bilindustrien

KILIS (Dagbladet): To vaktsomme øyne, innrammet av svart langt hår og skjegg, titter en ekstra gang ut over plassen utenfor busstasjonen i Kilis. Så setter den tsjetsjensk-utseende unge mannen seg inn i taxien. Sin ene bag har ha plassert i bagasjerommet.

Han har på hettegenser og svarte marsjstøvler. Han er klar for krigen.

Kjører mot Syria

Smuglertaxien forlater busstasjonen ikke lenge etter. Bilen setter kursen mot Syria, vi følger etter så lenge det er bebyggelse. Idet vi nærmer oss noen industribygninger og det bare er grønne sletter foran oss, sier vår lokale fikser stopp.

- Ser de oss blir vi revet ut av bilen og skutt, sier han. Vi snur og kjører tilbake til Kilis.

Etter omkring et kvarters kjøring skal den gule taxien overlate passasjerene til en annen menneskesmugler som skal ta dem det siste stykket. Så gjelder det å løpe det de kan over grensa. Utenom de offisielle grensepostene og andre sporadiske sperrer er det fritt fram å ta seg over grensa om du tør, og tåler å bli møkkete på beina.

Og det gjør du, om målet ditt er å bli terrorkriger for Den islamske stat (IS).

Helt åpenlyst

I utgangspunktet ville det kanskje vært naturlig å tro at smugling av krigere fra et NATO-land inn til verdens farligste terrornettverk ville være noe som foregår i det skjulte – eller ikke foregår i det hele tatt. Men i grensebyen Kilis, ti-femten minutter fra Syria, har smuglerne sin egen reserverte plass på busstasjonen. For bare noen dollar står de klare til å frakte deg til Den islamske stat.

Står du i inngangen til bussterminalen og ser ut, er det den drosja som står rett til høyre. Går du nærme, vil du høre at sjåføren hvisker: «Til gjerdet. Til gjerdet.»

Det er kodeordet du skal høre etter hvis du vil bli fraktet illegalt over grensa til Syria. På busstasjonen administreres trafikken av to menn som røykende går hvileløst rundt på parkeringsplassen. De følger nøye med på hver eneste bil som kjører inn på parkeringsplassen. At en politibil passerer innom nå og da påvirker dem ikke i det hele tatt. Både fikseren og sjåføren som kjører Dagbladet rundt er svært engstelige for hva som vil skje om smuglerne ser kameraet som ligger gjemt under passasjersetet i bilen vår.

Svett og blid

- Det gikk bra!

Nødhjelpsarbeideren Abdul Kader er svett og blid, og gjørmete på beina, idet han ramler ned i baksetet i bilen vår som står parkert i det borteste hjørnet på bussterminalen i Kilis. Han har nettopp lyktes med å ta seg illegalt inn i Tyrkia. Til fots, løpende over grensa – før menneskesmuglere kjørte ham det siste stykket. Til sammen har han betalt et par hundrelapper for turen. Abdul Kader jobber for en nødhjelpsorganisasjon, og i dokumentmappa si har han viktige papirer han har forberedt til et budsjettmøte i Tyrkia.

- Jeg fikk skyss med FN inn i Syria, men de kunne ikke kjøre meg ut igjen. Så da måtte jeg gjøre det sånn, sier han.

- Spør menneskesmuglerne hva du skal? Om du skal drive nødhjelp, besøke familier eller kjempe for Den islamske stat?

- De stiller ingen spørsmål. Hvem som helst kan reise sånn. De fleste er syrere, men det er forskjellige andre folk også.

- Fremmedkrigere?

- Jeg så ingen – på denne turen.

Et følge på ni briter, hvorav flere barn, ble noen dager seinere stoppet av tyrkiske myndigheter lengre sør langs Syria-grensa.

- Dette er det enkleste stedet å passere, sier Abdul Kader.

Med kone og barn

Smuglerne i Kilis har flere tiårs erfaring med å unngå tyrkiske grensevakter. Kilis ligger midt langs den såkalte Silkeveien – smuglerruta som i hundrevis av år har bragt forbudte varer fra Østen til brukere i vest og sør. Lenge var byen et sentrum for narkosmugling. Dopet kom fra Aleppo og nordover – den samme ruta som terroristene nå bruker.

I løpet av tre timers observasjon er fire åpenbare fremmedkrigere innom bussterminalen. Samtlige har sekk på ryggen, militærstøvler, langt hår og skjegg. Ingen av dem har tyrkisk eller syrisk utseende.

En av dem er to ganger innom bussterminalen. Først forlater han området med sekken sin. En times tid seinere er han tilbake – denne gangen for å hente kone og to små barn, som har ventet inne på busstasjonen. Sammen tar de seg oppover i Kilis sentrum. Hele tiden titter de seg rundt, både far og mor, åpenbart på vakt for etterretningsfolk eller sikkerhetspoliti.

Med god grunn, skal det vise seg.

Dagbladet får fra flere kilder bekreftet at tre hoteller i Kilis sentrum er populære blant fremmedkrigere som skal slutte seg til Den islamske stat. Et av dem heter Hotel Istanbul.

