#jegharopplevd: – Menn kan ikke forsvare seg i denne debatten

(Denne teksten ble opprinnelig skrevet som et blogginnlegg, delvis som svar på et spørsmål og et motinnlegg fra Doremus Schafer i den pågående #jegharopplevd-debatten. Innlegget er lenket til nedenfor)

Hei, Doremus,

du har bedt meg svare på hvorfor jeg har trukket inn «hverdagsflørting» i trakasseringsdebatten, og hvorfor jeg mener Frøyen-kronikken favner for bredt. Min reaksjon har å gjøre både med eksempler i teksten og helheten de inngår i. Jeg skriver derfor litt mer utfyllende om hvorfor jeg synes kronikken var så problematisk.

Jeg presiserer overfor deg, som jeg har gjort overfor alle andre, at den første kommentaren min var skrevet som svar til Frøyen, men for det meste ble tolket som svar på #jegharopplevd-debatten, som tok av samtidig som jeg skrev og publiserte min tekst uten at jeg var klar over det. Det jeg skriver om Frøyen-teksten er ikke direkte overførbart til #jegharopplevd-debatten, selv om jeg også der mener nyansering er viktig.

Det føles litt dårlig gjort mot Frøyen å plukke fra hverandre en tekst som i stor grad nok er skrevet som et følelsesdokument. Hun har åpenbart hatt et ualminnelig barskt liv – jeg syntes hele veien det var ufint av de som antydet at dette var overdrevet og umulig kunne være selvopplevd. Det er en tekst som både snakker om «jeg» og om «kvinner», som sklir over i å handle om «vi» og «dere», som både generaliserer og tar forbehold, og derfor kan mye av det man sier om den, bli møtt med motargumentet «men hun skriver jo bare at det er hennes opplevelse», e.l. Men sett under ett har den et ganske tydelig virkelighetsbilde og budskap, og jeg syntes det var verd å kontestere begge deler.

Hele teksten er skrevet som «et slags svar til Thomas Seltzer», og den står på trykk i en stor norsk avis. Den må derfor leses som en tekst som vil noe utover å fortelle en personlig historie – den går inn i en opphetet pågående debatt om pornosketsjen i Trygdekontoret, og synes åpenbart sketsjen er uakseptabel, og at den er uakseptabel fordi den går inn i et mønster norske kvinner opplever, der de konstant hetses og trues på grunn av at de er kvinner. «Jeg» og «vi» brukes litt om hverandre her, og noe av problemet mitt er at ting sauses sammen: 1) at uhyrlige overgrep settes sammen med opplevelser som ikke nødvendigvis er problematiske, eller i alle fall ikke ville vært det for en kvinne som var mindre vàr på seksuelle antydninger, 2) at situasjoner jeg vil tro er ganske uvanlige, fremstilles som vanlige og tegn på et problem i samfunnet, 3) at dette brukes til å skape et bilde av hvordan det er å være kvinne i Norge i dag, som igjen brukes som forklaring på hvorfor Trygdis-sketsjen ikke burde vært laget. Jeg skal gå gjennom punktene i tur og orden.

Punkt 1: Du spurte meg spesifikt om denne setningen: «Som tolvåring oppdaget jeg at menn iblant gav meg frysninger og gjorde at jeg følte meg avkledd og utsatt av måten de så på meg». Jeg tolket den teksten som: «FRA jeg var tolv år oppdaget jeg …» (Som i: «Som tolvåring oppdaget jeg at det fantes mer spennende lesestoff enn lokalavisa», ikke verdens beste eksempel, men du skjønner tegninga). Du tolker den som «DEN GANG DA jeg var tolv år og ikke senere», altså som en opplevelse som var begrenset til den tiden («Som tolvåring var jeg på ferie i Spania»), snarere enn et vedvarende fenomen som ble oppdaget da. Jeg tenker min tolkning er naturlig, fordi det er nettopp i puberteten jenter første gang blir vàre, ofte overvàre, på sin egen kroppslige utvikling og responsen den (kanskje) får.

For ordens skyld: Å kle av en tolvåring med blikket, er så klart helt på trynet. Det forekommer, og det er ille. Jeg synes imidlertid det er verd å ta med i betraktningen a) at tolvåringer oppfatter blikk som avkledende, er ikke det samme som at de er det, og b) at å legge «avkledende blikk» inn som argument i en diskusjon uansett er vanskelig. Igjen: Ikke fordi slibrige, nærgående blikk ikke finnes. Men fordi det går på en intensjon som ikke er verifiserbar, i alle fall ikke hvis ikke handlingene rundt, backer den opp. Et blikk kan være avkledende, slibrig, og inngå i en svært ubekvem trakassering. Et blikk kan på den annen side være ment som en del av en flørt, en forførelse (altså mot kvinner generelt, ikke tolvåringer), og bli oppfattet som avkledende og fornedrende, uten at det er hensikten. I så fall er det helt greit ikke å ønske oppmerksomheten, men den som ser, kan ikke sies å ha gjort noe galt før avvisningen blir markert, selv om blikket blir opplevd som ubehagelig.

