Mer fra Dagbladet Meninger:
Helt på jordet av Bondelaget
Matproduksjon er en av samfunnets viktigste oppgaver, og bøndene bør betales deretter.
Bare barnemat
På Stortinget kan politikerne spise seg mette i lunsjen for 20-30 kroner. På en skole i nærheten går barn på tomgang.
Gutteklubben Grei kvoterer sine egne
Derfor trenger vi antikvotering, så innavlen i toppen og næringslivet kan ta slutt.
Modige antiislamister med muslimsk bakgrunn betaler en altfor høy pris for sitt engasjement
Etter 30 år med dialog har det blitt flere, ikke færre radikale muslimer i Norge.
Derfor vil jeg erstatte dagens barnetrygd med gratis barnehage og skolefritidsordning
Skal skolen lykkes med å gi elevene like muligheter, uavhengig av foreldrenes bakgrunn og økonomi, må vi styrke tidlig innsats.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Kjære Neger.
Det var med sjokk og vantro jeg hørte om din bortgang i Norges medier. Du som har fulgt oss i en årrekke. Fra perrongen på Ål stasjon. Du var ofte med oss. På lange bilturer med volumet på maks opp en fjellovergang og på en solskinnsdag der du taktfast kom ut gjennom Nitimens trofaste spalter. Til og med på Norsktoppen tronet du. Ikke dårlig av deg siden du var utlending.
Men etter hvert ble du jo norsk som få. «Alle» hadde et forhold til deg og hadde gode ord å si om deg. Men nå har tiden innhentet deg. Neger! Du vil bli savnet. Du hadde dobbeltspent frakk, og norsk det kunne du fra første stund. Du sa jo takk. Det hørte vi med en gang. Den gjensidige respekten mellom to fremmede var dermed på plass allerede da. Du var et fantastisk innslag i vår kultur. Vi var bare nysgjerrige på hvem du var. Noe du selv visste. Siden den gang da du praiet drosjen til Per var du med oss.Vi lurte på hvor du skulle. Det fant vi aldri ut. Ble aldri kjent med deg på den måten. Men likevel var du en sensasjon. Du var en eksotisk bris fra en stor verden her i brunostens ystekar.
Nå har dine skapere har gitt etter for presset fra de snille. De som forstår og skal bestemme over deg og meg. Det paradoksale er at det er den såkalte godhet vi nordmenn har i oss som tok knekken på deg til slutt. Vi forsto deg i hjel. Vi ville deg vel på alle måter og vi mistet et kjært minne på veien. Det som også er sårt å tenke på er at det ikke var din familie som ropte høyest på din bortgang. Det var mennesker i flagrende fargerike gevanter som haltet til venstre når de gikk i toget og når de skrev om deg i avisene. De ville ikke vite av deg lenger. De ropte høyt. Og til sist fikk de det som de ville.
Men blant Norges menn og kvinner finnes en annen historie. Den om å verdsette Neger som sto på Ål stasjon. Du vet at et navn bare er et navn og ikke et menneske. Farger er til for å elskes. Sort og hvit, gul og grønn, lilla og til og med blankt! Neger. Du bar ditt navn med stolthet. Det gjør du fortsatt når du nå tar med din kamerat Negerkongen fra sydhavet. Pippis pappa. Sammen vil dere nok seile og kjøre med statsbanen på de evige hav og skinner. Hvil i fred. Hilsen din venn