bilindustrien

SELVSAGT er det kjipt å dra hjem til Oslo og Nordmarka for å lete etter formen noen dager før du egentlig skulle ha stått på startstreken i Falun som VM-favoritt, men det kunne ha vært verre for Martin Johnsrud Sundby. For eksempel hvis han ikke hadde våget å teste ut det meste på treningen sin for å gå fortest mulig på ski.

For det er akkurat det dette forsøket dreier seg om:

•• Der de fleste av konkurrentene først og fremst ønsker å vinne, er Martin om mulig enda mer trigget av selve spillet for å få fram den perfekte langrennsfølelsen.

De siste sesongene er det blitt mange fine øyeblikk i løypa av det, men det kommer ikke nødvendigvis noen nye de neste dagene i Falun. Så usikker er han på sitt eget nivå rett før VM-starten lørdag.

OM feil dosering av egne ekstreme treningsmengder til slutt svekker Martins sjanser i Falun, er dette tvers igjennom en kalkulert risiko. Helt siden han sist vår bestemte seg for å gå radikalt opp i lengde og intensitet på øktene, har han innsett at denne satsingen var gambling. Der forberedelsene til fjorårets OL-sesong med alt sitt voldsomme treningsslit egentlig var ganske kontrollert, skulle denne VM-sesongen være et eksperiment:

•• For hvor mye tåler egentlig en fra før tvers igjennom seig langrennskropp?

Tilsynelatende ganske mye.

Da denne VM-sesongen startet i mai i fjor skrudde Martin opp treningsdosene fra rundt 95 timer i måneden til mellom 105 og 110. Med unntak av noen dørgende slitne dager underveis, har han stort sett prestert jevnt godt både på trening og konkurranse helt til midt i januar. Lenge så det ut som om han bare hadde satt en ny standard for det å gå fort på ski. Så kom smellen midt under hardøktene i de første par ukene etter triumfen i Tour de Ski, og med det følelsen av å miste kontrollen over selve eksperimentet.

DET er da det gjelder å huske på utgangspunktet for denne satsingen. Martin ville tyne sine egne grenser. Hans drivkraft som skiløper har de årene vært akkurat det å lete etter nye måter å gå fortere på; teste hvordan kroppen reagerte på annerledes former for trening. Det som var mer enn bra nok til å vinne verdenscupen sammenlagt i fjor, holdt ikke lenger for å gjøre seg selv fornøyd.

Kanskje kunne ingen konkurrent uansett ha fulgt tempoet Martin hadde nettopp der i Falun i sesongavslutningen for snart ett år siden, men sist vår var ikke lenger dette forspranget til de andre i verdenseliten poenget. Den indre drivkraften krevde noe mer for å bli tilfreds, og så fulgte den satsingen der bare den som våget, egentlig levde som skiløper.

Og da får det heller gå som det går.

NÅ har dette “noe mer” muligens tært på den tryggeste VM-formen. Testen i Østersund på søndag tydet på det. For Martin som har ladet opp i lavlandet, burde en slik gjennomkjøring gitt et stabilt resultat blant de beste. I stedet ble det en tilnærmet sprekk seint i et løp der han i normalt slag ville hatt en klar fordel mot konkurrentene.

Men når “sprekk” i dette selskapet bare er det samme som et drøyt halvminutt på 15km, er ennå ingen skade skjedd. I hvert fall ikke på noe annet enn selvtilliten. Og akkurat den er det Martin alene som kontrollerer.

Omtrent på samme vis som han fortsatt fritt velger hva som virkelig er moro med det å gå fortest mulig på ski.