Et blikk kan også være dvelende av tilfeldige, ikke-seksuelle årsaker, men bli oppfattet enten som flørt eller trakassering. Jeg hørte en gang en jente klage over det nærgående blikket til en mann som tilfeldigvis var en kamerat av meg, som jeg godt visste ikke var interessert i henne, for å ta et anekdotisk eksempel.

Med andre ord er denne opplevelsen som regel for subjektiv, fordi den forutsetter en antagelse om intensjon, til å brukes som argument eller som utvetydig tegn på at du som kvinne blir trakassert. Det samme gjelder frykten for å gå forbi guttegjenger på gata (at hun kommer inn på dette, er i utgangspunktet årsaken til at dette har vært en del av min argumentasjon, samt at det inngikk blant annet i en Facebook-tråd jeg deltok i som en del av debatten, og ble beskrevet der som et betydelig problem). Sitat: «Når jeg går forbi en gruppe menn stålsetter jeg meg i tilfelle de roper noe fornedrende». ??Siden dette inngår i en argumentasjon som skal si noe om en pågående debatt og hvorfor den ene parten i den debatten er klandreverdig, er det verd å stille spørsmålet: Er det grunn, i Norge i dag, til å stålsette seg når man går forbi en guttegjeng på gata? Gjør kvinner det?

Jeg har gått forbi et utall guttegjenger i mitt liv. Hvor mange av dem har ropt noe etter meg eller sagt noe til meg, her i Norge? Ekstremt få. Hvor mye av det har vært «fornedrende»? Ingenting, tror jeg. Det var vært noen frekkheter fra fulle kompisgjenger, noen pustete kroppskommentarer fra gutter på hjørnet i Trondheimsveien, litt plystring; det siste neppe vondt ment og ingen grunn til å hisse seg opp. Kort sagt varierer responsen fra «guttegjenger» fra det tøysete og småartige til det likegyldige til det litt plagsomme og invaderende. Jeg har snakket litt med venninner de siste dagene for ikke bare å snakke med utgangspunkt i meg selv. Med unntak av en jente som syntes det var mer enn hun syntes var ok i perioden hun bodde på nedre Grünerløkka, men som likevel ikke så det som noen grunn til å anta noe om opplevelsen av å gå forbi guttegjenger i sin alminnelighet, var deres opplevelse noenlunde lik min. Det betyr selvsagt ikke at ikke andre bor steder eller er i miljøer der dette er et større problem, men det gjør at jeg tillater meg å tenke at å ferdes rundt i forskjellige sentrale deler av Oslo i 2015, gir jevnt over ikke kvinner noen grunn til å «stålsette» seg mot «fornedrelsen». Legger for ordens skyld til at om du er alene og det er langt på natt er sånt skumlere, men det var ikke presisert i teksten at det var dét det var snakk om.

Disse tingene — dvelende blikk, plystring og tilsnakk på gaten — faller for meg inn i det normalt uproblematisk dagligdagse: Det kan inngå i trakassering, men gjør det ikke nødvendigvis. Og det lar seg for det aller meste takle gjennom ignorering eller grensesetting, som er greit å lære seg en gang for alle om en skal være et voksent menneske i en påtrengende verden. Dette bringer meg over til –

Punkt 2: Det at Frøyen beskriver vanvittige reaksjoner på det hun har opplevd fra omgivelsene. Hun skriver at ufrivillig penetrering har vært «dagligdags» for henne og at voldtekten var noe «alle lo av» da den ble kjent. Hun skriver at hun er «vant til» å bli kalt en «avskyelig, nedrig, skitten og verdiløs hore» av menn hun avviser. Hun skriver at menn «ler» når hun og andre kvinner ber om følge hjem fra byen. Igjen: Jeg tviler ikke på at hun har opplevd dette, og det er forferdelig. Men det er jo ikke «vanlig».

I mitt liv, i de (ekstremt) mange samtalene jeg har hatt med menn og kvinner om, nettopp, menn og kvinner, i det jeg leser i mediene, i diskusjonene jeg har hatt med damebladredaktørene jeg har jobbet for om hvilke saker som opptar og utfordrer kvinner, hva bladene skal skrive om, hva leserne forteller om og etterlyser — slik som dette er det ikke, noe sted. Snarere tvert i mot: De fleste er akutt oppmerksomme på voldtekt som problem, det blir store debatter og bredt engasjement når problemet synes å øke. Jeg har mange ganger vært nesten rørt over hvor påpasselige menn er med å tilby følge hjem fra byen, be deg passe på deg selv, ta taxi. Kompiser spør meg om hva de skal gjøre når de går bak en enslig kvinne på vei hjem, de skjønner at hun kan bli engstelig og lurer på om det er bedre å gå forbi eller om de bør gå saktere. De gangene jeg snakker med venner om dette, forteller de for det meste det samme.

