Rolness liker seg selv, og vil ikke kødde med sin egen sårt opptjente kulturelle kapital. Han kan hånlig vise til sånne dilemmaer som alle politikere står oppi men som forfengelige fjollesosiologer slipper å forholde seg til fordi deres jobb er å beskrive virkeligheten, ikke skape den. Og sånn går nu dagan hos den mediemasserte UiO-intelligentsiaen, gjengen i det kjipes tjeneste.
Innlegget ble først publisert på denne bloggen og er inspirert av Dagblad-kronikken til Kjetil Rolness.