bilindustrien

En kompis kommer med innrømmelsen en kveld vi sitter og utveksler tv-serietips over chatten:

- Jeg har nettopp fråtsa to sesonger av «The 100». Hata det de første episodene, men etter det var alt sammen WOW!

Og jeg blir litt satt ut, fordi jeg trodde jeg kunne stole på ham når det gjaldt serietips.

«The 100»? Serien (som her til lands vises på FEM) om hundre modellpene ungdommer som sendes fra en romstasjon ned til jorda etter tredje verdenskrig for å finne ut om planeten igjen er beboelig? 

Jeg så pilotepisoden, det som tradisjonelt skal være tidspunktet hvor en serie setter penfoten fremst og viser hva den kan være, hvilket potensial som bor i den.

Det så ut som «Fluenes herre» møter «Gossip Girl».

Med trykk på «Gossip Girl».

Full av døgnflueromanser, kunstige cliffhangere og stereotypiske rollefigurer.

Hun mørkhåra er opprørsk! Hun blonde er snill! Viktigste dilemma i den livsfarlige postapokalyptiske tilværelsen deres:

Vil de velge seg en slem gutt eller en snill gutt? 

- Hvordan?

Greit. Jeg ser et par episoder. Og svarer:

- Tuller du? Hvordan kan den serien bli bra?

- Ikke gi opp, det blir bedre! Og da mener jeg bedre-bedre.

Og samtidig finner jeg en sak hos sci-fi-nettstedet io9 med overskriften «Hvordan «The 100» ble et fantastisk show mens du ikke så på», hvor skribent Lauren Davis kaller rakleverket jeg ser på «en nyansert fortelling om postapokalyptisk overlevelse».

- Sist uke fikk andre sesong sin avslutning, og seere kaller det ungdomsutgaven av «Battlestar Galactica», skriver hun.

Og de får rett. Jo mer jeg ser, jo bedre blir det.

Røttene i lettbent tenåringsunderholdning slipper aldri helt taket, men de viser seg å være av den subversive sorten.

Rollefigurene får lov til å utvikle seg på interessante og uventede måter. 

Sympatiske helter blir torturister og krigsforbrytere. Skurker viser seg å ha en god grunn til å handle som de gjør og ender opp som hjelpere.

Militær kustus krasjer med myke sivile verdier og skaper den typen dilemmaer man heller ville forventet av en «Battlestar Galactica»-episode.

Slik går det slag i slag, til det knapt finnes noen igjen som ikke befinner seg i en moralsk gråsone. Det er sjelden dypt og underspilt, og definitivt ikke fôr for feinschmeckere. Men helheten er god. 

Snur skuta

Det er faktisk litt oppsiktsvekkende.

En dårlig serie som snur skuta og blir bra er nemlig sjelden sort.

Sist jeg opplevde noe sånt var med «Terminator: The Sarah Connor Chronicles», som gikk fra å være middelmådig ukas-monster-show i første sesong til å få digre nettkampanjer i ryggen da den ble truet med kansellering i andre sesong.

Det finnes en bakside med denne typen serier:

Tidsbruken.

Skal man virkelig prioritere noe som dette over noe som treffer øyeblikkelig og holder seg bra?

Å sitte gjennom så mange timer fjernsyn før en serie blir virkelig bra er litt som å pille en kilo reker fordi man vil ha rekesmørbrød til middag.

Du skal være veldig tålmodig, og veldig glad i rekesmørbrød, før du orker så mye mekk.