Igjen, det betyr ikke at det ikke forekommer, og de siste dager har jo også vist at det finnes menn som ikke tar kvinnes frykt alvorlig eller ikke har tenkt over før hvor utsatte de kan føle seg. Det finnes menn som håner og avfeier når kvinner tar opp hvor sårbare de kan være i seksuelle situasjoner. Det er ikke bra, og all ære til alle kronikker og kampanjer som får dem til å tenke annerledes. Men å si at du generelt blir møtt med latter når du forteller om overgrep eller utsatthet, og la dette gå under paraplyen «vanlig», er veldig problematisk. Hvis Frøyen jevnt over opplever at kamerater ler av at hun og andre kvinner er redde, kan det være et forslag at hun ser etter nye kamerater?

Det samme gjelder dette med avvisningene, som er noe av det jeg tar opp i min opprinnelige kommentar, fordi Frøyen gjør det til et tema. Hun fremstiller det som om grov sjikane er den typiske reaksjonen til menn som blir avvist av kvinner, i alle fall som blir avvist av henne. Og hvis hun har hatt slik vanvittig uflaks med mennene hun har vært bortpå, kan jeg forstå hun tenker at det er slik verden er, men igjen er dette knapt noe som kan beskrives som «normalt». Mange har nok hatt befatning med en sint reaksjon fra ydmykende og avviste menn, noen oftere enn andre, men knapt som et gjentagende mønster, noe som er kjennetegnende for situasjonene der de sier nei. Derfor synes jeg også dette er uhyre problematisk som polemisk poeng i en tekst som skal forklare hvorfor en sketsj inngår i et strukturelt mønster av trakassering og derfor (formoder jeg hun mener) ikke burde vært laget, som bønnfaller «dere, kjære brødre» om å høre på hva «vi» sier.

Samtidig som jeg synes det virker som om Frøyen har hatt usedvanlig uflaks tenker jeg (og jeg skjønner at dette kan virke paradoksalt, men jeg mener det ikke er det) at det er verd å ha i mente at kvinner avviser menn hele tiden, og at de iblant må gjøre det bestemt og litt barskt og i møte med udannede tilnærmelser. Seksuelle situasjoner, avvisninger og brudd er ikke alltid rom der folk viser seg fra sin mest elegante side (skjønt det forbløffende ofte foregår med stor verdighet), og i en verden der drifter, alkohol, stolthet og følelser iblant braker sammen, vil ikke alltid verken tilnærmelser, avvisninger eller reaksjoner på avvisningene foregå på hundre prosent dannede og hensynsfulle måter. Både menn og kvinner kan bli påtrengende og insisterende, og den som skal bevege seg i sjekkelandskapet, særlig det som foregår på byen og med promille, kan rett og slett ikke ha altfor tynn hud. Hvis det bikker over i sjikane, trusler og situasjoner der noen virkelig blir engstelig eller ubekvem, har det gått for langt, og faller under det som kalles trakassering.

Men jeg synes også her det er verd å bruke skjønn når en skal avgjøre hva som faller innunder problemet som er seksuell trakassering, og hva som er alminnelige sammenstøt av ulike lyster og interesser og som det ikke er noen grunn til å dvele ved hvis de er kortvarige og forbigående. Jeg ser for meg at noen vil være uenige med meg her, men står for det jeg mener. Dette er også noe av grunnen til at jeg snakker om «hverdagsflørting» og «hverdagssjekking» i denne sammenhengen, og at litt harde avvisninger ikke nødvendigvis skal regnes inn i den systematiske seksuelle aggresjonen mot kvinner som beskrives i innlegget og som brukes som argument mot Trygdekontoret — særlig ikke fordi jeg de siste dagene har fått en rekke historier fra menn som har måttet avvise svært pågående kvinner som har reagert med sinne, og som riktignok ikke har blitt redde, men opplevd det hele som distinkt ubehagelig — men forbigående.

Det er så mange påstander i Frøyens kronikk det steiler i meg når jeg leser.

«Nå lurer jeg på om en kvinne kan si at kvinners situasjon i Norge i dag er problematisk, uten at hun skal latterliggjøres, avfeies og kritiseres for å være egoistisk og usolidarisk». I et land med en sterk, feministisk åre sier kvinner dette hele tiden, og får som regel både kritikk og støtte, som rimelig er.

«Jeg sørger over maktesløsheten i at vi blir overlatt til oss selv». Igjen: Kvinners problemer knyttet til overgrep og trakassering får stor oppmerksomhet i mediene, og de har alltid, heldigvis, mange mannlige våpendragere. Er det én gruppe som ikke overlates til seg selv i samfunnsdebatten, så er det seksuelt utsatte kvinner. Menn som lever ensomme, sexløse liv, som er ufrivillig barnløse, som hyppigere begår selvmord, har på ingen måte like mange forkjempere.