Sikkerhetspolitiet kommer

Og det er etter at vi har vært innom Hotel Istanbul at vi havner i trøbbel. Fem sivile tjenestemenn fra det tyrkiske sikkerhetspolitiet omringer oss. De anholder oss og stiller spørsmål om hvem vi er og hva vi gjør. De kom hver fra sin kant. Noen av dem har allværsjakke, en har nystrøken blå dress – alle fem har politiradio på innerlomma.

Dagbladets lokale fikser står heldigvis noen meter unna oss – han stilles en lang rekke spørsmål, og trues med fengsel hvis han har noe med de utenlandske journalistene å gjøre. Han klarer å lure politifolkene til å tro at han ikke har noen forbindelse til oss, og at han bare var ute for å søke jobb hos en dansk nødhjelpsorganisasjon som tilfeldigvis har kontor like ved.

Fikseren forlater stedet mens politifolkene ser igjennom passene og pressekortene våre. De ringer til kolleger i Istanbul og sjekker vår identitet og om visumet vårt er gyldig. Imens søker fikseren tilflukt i en moské.

«Flørtete turist»

Dette var ikke den siste gangen vi ble stoppet av tyrkisk sikkerhetspoliti eller etterretning i løpet av uka vi jobbet på grensa. To dager seinere, i hotellobbyen i Gaziantep, oppsøker en kvinne fotografen mens han venter på at vi skal reise. Vi la merke til henne da hun satt tre bord nedenfor oss ved frokosten og leste avisa. Nå presenterer seg som «turist i eget land», og avisa er byttet ut med et kart.

- Du har et pent smil, sier hun – og fyrer løs, alt i et smigrende tonefall:

- Hvor er du fra? Hva skal du her? Hva jobber du med, er du fotograf? Kan jeg få se på bildene dine? Hvor skal du hen i dag? Hvem er du sammen med? Og når er du tilbake på hotellet i dag?

Kvinnen virker brydd og ser ned da Dagbladets journalist og fikser ankommer. Så vender hun tilbake til entusiastisk å lese kartet over sitt eget land.

Lastebilsjåføren

Men noen timer seinere er en – mulig – kollega av henne på ferde. Vi er på en fjelltopp, noen hundre meter fra grensa til Syria, og filmer. Rundt oss er det gjetere, saueflokker og bønder som ikke vier oss et eneste blikk. Så, gående opp fjellsiden, kommer en elegant mann med lysebrun skinnjakke. Med sitt nybarberte ansikt, lyse olabukse og flate sko skiller han seg markant ut fra lokalbefolkningen.

- Hva driver dere med, spør mannen med skinnjakke.

- Er dere fra Norge? Jeg har vært i Norge. Jeg har kjørt langtransport, sier han og ler.

- Til Drammen, Sarpsborg, Bergen og Oslo.

Vi ler med og lar ham inspisere kameraet vårt. Pressekort eller annen dokumentasjon er han ikke interessert i. Mannen blir stående og titte på oss i flere minutter, før han til slutt sier farvel og tar seg ned fjellsiden igjen.

Paranoia?

Kanskje var den elegante mannen i skinnjakke virkelig en trailersjåfør som likte å spasere i åsene ved grensa til Syria.

Og kanskje var kvinnen på hotellet en ensom turist med stor interesse for fotografi.

Kanskje er det stemningen i Kilis, siste stopp før Den islamske stat, som spiller oss et puss. Og at de tre konfrontasjonene, på like mange dager, bare var tilfeldigheter.

Det får vi aldri vite.

Skadd terrorleder

Via sykehuskilder i Tyrkia og kontakter i IS’ viktigste by, Raqqa i Syria, får Dagbladet opplyst en mulig årsak til den aggressive oppførselen til sikkerhetspolitiet på gata i Kilis, den første gangen vi ble stoppet:

Abu Zaid al Jazrawi er skadd – og får i all hemmelighet behandling på et sykehus i Tyrkia. Al Jazrawi er en viktig person i al-Nusra, al-Qaidas fløy i Syria, og er blitt skadd under kamper i Idlib-provinsen i Syria, der den USA-ledede koalisjonen har intensivert kampen mot al-Qaida. Tyrkisk sikkerhetspoliti konfronterer alle som skiller seg ut i gatebildet, får Dagbladet opplyst.

Det viser seg at det er i Hatay, drøyt to timer sør for Kilis, at Abu Zaid al-Jazrawi får behandling.

Håpløst

Al-Qaida-toppen er ikke den eneste terrorkrigeren som har fått sykehushjelp i NATO-landet Tyrkia.

IS’ grusomheter i Syria og Irak har ført til at Vesten nå vil føre dialog med Syrias president Bashar Assad – en mann som har gasset og bombet ihjel sitt eget folk i årevis. IS står bak terrorangrep i flere vestlige land, i Midtøsten og i Nord-Afrika.

IS har et propagandamaskineri som sørger for rekruttering av krigere fra hele verden. Totalt er antallet fremmedkrigere i IS sine rekker godt over 20 000. Blant dem er omkring 150 nordmenn.

Og i Kilis, i NATO-landet Tyrkia, kan fremmedkrigerne uten problem ta seg inn til verdens farligste terrorister.