Mer fra Dagbladet Meninger:
Kjære udugelige mamma, jeg så deg!
Og kanskje bør vi rett og slett innse at det også er menneskelig å være udugelig på helt feil sted.
«Jeg håper mange av dem som syns Breivik hadde noe for seg, oppsøker 22. juli-senteret.»
Ingen ønsker seg et «Breivikmuseum». Heldigvis er det ingen som har foreslått å lage et heller.
Ikke studer medisin
Hvis du vil redde liv, ikke bli lege.
Å skjule sin seksuelle orientering
Bare de siste månedene har det vært flere saker i norsk fotball som tyder på at det kan være vanskelig å stå frem som homofil i Tippeligaen.
Problemet er ikke slemme menns forretningsteft
George Clooney skal redde Afrika.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Jeg så deg på lekeplassen da sønnen din forsøkte å få kontakt med deg, flere ganger forsøkte han det. Du så verken han eller meg. For det eneste du så var mobiltelefonen din. Og sønnen din måtte dra deg i armen fire ganger før du kikket opp. Jeg så deg. Jeg så deg på butikken. Datteren din maste om is. Du sa nei, men hun ga seg ikke.
Til slutt begynte hun å skrike. Og du, du skrek tilbake. Jeg så det, at du mistet kontrollen, at du ble så mye sintere enn du egentlig behøvde. Kjære deg, jeg så deg da.
Men jeg så deg ikke tidligere på dagen.
Jeg så ikke hvordan du løp fra jobben for å rekke barnehagen, og hvordan du bar den fem år gamle sønnen din opp hele bakken fordi han var sliten. Og, jeg så heller ikke at du lot middagsoppvasken stå for å lese for ham. Jeg så ikke da du fikk meldingen fra pappaen, og da du leste at han måtte jobbe overtid. Jeg så ikke at du la hodet i hendene da du grublet på hvordan du skulle få til å jobbe inn det du ikke rakk fordi du måtte hente.
Og jeg så ikke da du og gutten din allikevel løp om kapp til lekeplassen like etterpå, og at du lekte med ham en halvtime før du tok opp mobiltelefonen for å sende et par epost. Jeg så ingenting av det.
Og du som skrek i butikken? Ja, jeg både så og hørte deg da. Men jeg så ikke da du og pappaen kranglet dagen før. Jeg vet ingenting om at dere har til sammen tre barn under fire år. Jeg har ikke sett dem. Og vet heller ikke at du nesten ikke sover om natten fordi senga di er full av alle barna.
Jeg har aldri sett deg før. Så jeg har ikke sett de hundrevis av gangene du ikke har skreket til barna dine. Jeg vet ikke at du egentlig sjelden blir så sint. Og i dag, hadde jeg snudd meg en gang til, hadde jeg sett hvor skamfull du følte deg.
Men jeg så ikke, og jeg så heller ikke at du senere sa unnskyld til datteren din, og forklarte henne at til og med voksne blir sinte, og at selv om det ikke er greit å skrike til hverandre, kan man gjøre feil.
Jeg så ikke det. Jeg så kun et øyeblikk av livet ditt. Og så glemte jeg meg bort, jeg og, og trodde at jeg visste. Men, neste gang er det kanskje du som ser meg.
For tenker jeg meg om, er jeg også ganske udugelig innimellom. Sjansen er stor for at det er likt for flere av oss. De fleste foreldremaler er nemlig ikke så mye mer enn dårlig tegnede blåkopier, fordi, helt ærlig, foreldrerollen er i virkeligheten ofte mest av alt et absurd bevis på feilbarlighet, sårbarhet og middelmådighet. Og udugelighet. Og masse kjærlighet. Dessuten, alt sammen er faktisk helt menneskelig.
Og kanskje bør vi rett og slett innse at det også er menneskelig å være udugelig på helt feil sted.
Dette innlegget ble først publisert på Mammadamen.no.