«Hvorfor er det fremdeles umulig for mange kvinner å står for at de kjenner lyst?». Kvinners seksualitet feires jevnlig med ballonger og brus i mediene, sextipsene flommer og «Fifty Shades of Grey» ble lansert med brask og bram over hele verden nettopp for å pirre flokker av kvinner.

«Kvinner som stikker seg frem blir møtt av kommentarfelt som roper at de burde fått kuk eller at de er for stygge for å få kuk, uansett sak». Det stemmer at kvinner i offentligheten mottar kjønnet og seksualisert hets, jeg har fått min andel av den selv, men det er minimalt sammenlignet med hvor mye ros og støtte jeg får via de samme kanalene.

«Jeg har vokst opp i et samfunn som bruker seksuell skam som sanksjon mot kvinner». Skam forsøkes å påføres kvinner av marginale menn — som riktignok roper høyt — mens mediene og offentligheten (som sagt) feirer seksuell utfoldelse og åpenhet i den grad at det antagelig er mer tabu i Norge i dag å være avholdende og støtt av seksualisert innhold enn å være for det.

«Halve befolkningen kan fremdeles ikke gå alene i natten». Kvinner kan risikere voldtekt om de går alene hjem, og det er et betydelig problem, men menn er langt mer utsatt for vold og andre skader knyttet til å være sårbar, full og alene på nattestid.

In sum rommer teksten påstand etter påstand som helt sikkert er sanne for Frøyen, men som har svært begrenset verdi i en debatt om a) Trygdekontorets sketsj og b) kvinners stilling i Norge i dag.

Punkt 3: Om man skal prøve å formulere et slags budskap, må det være noenlunde slik:

«Mitt liv som kvinne i Norge har vært preget av stadige fornedrelser og seksuelle ydmykelser, jeg møter dem stadig i hverdagen og i en rekke ulike situasjoner, på gata, på utesteder, i samfunnsdebatten, i møte med læreren min da jeg var barn, i møte med interesserte menn, i møte med hånflirende kamerater; overgrep og utsatthet blir møtt med latter; jeg kjenner på skam. Dette er normalt for norske kvinner («dette er et helt vanlig jenteliv»), og hvis dette blir forklart for Thomas Seltzer og norske menn på en måte så de forstår, vil de skjønne at Trygdis-sketsjen går inn i dette mønsteret og denne strukturen og derfor er uakseptabel. Det vesentlige ved sketsjen er ikke at den er en del av et satirisk rom der takhøyden har vært og skal være stor, og parodierer en profilert og meningssterk person med tilgang på medienes talerstol, den som teller er at den vekker assosiasjoner i meg til den seksuelle trakasseringen jeg stadig har blitt utsatt for (voldtektene og klåingen) eller mener jeg har blitt utsatt for (blikkene, mistenksomheten mot guttegjengene). «Det gamle såret rives opp». Derfor har Thomas Seltzer og Trygdekontoret gjort noe galt».

Jeg leste denne kronikken med stigende forundring, og stod igjen med et inntrykk av en dramatisk og smertefull personlig historie som forståelig nok hadde gjort forfatteren mer ømskinnet enn hva de fleste kvinner ville være i møte med den maskuline delen av befolkningen; en beretning som var brutal, men på ingen måte representativ, selv om det var elementer i den som i en eller annen forstand finnes i veldig mange kvinneliv. Så skrev Heidi Helene Sveen sin kronikk i Aftenposten. Hun skrev også at dette var vanlig, og at Frøyen «satte ord på det hun selv tenkte». Jeg tenkte ganske umiddelbart at nå har jeg ikke bare lyst til å si fra, nå er det viktig. Først skrev jeg en Facebook-oppdatering, etter oppfordringer fra flere lesere foreslo jeg for sjefen min i Dagbladet å gjøre den til en kommentar på db.no.

Hvorfor føltes det plutselig så maktpåliggende å skrive? Fordi hvis dette skulle få gehør og feste seg, som beskrivelse av et «vanlig» kvinneliv og som argument mot avkledd satire på NRK, så ville vi, for å si det med litt store ord, plutselig galoppere mot et Norge jeg ikke ville ha: Et land der satireprogrammer ikke ville kunne lage seksuelt ladede sketsjer om ressurssterke kvinnelige samfunnsdebattanter. Fordi det er langt viktigere at de er kvinner enn at de er ressurssterke samfunnsdebattanter.

