bilindustrien

FILM: Det kan være underlig, urovekkende, hvor lite du faktisk vet om andre, også de du er aller nærmest. I «Louder Than Bombs», Joachim Triers første engelskspråklige film og Norges første gullpalmekonkurrent i Cannes på en mannsalder, utforskes kontrasten mellom alt som raser gjennom hodene våre av tanker, følelser og assosiasjoner, samtidig som det ytre kan være et uutgrunnelig vannspeil. Det handler blant annet om å elske familien sin og samtidig føle at de er fremmede.

Tematikken er spennende. Trier og medmanusforfatter Eskil Vogt har utviklet en unik, følsom, felles filmsignatur, der de utnytter filmens potensial til å veve det som faktisk skjer sammen med ønsker, minner, drømmer og vemodige utforskninger av det som kunne vært. Den står tydelig også under «Louder Than Bombs». Men det nye verket er mindre konsentrert og kraftfullt enn duoens foregående filmer, «Reprise» og «Oslo 31. august», de høye ambisjonene til tross. Eller kanskje er det nettopp på grunn av dem.

Famlende far

Gabriel Byrne er den famlende faren som strever med å snakke med sin onlinespillende yngstesønn Conrad (Devin Druid). Det er tre år siden moren, krigsfotografen Isabelle (Isabelle Huppert) døde i en bilulykke, og en planlagt utstilling av bildene hennes forener de fremmedgjorte to med den utflyttede eldstesønnen Jonah (Jesse Eisenberg), en stigende akademisk stjerne og nybakt fra som synes å ha alt på stell. Men det er det, naturligvis, ingen som har.

Familiebåndene er intrikate og godt tenkt ut og passer godt som utgangspunkt for gravende diskusjoner over vinglassene etter rulleteksten: Hvem av familiemedlemmene som har virket hvordan på hvem, hvordan faren og Conrad synes å lengte etter en større fortrolighet med Isabelle og Jonah, som fremstår både som sterkere og mer flyktige enn de andre to, som delte mye med hverandre, men aldri synes helt å gi seg hen. Og som har sin egen skjørhet og sine egne hemmeligheter. Hvordan farens hjelpeløse fotfølging av det ensomme yngstebarnet, som han tror skjer i hemmelighet, bidrar til å gjøre samtalene mellom dem enda vanskeligere. Hvordan Isabelle gjør et valg for familiens skyld som egentlig er et stort og lite anerkjent offer, og som ikke gjør henne lykkelig.

Det er i det hele tatt mye kjærlighet som ikke blir sett eller anerkjent i «Louder Than Bombs».

Mye tungsinn

Men det er mye tungsinn også. Den renere, smalere «Oslo 31. august», som konsentrerte seg om én persons livskrise, traff som et presist kårdestøt. «Louder Than Bombs» ligger i fire melankolske filer samtidig og utforsker fire fomer for ulykkelighet, og vekten av det hele gjør at det ofte føles kvelende snarere enn hjerteskjærende.

Historien om Isabelles liv i felten er den som føles mest som et fremmedelement, den som ikke lander helt. Tittelen er hentet fra et The Smiths-album fra 1987, og filmen har over seg noe av den samme, litt polerte sorgfullheten. Soundtracket består ellers mye av vare pianotoner som setter to streker under tristheten snarere enn å bryte den opp og skape melankoli. Dette er en historie som kunne hatt godt av noe mer tilforlatelighet og noen flere øyeblikk med senkede skuldre.

Nydelige enkeltscener

Heldigvis finnes letthet i det tunge. Den tilbyr for det meste av Jesse Eisenberg, som er dyktig både på deadpan og dramatiske lag og som gjør en storartet rolle som den smarte, smått utilgjengelige Jonah. I et nyanserikt, velspillende ensemble er det han og Devin Druid som med sin tenåringsmutte hyperfølsomhet gjør størst inntrykk. Og her er nydelige scener og samtaler: Brødrene som snakker om jenter mens de ser på cheerleaderne turne i poetiske sprang i sakte film, som å understreke hvor vakre og utilnærmelige de er for den sosialt keitete Conrad. Conrad som ser for seg hva moren kan ha tenkt i sekundene før hun døde, en visjon som blander seg med minner fra barndommen hans. Den åpenhjertige samtalen Jonah har langt på natt, med en jente han strengt tatt ikke burde banket på døren til. De rene, sparsommelige bildene lar det intrikate følelsesdramaet tre frem.

Joachim Trier og Eskil Vogt er klokere enn de fleste. De har en nysgjerrighet på kommunikasjonsmessige knuter og følelsene som ikke fortelles om som gjør dem lette å verdsette. Kanskje vil de neste gang velge litt strengere hvilke av skjebnene de ser for seg, de vil lage film om. Det kan hende den filmen fester grepet om glatte hjerterøtter på den måten «Louder Than Bombs» prøver litt for hardt å gjøre.