Mer fra Dagbladet Meninger:
Hvordan kan Norges største avis bedrive en så til de grader historieløs kritikk?
Morten Abel er ikke irrelevant
Kunstdebatten var ikke død
Hvis kunst skal skape debatt og tråkke folk på tærne, var 2014 et veldig godt år.
Kunst-Norge våkner av nyttårsdvalen
Her er et knippe høydepunkter.
Sparer kriminelle, sender ut asylbarn
Marie Simonsen kommenterer
Regjeringen svekker de estetiske fagene og synes matematikk, regning og skriving er løsningen på nærmest alle problemer.
Sorteringsskolen gjør samfunnet vårt fattigere
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Vi skulle ikke tømme lageret av lengeværende barn, sa justisminister Anders Anundsen da han før jul måtte beklage overfor Stortinget at også denne gruppa asylbarn ble sendt ut i ekspressfart, stikk i strid med en instruks som angivelig ikke hadde nådd fram til Politiets utlendingsenhet (PU).
Ordbruken var skremmende byråkratisk. Det kunne umulig være annet enn en usmakelig forsnakkelse? I ettertid ser det dessverre ut som en altfor treffende beskrivelse av synet på asylbarn.
Bergens Tidende har i flere reportasjer over lengre tid avdekket at ministerens beklagelse var upresis. Utkastelse av asylbarn ble tvert imot prioritert for å oppfylle regjeringens måltall. Politiet fikk, ifølge BT, beskjed om å legge om strategien for å innfri måltallene for utsendelser. Kriminelle utlendinger skulle nedprioriteres: I stedet skulle PU konsentrere seg om å få ut asylbarn og dermed røk det med noen av de lengeværende også. Ganske mange faktisk.
Logikken er uhyggelig enkel: kriminelle utlendinger krever mye ressurser, er vanskelig å oppspore og de vet å utnytte rettssystemet. Asylbarn er lettere å håndtere utenom sesongen for fakkeltog. De går som regel i barnehage og på skole og har fast adresse. Nettopp at de er lovlydige og godt integrert, gjør det lett å plukke dem opp og sende dem ut.
Resultatet er at justisministeren kan skryte av å ha vist gjennomføringskraft. Han har sendt ut flere med ulovlig opphold enn de rødgrønne. Måltallet er viktigere enn hensynet til at mange av barna som er sendt ut i praksis er norske, har blitt skilt fra venner og miljøet de er vokst opp i, for å bli transport til et land de ikke kjenner.
Praksisen strider med asylavtalen regjeringen inngikk med Venstre og KrF om å vektlegge hensynet til barns beste i større grad enn tilfellet var under forrige regjering. Særlig gjaldt det lengeværende asylbarn, som er født og oppvokst i Norge. BTs avsløringer tyder på at Anundsen har brutt med avtalens intensjon før den formelt har trådt i kraft – og Venstre og KrFs uvanlig kraftige reaksjon tyder på at de også tolker det slik. De er rasende.
Det endelige svaret får vi når Anundsen skal grilles i kontrollkomiteen, men vi trenger ikke se at KrF refser Erna Solberg i Stortingets spørretime for å skjønne at praksisen strider med både en human asylpolitikk og hensynet til barns beste. Det handler ikke om formaliteter, selv om de kan felle Anundsen i høringen, men om hvordan Norge behandler sine barn.
For det er våre barn som blir hentet av politiet midt på natta, fra en normal hverdag med lek og lekser, det eneste de har visst om, til en høyst usikker framtid. I fredstid kalles det asylpolitikk og innvandringsregulerende hensyn, men det er ikke et fikenblad nordmenn i lengden kan gjemme seg bak. Lukker vi øynene, aksepterer vi at noen barn er mindre verdt, at de må tåle traumer som ville etterlyst krisepsykiatri hadde det vært norske barn. At de er lagervare som kan flyttes på etter myndighetenes forgodtbefinnende. At de kan selges som statistikk til velgere som krever at Frp leverer på innvandring.
Det er ikke politikken velgerne støttet i siste valg.
Erna Solberg må svare på om det likevel er regjeringens politikk å prioritere myke mål som asylbarn framfor kriminelle utlendinger. Om regjeringen har tømt lageret for asylbarn for å kunne skryte av handlekraft. Om det har vært en bevisst strategi å bruke barn som politisk middel.
Velgere flest støtter en restriktiv asylpolitikk. Det vil blant annet si at utlendinger uten lovlig opphold skal returneres fortest mulig, ikke minst kriminelle. Nordmenn er heller ikke så naive at de ikke skjønner at asylpolitikken også rammer barn av foreldre uten beskyttelsesbehov. Folk flest klarer å skille mellom realisme og kynisme. Men det har aldri vært et folkekrav at skoleelever skal kastes ut bare fordi foreldrene deres er fra Somalia eller Afghanistan og som flyktninger flest ikke har vært hundre prosent korrekt i sine opplysninger. Tvert imot har lokalsamfunn over hele landet gått i fakkeltog i protest mot myndighetenes brutalitet. Tvert imot er det nå bred enighet på Stortinget om at hensynet til barns beste skal vektlegges foran innvandringspolitiske hensyn.
Da bryter praksisen BT har avslørt med Stortingets flertall. Og det er ille om norsk politi blir satt til å ta barn som spiller fotball og gjør leksene sine framfor å ta kriminelle som selger narkotika og prostitusjon. Men det er verre om vi har en justisminister som skryter av det.