Og fordi det kanskje går kvinner der ute, kvinner i sin alminnelighet om en skulle ta kronikkforfatteren på ordet, som setter innholdet i sammenheng med overgrepene de opplever at menn stadig begår mot dem. Dette ville være (igjen store ord) et ytringsfrihetsproblem og et demokratisk problem: Om en skulle følge logikken i dette, ville kvinner kunne ytre seg hardt polemisk og samtidig ha et vern mot en viss type satire som ikke blir mannlige motstykker til del, fordi hensynet til skjørheten til den kvinnelige delen av befolkningen er det som skal og må veie tyngst.

Men først og fremst ville jeg reagere fordi de to kronikkene i fellesskap kunne skape det jeg mente ville være et fullstendig forkjært bilde av hvordan det var å leve som kvinne i møte med menn i Norge. Det var en virkelighetsforståelse i dem som var meg svært, svært fremmed. Ikke elementene — jeg har selv opplevd både seksuell trakassering og sjikane, og ville ikke nøle med å kalle seksuell trakassering for et reelt fenomen og problem — men helheten. Kronikken beskrev konstante erfaringer med overgrep og trakassering og en følelse av å gå rundt i frykt, for eksempel i møte med guttegjenger på gata. Det var denne følelsen av frykt, av å se potensiell seksuell aggresjon over alt, som jeg siktet til da jeg skrev om virkelighetsbeskrivelsen jeg ikke kjente meg igjen i. Jeg mente, og mener, at det Frøyens kronikk beskriver er en subjektiv følelse, preget av en dramatisk biografi, som ikke kan kalles et strukturelt problem eller en grunn til at samfunnet skal gå i seg selv.

Det betyr ikke at den ikke er berettiget eller velfundert, men det er begrenset hva den sier om det norske samfunnet. Jeg var også litt forurettet på vegne av menn, som jeg jevnt over følte ikke fortjente bildet som ble gitt av dem og som jeg var usikker på hvordan var ment å forholde seg til «brødre»-bønnen. Hvordan skal menn forholde seg til at en kvinne kanskje er redd for å gå forbi dem på gata? At lange blikk kan være ønsket eller uønsket, kan være en flatterende kompliment, et grønt lys for å innlede en flørt, eller noe som oppleves avkledende og grøssende?

Like etter ble jeg invitert til Dagsnytt Atten for å diskutere kommentaren min med Sveen. Jeg tror researcheren nevnte på telefon at det i mellomtiden hadde oppstått en Twitter-tråd, men den ble ikke nevnt som tema for diskusjonen. Fordi jeg måtte se film og lese meg opp før debatten, fikk jeg ikke sjekket ut hva som skjedde på Twitter, og da fenomenet ble nevnt i studio, var det mer eller mindre første gang jeg hørte om den. Det er derfor ikke så rart at jeg, da jeg snakket om det jeg hadde lest de siste dagene som jeg ikke kjente meg igjen i, ble oppfattet som om jeg (blant annet) snakket om innholdet i emneknaggen.

Før jeg kom inn i radiostudio, hadde jeg lest meg opp på Sveens kronikk og tallene hun lenket til. Antallet kvinner hun viste til som opplevde seksuell trakassering jevnlig, var svært høyt. Jeg klikket meg inn på rapporten og deretter på SSB-rapporten tallene var hentet fra. Respondentene i undersøkelsen hadde besvart et spørsmål om de opplevde «uønsket seksuell oppmerksomhet». Jeg syntes dette var en formulering som gjorde at tallene var verd å diskutere, fordi det er min oppfatning at ikke all uønsket seksuell oppmerksomhet er uakseptabel eller trakasserende. Den kan naturligvis virke ubehagelig og plagsom, men jevnt over kan ikke en mann vite om oppmerksomheten er uønsket, før han prøver.

I de siste dagene har jeg prøvd å finne en formulering som kan definere hvor et rimelig skille bør gå mellom det uønskede og uakseptable, etter hvert har jeg kommet frem til noe sånt: At seksuelle fremstøt som blir unnveket eller avvist av kvinnen, og som dermed opphører, stort sett må være greit — med mindre det er snakk om situasjoner der de åpenbart er uønskede eller upassende, som fra en sjef, lærer eller trener, eller over vilt fremmede. I situasjoner der folk ikke kommer unna hverandre, hvis de jobber på samme team eller avdeling, må slikt skje uhyre forsiktig og med forvissing om at det er ønsket og gjengjeldt.

I debattstudio var det viktig for meg å snakke om at en del av det kronikkene tok opp som problematisk ikke nødvendigvis var det, og kunne være en del av (til dels krevende) situasjoner i hverdagen som folk takler eller må lære seg å takle: Det var altså med utgangspunkt i avsnittene om blikk og guttegjenger på gata, i avvisningsavsnittene der jeg mener hennes opplevelser ikke er representative, og knyttet til definisjonen av trakassering og tallene som ble brakt opp (og som jeg hadde forventet større diskusjon av).

