Mer fra Dagbladet Meninger:
Hashtakt og tone
#JeSuisCharlie er en klønete formulering og en viktig markering på samme tid.
Poppe bidrar til fortellingen om en sivilisasjonskrig mellom Vesten og islam
En bjørnetjeneste.
Fugelli bør friske opp sitt pensum til forberedende prøve i filosofi
Hyllesten av Støre er direkte komisk.
Er krigen blitt underholdning, kanskje spekulasjon?
Moralens tid
Å beklage for enkeltpersoners såre følelser er blitt en pussig gjenganger i norsk offentlighet
Har vi noe å tjene på praksisen?
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
I twitteroffentlighetens tidsalder lærer enhver skjellsettende hendelse oss en lett fordøyelig lærepenge som lar seg formidle på cirka 13 tegn og et hashtag. I blant er de treffende konsise: amerikanske jurymedlemmer trenger helt tydelig en påminnelse om at #BlackLivesMatter. Noen ganger er de befriende følelsesladde – hva skulle man si, den 23. juli, annet enn «Oslove<3»?
Men andre ganger er hashtagene keitete formuleringer som inviterer til banal kverulering, og tvinger flere stemmer inn i trange retoriske hjørner enn de mobiliserer, oppklarer, innkapsler noe viktig. #JeSuisCharlie er et prakteksemplar. Det ble til slutt et samlende slagord blant de 3,7 millionene som viste sin solidaritet med de drepte sist søndag, men all kveruleringen på veien viser at det er en klønete formulering. Vi har sett hundre varianter av folk som ikke er Charlie, og folk som erklærer seg for å være alle andre: Ahmed (politimannen som ble drept), politiet generelt, jødene fra Kosher-markedet. Det er vanskelig å benekte at et slagord som «For alltid med Charlie» hadde skapt mye mindre hodebry.
I alle tilfeller sier disse hashtagkvalene noe om en radikalt endret journalistrolle: å ta stilling til en hashtag er noe annet enn å belyse, informere, analysere, tenke høyt. Det har et islett av kampanjevirksomhet.
Ironisk nok ble «Je suis Charlie!» etter sigende til i en langt mindre skråsikker stemning enn det kan virke som på trygg, mediert avstand.
En venn av meg, Pierre Rabourdin, var stolt deltaker i søndagens massemønstring. Men han var også i folkemengden på Place de République i timene etter angrepet i Paris, da kaoset og tvilen rådet. Han skriver til amerikanske Medium at «Nous sommes Charlie» ble ropt like spedt og sporadisk som «Liberté, Egalité, Fraternité» og nasjonalsangen Marseillaisen i de tidlige timene:
«… for det meste lød bare stillheten. Det var sannsynligvis den beste måten å mane frem tapet vi følte på. Tapet av den gamle slektningen vi forakter for å rokke ved illusjonen av en familiær våpenhvile, men til syvende og sist beundret for å våge å understreke saker ingen ville løse, eller engang vedkjenne seg.»
Sånn er det altså å veie sine ord, i stedet for å la noen andre velge våre slagord. Der, på Place de République, var Pierre, og de med ham, nødt til å erkjenne skjørhetene i det franske «vi», vanskelighetene med å velge idealer å forenes rundt, plattheten i å rope etter et ikke nærmere definert «frihet!». Disse tingene skremmer oss, men de trenger ikke nødvendigvis være til hinder for den flotte solidariteten som kommer til syne nå. Og det er ting vi journalister må ha som oppgave å holde i syne, bak den viktige fasaden av samhold som slagordene skaper.