bilindustrien

BEAVER CREEK (Dagbladet): Selv om verdensmesterskapet kanskje ikke har blitt helt det nordmenn flest så for seg i forkant, er det hevet over enhver tvil at lille Norge er en stormakt i verdensidretten alpint.

Mannen som skal ha mye av æren for de norske alpinistenes innsats de siste årene er derimot ikke alltid å se. Mest sannsynlig fordi han sitter i en tretopp og skuer ut over løypa for å få med seg hvor disiplene hans han kneppe inn ytterligere noe hundredeler.

- Årets team

Den 10. januar fikk Håvard Tjørhom den største utmerkelsen en idrettstrener i Norge kan få da han mottok prisen som årets trener på idrettsgallaen på Hamar. Selv synes han kanskje at prisen burde hatt et litt annet navn.

- Det burde hete årets trenerteam. Men det er en bra anerkjennelse for hele gjengen og det var veldig gøy. Det er absolutt godt å få litt anerkjennelse for den jobben man gjør, men samtidig føles det litt rart for vi er et team som jobber. Det er ikke sånn at det er bare jeg som står og forteller hva Aksel og Kjetil skal gjøre, sier han.

Dagbladet møter 34-åringen på utøverhotellet i Beaver Creek, og det blir raskt klart at han er opptatt av å få fram at det ikke er han som skal ha æren for suksessen til de norske gutta.

- Vi jobber utrolig hardt for å få til gode treningsforhold. Det er ikke sånn som når vi er i et mesterksap og det er 200 mennesker som gjør løypa klar. Den jobben der gjør vi selv i treningssesongen. Enten det er snakk om å kjøre med tråkkemaskin eller å være oppe hele natta for å vanne løypa. Det er en veldig høy arbeidsmoral i teamet, sier Tjørhom.

Bomba rom

For å illustrere fellesskapet forteller han hvordan det er når alpinlaget er ute på tur.

- Vi har en servicemann som har jobbet med en rekke andre lag tidligere. Da var han vant til å reise med 30 kolli alene, men når vi er på tur står Aksel og Kjetil og lemper bagasje på flyplassen. Vi har løpere som setter veldig pris på jobben vi legger ned. Da er det veldig motiverende for oss også.

- Men gutta må jo ha noen uvaner også?

- He he, rommet til Aksel ser ut som om det er bomba om man beveger seg inn der, men han mener jo at han har system i kaoset, sier han med et glis.

- Gutta er egentlig veldig fine å være med.

Ramlet ned

Hva egne vaner angår er Tjørhom noe mer hemmelighetsfull, men han forteller at han ofte klatrer opp i en tretopp i nærheten av et nøkkelpunkt i løypa for å få med seg hva som foregår.

- Når anledningen byr seg ser jeg renn fra tretoppene. På utforrenn har vi ulike posisjoner og man får gjerne bedre perspektiv om du kommer litt høyere opp. Jeg har et favorittre her også jeg har vært i de siste fem årene.

- Har du noen gang ramlet ned?

- Ja, en gang. I Copper Mountain på trening. Det var et tørt tre, så plutselig knakk greina jeg sto på. Heldigvis har jeg tau og sele. Jeg risikerer heldigvis ikke livet for det her, flirer han.

- Stempler aldri ut

Men det er ikke bare tørre grener som byr på utfordringer for alpintrenere. Lasse Kjus kjenner alpinsirkuset bedre enn noen, og han mener det ikke er alle som har det i seg til å bli trenere.

- Det har alltid vært og kommer alltid til å være mange gode trenere, men det er en ekstremt vanskelig jobb. Det er krevende på alle mulige måter, og det å være trener er noe et fåtall mennesker kan være, sier Kjus.

Med dette sikter ikke bare Kjus til ferdighetene som kreves. Pedagogikk, innsatsvilje og dedikasjon er underordnet om man ikke er villig til å ofre store mengder tid.

- Det er utrolig tidkrevende, og er egentlig mer en livsttil enn en jobb. Man må bare legge bort alt annet. Du stempler deg ikke ut fra jobb klokka tre. Du stempler aldri ut. Ikke før du sier opp.