Den umiddelbare (og for det aller meste) positive reaksjonen på debatten viste at mange hadde forstått meg helt rikig. Men snart ble det klart at mange hadde tolket «jeg kjenner meg ikke igjen» og beskrivelsene av ting som kunne inngå i det hverdagslige, som kritikk av historiene på #jegharopplevd. Sinte meldinger strømmet inn. Jeg prøvde å forklare etter beste evne, men ble også her snart innkalt av aviser og tv-studioer, blant annet fordi jeg hadde satt spørsmålstegn ved bruken av ordet «vanlig». Emneknaggen oppstod jo nettopp for å vise at sånt var vanlig. Nå i ettertid tenker jeg at det var et problem at de og jeg brukte ordet «vanlig» ulikt. De mente at trakassering var «vanlig» som at det var utbredt, noe mange jenter hadde opplevd. Jeg brukte «vanlig» om hyppig, normalt, dagligdags i et kvinneliv, som svar på hvordan Frøyen beskriver de hatske tilbakemeldingene som noe hun er «vant med».

Min egen oppfatning var (og er) denne: Seksuell trakassering er et problem, det er «vanlig» i den forstand at det er noe nesten alle kvinner har berøring med en eller flere ganger i livet. Noen er i jobber eller miljøer der de er mer utsatt enn andre. Det er ikke «vanlig» i den forstand at det preger kvinners omgang med menn generelt, at det gir grunn til å gå rundt i angst og beven for hva neste møte vil føre med seg av ydmykelser — eller i den forstand at det gir grunn til å kreve unnskyldning for en tv-sketsj, fordi den kan assosieres til dette.

For ordens skyld: #jegharopplevd: En av mine egne erfaringer kom da jeg var 21 og hadde sommerjobb i serveringsbransjen, og en sjef begynte å stryke meg over ryggen og skuldrene og stille seg i den smale døråpningen på kjøkkenet, slik at jeg måtte klemme kroppen forbi ham når jeg skulle ut i restauranten med tallerker. Gjentatte antydninger om at dette var særdeles uønsket, førte ikke frem. Til sist gikk jeg inn på kontoret hans og sa at «nå må du stoppe». «Stoppe med hva da?», sa han. «Du vet hva jeg mener», sa jeg. «Det skal stoppe nå». Det sluttet, og vi fikk et greit og etter hvert nesten kameratslig forhold etter det. Et halvt år senere ringte han meg i fylla og spurte om jeg ville gifte meg med ham. Når jeg tenker på ham nå, er det mer med medynk enn noe annet. Men jeg har også opplevd lignende i en frilansjobb som journalist jeg var økonomisk avhengig av, der sjefen inviterte på middag, skjenket meg nord og ned og forsøkte å slepe meg opp på hotellrommet sitt. Jeg husker ennå det marerittaktige ved å måtte veie hvert ord, å prøve å skrive vennlige og profesjonelle mailer uten å gi ham noen anledning til å skrive noe seksuelt antydende tilbake, og ignorere de seksuelle antydningene som likevel kom uten å skape konflikt eller konfrontasjon. Heldigvis sluttet han ikke lenge etter.

Begge deler var kolossalt ubehagelig, og eksempler på hvor vanskelige slike forhold kan være hvis noen ikke kjenner sin rolle og ignorerer andres grenser. Begge deler var også å regne for marginale opplevelser i hva jeg har hatt med menn å gjøre som kollegaer og sjefer.

Siden det ble som det ble måtte jeg altså mene noe om #jegharopplevd, og forklare hvordan argumentene var eller ikke var overførbare på dette fenomenet. Det var de, for det meste, ikke. Jeg tror ingen er uenig i at #jegharopplevd er en verdifull kampanje, at det kan få manges øyne opp for hvor utbredt trakassering er og hvor sårbare kvinner kan føle seg. Forskning viser at kvinner er mer følsomme for seksuelle hentydninger enn hva menn er og hva menn tror de er, det er fint om det skapes bevissthet rundt dette. Jeg husker jeg intervjuet Hanne Kristin Rohde, som fortalte historier fra voldtektssaker om gutter som hadde hatt sex med stupfulle og sovende jenter, uten at de på noe tidspunkt i prosessen så på seg selv som voldtektsmenn: De hadde en fordreid oppfatning om at tilgjengeligheten, gryntet som kom når de dyttet til jenta og spurte, var samtykke. Hvis denne kampanjen og andre kan forhindre at sånt skjer, er det svært gledelig.

