Når danskene i løpet av året mottar stemmesedler i posten, blir vi ikke bedt om å bestemme over vårt lands framtid. Det er teaterbilletter vi får tilsendt. Vi oppfordres til å gi uttrykk for vår misnøye eller vår entusiasme, til å klappe eller bue. Én etter én trer politikerne fram på scenen for å motta råtne egg eller slengkyss.
Men det stykket vi de siste par årene har fått se hører ikke hjemme i noe kjent, klassisk repertoar. Det er snarere en variant av reality-TV. Man tar 179 tilfeldige mennesker og sperrer dem inne i et stort, ubekvemt, kråkeslott av en bygning, uten kontakt med den ytre verden eller noen nevneverdige bekvemmeligheter, og etterlater dem der i fire år. Dersom et flertall trues av psykisk sammenbrudd kan det komme på tale å åpne døra for å holde avstemninger, der de mest traumatiserte blir stemt ut, og nye lukkes inne i klaustrofobien. Det hele skjer selvfølgelig under intens kameraovervåkning og en kakofoni av opphissede kommentatorstemmer.
Som alle realitystjerner skotter de mot utgangen, fordi de vet godt at oppholdet i den polstrede cellen ikke er gøy hvis det blir en kronisk tilstand. Selvfølgelig krever det en viss avstumpet sluhet å unngå å bli stemt ut, men dypest sett er det bare tapere som blir hengende på Christiansborg i årtier. Alle andre skal videre, det politiske reality-TV i Folketinget fungerer som en stillingsannonse, hvor man gjør seg synlig for framtidige kunder. Utenfor venter andre spennende tilbud, styreverv i næringslivet eller ansettelser i internasjonale organisasjoner som FN, NATO, EU, IMF. Hele den svimlende, lokkende verdenen av bokstavforkortelser, der det, i motsetning til Christiansborg, virkelig er snakk om mulighet for innflytelse.
Sosiologien har oppfunnet betegnelsen velgerflukt om de troløse velgerne som svikter sine gamle partier for å gå på jakt etter nye. Men det er ennå ingen som har snakket om politikerflukt, til tross for at det er blitt et langt mer iøynefallende fenomen i Danmark de siste årene.
I Socialistisk Folkepartis tilfelle var det et helt parti som flyktet ut av regjeringen, hvorpå de fra opposisjonsbenken erklærte seg enig i regjeringens politikk. De ville bare ikke ha ansvaret. Det er også blitt alminnelig at ministre og talspersoner som på bakgrunn av interne maktkamper holder på å bli skvist ut, brått skifter parti. Det skjer også at ministre forlater regjeringen fordi de har fått et bedre tilbud utenfor Folketinget. Det skyldes kun en feilkalkulering i de interne maktkabalene i Brussels at vi i dag ikke har en ny statsminister.
Hva er det egentlig som skjer? Hvorfor flykter politikerne fra de velgerne som har valgt dem, og fra det folkestyret de er satt til å tjene?
Neste valg vil, som det forrige, bli iscenesatt som et fingert presidentvalg: Lederen av regjeringen mot lederen av opposisjonen. Helle Thorning-Schmidt og Lars Løkke går begge inn for den samme økonomiske politikken, den nyliberalt-inspirerte såkalte «nødvendighetens politikk» diktert av et samarbeid mellom Europeiske Sentralbanken og Angela Merkel. Men mangelen på motsetninger er uansett ikke noe problem, for valg er blitt et spørsmål om stil, framtoning og retorikk, ikke om politikk. Thorning-Schmidt vedkjenner seg sin tilhørighet i teknokrat-standen med sin lunkne og sjelløse retorikk. Lars Løkke derimot har forkledd seg som populist og trer fram som en dansk provins-Berlusconi, som har langt mer enn bare interessen for dyre underbukser til felles med den kompromitterte, forhenværende italienske statslederen.
De to presidentkandidatene er ikke bare dypt upopulære blant velgerne, men også i sine egne partier, som forgjeves har prøvd å kvitte seg med dem. Enda mer oppsiktsvekkende er det at de begge virker helt uinteresserte i posten som statsminister. Thorning-Schmidt hadde omhyggelig planlagt sin flukt over gjerdet til presidentposten i EU, men slapp ved ikke unna. Anders Fogh Rasmussen hadde mer hell med seg da han, også midt i en mandatperiode, ble utnevnt til krigsherre i NATO. Lars Løkke ligner, med sitt snylteri, sin løsaktige omgang med bilag, og sitt umåteholdne forbruk av enhver art, mer på en dead man walking på vei til den elektriske stolen, enn en verdig kandidat til statsministerposten.
Noe bedre bevis på undergravingen av nasjonalstatens suverenitet er det ikke mulig å finne, enn denne devalueringen av statsministerposten i Danmark, anført av disse tre typene. Allerede når våre statsministere trer opp på seierspallen har de blikket rettet mot neste trinn på karrierestigen. Selv om Lars Løkkes usikrefotarbeid gir inntrykk av at han hvert øyeblikk vil kunne komme til å styrte fra pallen for i stedet å foreta et byks ned i sitt eget, helt private, gjørmehull.
Danskenes neste valg blir et valg mellom bipersoner. Hovedpersonene er for lengst flyktet ut av folkestyret.
Politikerflukten har ikke alltid noe med opportunisme å gjøre. Politikere vil naturlig nok gjerne være der makten er, og den ligger ikke lenger i folkestyret, men andre, fjernere steder. Det er ikke fordi de er troløse. De har bare mistet troen på det hjemlige demokrati, og deres politiske kompassnål peker nå mot andre steder. Det er også her tidens mest iøynefallende paradoks har sitt utspring: Alle vil ha makt, men ingen vil regjere.
De eneste som fortsatt naivt tror på nasjonalstaten og politikk som et redskap for forandringer, er de politiske ytterfløyene. Det populistiske Dansk Folkeparti (DF), og de stadig utholdende, sammenbitt gammelsosialistiske restene av venstrefløyen, samlet i Enhedslisten. Det er også de eneste partiene som er i framgang.
«Regjert blir det likevel,» var det en gang en politiker som sa, det er en eviggyldig sannhet, men som i dag trenger en modifikasjon. Ja, regjert blir det uansett, men ikke av folkevalgte politikere. For de vet alle sammen godt, at de egentlige maktarenaene nå ligger hinsides folkestyret.
Den sittende regjering forsto aldri at den ble valgt på et innstendig ønske om forandring. Det er den største, mest skjebnesvangre feil. I stedet har den tømt ideen om forandring for enhver mening. Under denne og den forrige regjeringen er vi ikke bare blitt desillusjonerte over politikere og partier. Det er selve vår tro på at vi makter å forme vårt eget samfunn som er angrepet.
De politiske konfrontasjonene skjer på liksom. Motsetninger bliver funnet opp for anledningen og er kortlivede som et kameraklikk. Og seierherren er lett å få øye på. Det er populistene i Dansk Folkeparti. De vil gjerne ha makten. Men de vil ikke regjere. Demokratiet slår knute på seg selv.
Skulle vi virkelig neste år komme til å velge Lars Løkke som landets statsminister, har vi som dansker levert det entydige bevis for at vi ikke anser politikk som annet enn en vits uttenkt i hodet til en standupkomiker.
Det kan ikke benektes at forestillingen har høy underholdningsverdi.Vi kommer til å glise hele veien til demokratiets endelikt.
Men i vår latter vil det alltid være et smertefullt snev av selvforakt.