bilindustrien

MAFRAQ (Dagbladet): – 500 dinarer, sier Noura (17).

- Det var det de betalte i «bryllupsgave». De sa vi skulle få det fint. Men de var løgnere, begge to.

Livet på utsida

Iført niqab der bare øynene synes sitter 17-åringen flankert av sin mor, sine lillesøstre og en venninne av moren i en liten leilighet i Mafraq, en halvtimes kjøring fra Zaatari-leiren.

Zaatari er verdens nest største flyktningleir, og flaggskipet til bistandsindustrien som hjelper titusenvis av flyktninger fra borgerkrigen i Jordans naboland Syria. Totalt er det minst 620 000 registrerte syriske flyktninger i Jordan – mørketallene er trolig enorme.

Da Flyktninghjelpen viser Dagbladet rundt i den enorme leiren, får vi se et bistandsmaskineri som på imponerende vis håndterer tusenvis av menneskers behov for mat, klær og medisiner. Beboerne får gå på skole der de lærer seg å bli blant annet frisør, bilmekaniker, datatekniker, sekretær eller kjølemekaniker.

Et avansert datasystem holder oversikt over hvilken familie som bor hvor og hvor mye mat de har fått på rasjoneringskortet. I markedsgata Champs-Élysées selges det både frukt, grønnsaker, klær, matvarer, leker og det meste annet du kan tenke deg.

Mistrivdes

Noura kommer fra Homs i Syria, der ødeleggelsene etter Bashar Assads bombing er enorme. Hun er eldst av sju søsken.
Noura og familien trivdes ikke i Zaatari-leiren. Det var ikke et trygt sted å la barna vokse opp, mener både Nouras mor Omizddein og venninnen Ommohammed, som sitter ved siden av.

Men livet utenfor var vanskeligere enn planlagt. Det var praktisk talt umulig for familien å få tak i lønnet arbeid. Og selv om de lyktes med å litt penger fra velgjørere og naboer, og fikk tak i noen matkuponger fra Zaatari-leiren som de kunne selge, var dette også en svært begrenset inntektskilde.

Dermed måtte de selge den eneste verdigjenstanden de hadde: Sin eldste datter.

Yusef på 37

- Første gang jeg giftet meg var jeg 15, sier Noura rolig.

- Det var Yusef fra Saudi-Arabia. Han var 37 år. Han betalte 500 dinarer for å gifte seg med meg, og leide en leilighet der han sa at jeg og familien skulle få bo, forteller hun.

- Men vi hadde bare vært sammen i ei uke før han stakk av til Saudi-Arabia i fire måneder. Så ringte han og sa: «Du er skilt nå. Jeg trenger deg ikke lenger».

- Var du redd?

- Selvfølgelig var jeg redd. Han var en fremmed. Det var en grusom følelse.

Som flyktning, uten jordansk pass og noen legal framtid i landet, er Noura sårbar. Det utnytter rike eldre menn fra oljelandene i den arabiske verden. Hvor mange jenter som henne, som selges til tvangsekteskap, er det ingen som vet.

59 år

Den andre brudgommen var fra Bahrain. Forretningsmann. 22 år eldre enn Yusef – og 43 år eldre enn da 16 år gamle Noura.

- Han sa han var 39 år, men vi fant ut at han var 20 år eldre enn det. 59 år gammel, sier Noura.

- Han var allerede gift i Bahrain, og hadde en stor familie der. Men han lovet meg at han skulle fikse et bahrainsk pass til meg, og at vi skulle få et godt liv der.

- Hvordan behandlet han deg?

- Han behandlet meg bedre enn den første mannen min. Men han var også en løgner. Jeg fikk ingenting av det han lovte. Og etter kort tid var han borte, også han.

Foreldrene

Mor Omizddein har lyttet – litt brydd, men rolig – mens Noura fortalte historien sin, om hvordan hun ble solgt for å forsørge familien.

- Som foreldre, hvordan kunne dere være med på dette?

- Jeg giftet meg også med Nouras far da jeg var 15, sier moren.

- Men det var vanskelig. Vi fikk så fagre løfter, og vi trengte pengene, sier hun.

- Vi skulle få en leilighet – han var advokat og all ting. Men vi angrer veldig, det er forferdelig å tenke på nå. Vi angrer hver eneste dag.

- Mitt valg

- Det var mitt eget valg, og mitt eget ansvar, skyter Noura inn.

- Det var jeg som bestemte at vi skulle gjøre dette. Vi trengte pengene, og jeg ville bidra til å forsørge familien min – moren min, faren min og søstrene. Jeg ville gjøre det jeg kunne. Men jeg gjør det aldri igjen. Aldri.

- Drømmer du om å en gang gifte deg med en du faktisk er glad i?

Noura nikker. Øynene viser at hun smiler bak det svarte tøyet.

- Jeg håper at jeg en gang kan gifte meg av de rette grunnene, sier Noura.

- Det er vanskelig å tenke på det. Men jeg håper jo det.