Jeg er også sikker på at det har vært viktig for mange å fortelle historier de kanskje har skammet seg over, der de har følt seg brukt eller nedverdiget, og fått så tydelig markert at det ikke er noe de er alene om. Mye av min kritikk mot Frøyens og Sveens kronikker, gjelder ikke her: Jeg kritiserte generaliseringene og budskapet, ikke at det ble fortalt historier om overgrep og trakassering. Men også når det gjaldt #jegharopplevd mente jeg det var viktig å ha en nyansert debatt, ikke minst på grunn av bruken av ordet «vanlig». Noe av styrken ved #jegharopplevd var jo at det var en samling av egenopplevde anekdoter som ikke om med noen fiks ferdig konklusjon, krav eller påbud. Det vil være opp til de som bevitner, analyserer og kommenterer den. Og her mener jeg det er grunn til å være varsom.

For det første: At mange kvinner forteller at de har opplevd trakassering, gir ikke det fulle og hele bildet av problemets omfang. Fordi mitt utgangspunkt var Aftenposten-kronikkene, har jeg vært opptatt av hvor dominerende dette er i kvinners hverdag, hvor ofte de opplever det. Flere ganger har jeg trukket det frem som viktig å ha i mente at de aller fleste menn har stor respekt for kvinners seksuelle integritet. Motargumentet har alltid vært at ingen sier noe annet. Kanskje ikke, men det snakkes stadig om at det er «vanlig». «Vanlig» er ikke et entydig ord i denne situasjonen, så det trengs en presisering av hva som ligger i det.

For det andre: Det er ikke hugget i stein hva som er trakassering. Det aller meste av det som fortelles om, er åpenbare utilbørligheter og rene overgrep — det kommer historier om seksuell utpresning, klåing på offentlig kommunikasjon og klengete sjefer. Alt dette faller, så klart, under det uakseptable.

Så kommer vi til det vi har snakket om et par ganger — skjellsord (en av de som svarte, oppga å ha blitt kalt «jævla rødstrømpe») og plystring/hoiing. Tråden er så stor at jeg ikke har tjangs til å finne dem igjen, så håper du tar mitt ord for det. Det er, som innvendingene går på, ingen dominerende del av tråden, men jeg synes det er greit å ha med at det finnes en skala her. Første gang jeg var innom, så jeg også tweets jeg mente ikke var åpenbar trakassering uten kontekst, som ikke var mulig i det formatet. En slibrig tekstmelding er ikke nødvendigvis slibrig hvis den kommer fra en du er interessert i (en jente skrev til meg med henvisning til debatten at «hvis jeg får en slibrig tekstmelding fra en jeg ikke liker, får jeg lyst til å ringe politiet, hvis den kommer fra en jeg liker, ringer jeg tilbake». Har dessverre ikke henvisning til emneknaggen).

En deltager (var det min gode ekskollega Susanne Kaluza, tro?) fortalte at en middelaldrende kollega hadde spurt om hun skulle strippe på julebordet. Uten innsikt i akkurat denne situasjonen, er dette meldinger av en type jeg har hørt gå mellom menn og kvinner på andre arbeidsplasser, der det er del av en barsk humor der begge parter fyrer av sine frekkheter. For andre oppleves slikt som dette svært ubehagelig. Det er de i sin fulle rett til å føle, og sånt burde ikke gå mellom kollegaer som ikke er godt kjent med hverandres humor og tålegrense, men det er verd å påpeke at det finnes forskjellige holdninger til dette. Ganske mange kvinner har høy tålegrense for slibrigheter og fremstøt, for mange av oss er det, innenfor en viss grense, mest råstoff for morsomme og oppsiktsvekkende anekdoter å fortelle videre.

Ganske mange synes det er helt uproblematisk å bli konfrontert med klåing og ukvemsord, slå kontant ned på det, og ikke tenke så mye nærmere over saken. Det er også mange som tenker at ubehagelige opplevelser, klåing eller et stygt skjellsord smelt tilbake etter en avvisning, ikke trenger å få så mye annen reaksjon enn et skuldertrekk før man går videre. Det tar ikke noe vekk fra alvoret i kampanjen og i de grove historiene, å huske på dette. Det er også verd å påpeke at det er et tegn i tiden at ubehagelige eller uønskede seksuelle opplevelser sees på som svært traumatiske, mer enn de kanskje egentlig er, og at mye som i andre omstendigheter ville falt under kategorien «barsk, men nyttig» livserfaring nå anses som samfunns- og institusjonsproblemer. Jeg leste denne artikkelen med stor interesse.

Også verd å nevne er henvisningen til en NOVA-undersøkelse i et intervju med likestillingsombudet, der det nevnes som eksempler på trakassering at over førti prosent av jentene hadde opplevd å bli oppfordret til å sende sexy bilder av seg selv på internett, og en av fire har fått tilbud om å ha sex. Ingen av delene er nødvendigvis trakassering, det kommer helt an på foranledningen og situasjonen. Hvis dette legges til grunn som regler, blir det umulig å være mann — og kvinne, siden kvinner iblant også tar utvetydige erotiske initiativer.