Ekteskapsmeklere

Både advokaten fra Saudi-Arabia og den 59-årige forretningsmannen fra Bahrain kom i kontakt med Noura og familien gjennom det mange ville kalt en menneskehandler – men som her går under tittelen «ekteskapsmekler».

Mekleren tar imot bestilling – «en syrisk, pen jomfru på cirka 15, takk», og reiser så ut for å finne det kunden ønsker. Noura husker ikke hva ekteskapsmeklerne hun ble utsatt for het. Familien vil bare glemme dem begge to.

- De to brudgommene kom hit til leiligheten og så på meg. De likte det de så, og giftet seg med meg.

Virksomheten er ulovlig – men utbredt. Og i tillegg til den enorme emosjonelle belastningen et slikt ekteskap er for en ung kvinne, er det også en juridisk og religiøs ulempe.

Uren

Brud og brudgom undertegner ingen ekteskapskontrakt når de inngår et slikt illegalt ekteskap. Dermed har kvinnen ingen papirer på at hun har vært gift. Derimot har hun status som «uren» livet ut etter sharialovgivningen.

Framtidige, mulige ektemenn har bare kvinnens eget ord på at hun ikke selv oppsøkte «ekteskapet» for å ha litt lettsindig moro – noe som vil skitne henne til for evig.

- Det er derfor jeg går med ansiktet tildekket, sier Noura.

- Jeg vil vise folk at jeg er ren, på tross av det som har skjedd med meg.

Stakk av

Også Ommohammed, venninnen til Nouras mor, mislikte Zaatari-leiren.

- Vi stakk av. Men papirene våre ligger igjen i leiren, og vi tør ikke hente dem, forteller hun.

- Det er ikke trygt der inne, jeg ville ikke at barna mine skal vokse opp i et lukket samfunn, sier hun.

- Døtrene mine ble plaget og trakassert der inne, forteller Ommohammed.

Men som i Nouras tilfelle var ikke livet på utsida så attraktivt som hun hadde håpet.

- I Syria trenger man ikke papirer, der kan man ta seg fram som man vil. Men her er det et strengt system. Nå er alle papirene i leiren, og vi får ikke tak i dem igjen. Nå har vi ikke penger. Og huset vårt i Homs er bombet så det er helt ødelagt.

Rutiner

For de flyktningene som ikke rømmer fra eller forlater Zaatari-leiren, men aksepterer et liv i et samfunn inni samfunnet, er det rutiner og forutsigbarhet som gjelder. Med erfarne hender blar Ola al Zaro og Anoud Khashashmeh igjennom det avanserte FN-datasystemet som holder orden på hvem, hva og hvor i det langstrakte flyktningsamfunnet.

- Alle som kommer blir registrert med fingeravtrykk eller øyeskanner. Så får de utdelt rasjoneringskort, sier al Zaro.

Inne i leiren har de tatt grep nettopp for å unngå livssituasjoner som den til Noura og Ommohammed. Lediggang er roten til alt ondt, er det noe slitte – men likevel effektive – mottoet bak de mange kursene flyktningene får gå på.

Sysselsettes

- Når de er i arbeid og bruker tiden sin til noe meningsfullt, lager de ikke bråk. Før måtte vi ha egne sikkerhetsvakter her inne, og kunne ikke kjøre igjennom leiren med bilvinduet åpent. Folk kjedet seg og var desillusjonerte, og da blir det bråk. Når de får gå på skole og lære ting får de en mening med livet, sier informasjonssjef Amjad Yamin i Flyktninghjelpen.

Den logistiske operasjonen er imponerende – men å hjelpe hundretusenvis av traumatiserte krigsofre er en nærmest umulig oppgave. Folka på bakken er også prisgitt det donorene velger å gi dem.

- Vi deler jo ut det vi får. Som regel går dette bra, men vi har vært i en situasjon der en familie satt med 40 tepper, sier Yamin.

- Blir ikke verre

Ved et utsiktspunkt i leiren blir vi overfalt på hyggeligst mulig vis av en ungeflokk fra Daraa i Syria. Med store smil ønsker Bisan (7), Ghofran (6), Hayat (9), Shadi (5), Kindah (6) og Tasneem (11) med lille Ali (3 måneder på armen) oss velkommen til teltet der de bor.
- Vi måtte flykte på grunn av bombene, sier barnas mor.

- Huset vårt ble tatt av en tønnebombe. Men vi overlevde. Heldigvis.

Hun forteller at barna har det fint i leiren.

- De har det helt OK, og får gå på skole. Men vi får ikke jobbet som vanlig, påpeker hun.

Barnas bestefar kommer til. Han er langt ifra like begeistret.

- Det er altfor strengt. Sønnen min, barnas far, var lovet en campingvogn å bo i – men var syk da han skulle hente den. Nå får han den ikke likevel. Selv drev jeg åtte butikker i Syria, nå sitter jeg bare her. Dette er det verste stedet på jorda, skal jeg fortelle deg. Det blir ikke verre enn her.