I dag sier Stella Mwangi i Aftenposten at hun synes norske menn er for tilbakeholdne og burde være mer frempå i flørten, så det norske hankjønnet får litt doble signaler denne uken, for å si det slik. Så her må man være litt presis, ikke minst når man skal vurdere hva det faktisk er man skal sette inn tiltak mot; hva man skal presentere som uakseptabelt og ikke. Jeg snakker ikke her om de mange åpenbare tilfellene, det er uinteressant å diskutere. Klåing på bussen er no-no, uansett.

Jeg startet altså ikke en debatt om #jegharopplevd, som du skrev. Helst ville jeg sluppet å kommentere den. Det var aldri den jeg hadde sterke meninger om, og jeg ville ikke deltatt om jeg ikke var blitt trukket inn i den gjennom Frøyen-debatten. I utgangspunktet er jeg jo fan, og sender hjerte og støtteerklæringer ut til jenter som har vært utsatt for noe de har opplevd som invaderende og burde fått slippe.

Men hvor godt jeg enn har likt kampanjen, har det vært sider ved debatten etterpå som har vært kritikkverdige. Etter hvert oppstod det i noen tilfeller noe som kunne minne om dyrkelse. Av smerten, trøsten, forargelsen og følelsesfellesskapet. Når jeg setter spørsmålstegn ved Frøyens virkelighetsoppfatning, graderingen av opplevelser eller dét at de som har opplevd mest eller er mest vàre, skal få definere hva som er tålbart eller ikke, får jeg høre at jeg bagatelliserer #jegharopplevd-kvinnenes erfaringer eller ikke tenker på hvor smertefullt det er å fortelle om. Hvis dét skal være styrende i en debatt — at følelsene til de som tilbyr råmateriale, skal styre hva andre mener om det — unnskyld, andres antagelser om følelsene deres — har ordvekslingen blitt for emosjonell.

Med enkelte personer jeg har diskutert med, har jeg fått følelsen av at det er ett eneste synspunkt som er akseptabelt: Enten nikker man andektig til alle historiene — alle, inkludert Frøyens — og aksepterer dem som presise beskrivelser av Norge i dag og en mannskultur med problemer, ellers bagatelliserer og håner man. Empatien med den ene parten er så sterk at det den tidvis har gått over i et sinne mot den som ikke melder seg inn i klubben, som jeg ikke synes har hatt de rette proporsjoner. Lesere skriver til meg og roser det jeg innlegget mitt og sier at de ikke tør dele det, fordi de som vil si noe litt annerledes enn den dominerende oppfatningen, selv om det er langt fra virkelig uenighet, blir slått så voldsomt hardt ned på. Det har vært en umiskjennelig liten eim av Orwell over deler av ordskiftet.

Noen ganger nå har jeg blitt spurt om hvorfor det er så viktig å «forsvare menn». Svaret er enkelt: Fordi menn ikke kan forsvare seg selv i denne debatten. Ingen mann ville kunnet skrive den første kommentaren jeg skrev. Han ville umiddelbart bli fanget av kronikkforfatternes Catch-22 — begge sier på forskjellige måter at motstand og hån fra menn er det de forventer, som en del av trakasseringsmønsteret, og gjør seg dermed uimottagelige for motstand — og knust under vekten av førstehåndsfortellingene. Dissenterende menn var i praksis satt sjakk matt før diskusjonen startet. Personlige fremstillinger om hvordan det er å være kvinne, kan bare korrigeres eller nyanseres av andre kvinner.

Jeg tror ikke det er sunt om det bare er én virkelighetsoppfatning i en debatt, med harde sanksjoner mot de som ikke instinktivt og umiddelbart slutter seg til den. Dette er så klart ikke reaksjonene til alle mine meningsmotstandere i denne debatten, men til flere, og nok til at jeg tenker at dette er dette er ikke bare helsebringende. Men uansett var det helt nødvendig for meg å skrive min første kommentar, og helt essensielt for meg å si til de som ble oppskaket av Frøyens kronikk: Jeg er litt usikker på hvem «vi» er, men det er ikke jeg. Det er mange det ikke er. Og det er faktisk viktig å være klar over, for det har en samfunnskostnad å gå ut fra det.

Her setter jeg punktum, Doremus. Du kommer sikkert til å ha innvendinger. Jeg kommer neppe til å svare på dem. Denne debatten har slukt tre og en halv solfylt dag med hud og hår og jeg har måttet sette alt annet på vent for å diskutere med deg og andre — i stedet for å skrive tidsskriftartikkelen, foredraget og kommentaren jeg egentlig skulle jobbet med. Takk uansett for ordskiftet, ved alle senere henvendelser henviser jeg hit — ikke for ikke å ta ansvar, men fordi verden er så mye større og nå krever at jeg vender meg mot den.

Sunday, April 19th, 2015 Bil

No comments yet.

Leave a comment

 
November 2024
M T W T F S S
« Oct    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  

Recent Comments