bilindustrien

En «sirkusfamilie»
«A.Event» står det på ei dør i en bygård i Oslo sentrum. Innenfor tripper en kinesisk nakenhund i blå pologenser over hvitmalte tregolv i en lys, nyoppusset leilighet.

For to måneder siden tok Alexx med seg sin faste følgesvenn Bling og flyttet fra hjembyen Tønsberg for å komme nærmere oppdragene og søsknene sine.

I et skap, ett eller annet sted i leiligheten, ligger skoesken med alle avisartiklene om tragedien som rammet familien hans i 2005. Han har aldri åpnet den.

- Vi var jo en «sirkusfamilie», levde et eventyr…. Slik begynner han når han skal beskrive familien sin, slik den var.

- Pappa var far, men også kompis og kollega. Og mamma, hun var min beste venn.

Mamma ble også magikerens første assistent:

- Hun var den første jeg fikk til å sveve, sier han stolt.

- Stakkars mamma, hun hadde full jobb i kommunen og var ikke opptatt av å stå på en scene i det hele tatt, men hun mente at jeg trengte en assistent.

16 år gammel sluttet Alexx på skolen for å bli entertainer på heltid. Pappa sa opp fabrikkjobben for å vie seg 100 prosent til sønnens karriere.

Langdrygt mareritt

Vendepunktet kom brått og uventet.

- Jeg visste at de hadde noen utfordringer i forholdet sitt, som de prøvde å finne ut av, men 10 år etter framstår det som skjedde likevel som surrealistisk, sier han.

Marerittet begynte da han etter en arbeidsdag på kontoret sitt hjemme i foreldrenes hus, stusset på hvorfor han ikke hadde sett eller hørt noe til mora hele dagen.

Da det viste seg at hun ikke hadde vært på jobb, ble han alvorlig bekymret. Marerittet skulle bli langdrygt:

- Det kan deles inn i to perioder: Den første, hvor vi alle gikk rundt og ikke visste noe. Stemningen var merkelig, presset – folk kom og gikk, vi var bekymret, men skjønte ingenting. Så kom neste periode, hvor pappa ikke slapp ut etter avhør og fokuset plutselig ble et helt annet. 

- Da var det på en måte bare oss søsknene igjen av vår kjernefamilie, av hjemmet vi hadde hatt sammen.

Han kunne fortsatt ikke helt tro det som skjedde rundt ham.

- Jeg var den siste i familien som trodde at pappa hadde gjort det. Jeg sa til politiet at «dette er så typisk dere, når det er en ektefelle, så må det liksom være han, men i dette tilfelle tar dere fullstendig feil, det er helt umulig at det er han».

Måtte være sterk

Han husker fortsatt dagen, stedet han befant seg, klumpen i magen, da sannheten kom for en dag.

- Vi var enige om at onkelen min skulle være kontaktperson og gi oss andre beskjed så fort han fikk vite noe. Jeg var i Oslo og hadde show, da han ringte.

- Jeg tok telefonen og sa: «jeg vet hvorfor du ringer, men ikke si det nå. Jeg har et show til, du kan ringe meg om en halvtime»

- Så la jeg på og gikk på scenen. Det gikk helt fint. Da han ringte igjen, knakk jeg sammen. 

Forsvinningen og drapet på Anne Sofie Blom-Pettersen fra Nøtterøy ble en av de største mediesakene i 2005.

Tilbake satt storebror Alexx på 21 og søsknene på 15, 13 og 11. Alexx mener det var naturlig at han tok rollen som omsorgsperson.

- Kriseerfaringen min begrenset seg til kjærlighetssorger i ungdomstida, men jeg var nødt til å være sterk for dem. Jeg var den eneste av oss som allerede hadde fått en fantastisk oppvekst, med all mulig støtte og hjelp fra foreldrene mine til å bli den jeg er. Inkludert hjelp til å flytte hjemmefra og stå på egne ben. Søsknene mine mistet foreldrene sine og hjemmet sitt, i tillegg til ungdomstida og — i hvert fall for et øyeblikk — framtida si.

Stolt av søsknene

- Det var et helvete, det gikk ut over alt i livet mitt, inkludert karrieren som jeg hadde satset alt på. Men det var likevel annerledes, derfor følte jeg at jeg måtte være den sterke. Det har vært viktig for meg at de lykkes, og jeg er utrolig stolt av dem, sier Alexx i dag.

Da søsknene ble plassert i fosterhjem, ba Alexx om å få være besøkshjem. Han mente det var viktig med en fast ordning.

- De kunne selvfølgelig komme til meg når som helst ellers også, men da hadde vi noe konkret å forholde oss til.

Det skortet ikke på tilbud om hjelp fra verken familie og venner eller det offentlige. Likevel følte de seg fryktelig alene.

- Jeg følte at alle mulige etater kom på banen og gjorde det de kunne for oss: Prester, krisesenter, barnevern… Men ingen hadde noe særlig erfaring med akkurat dette, derfor visste ingen liksom helt hvordan de skulle gripe det an. Vi fikk noen aha-opplevelser, alle sammen:

- Da pappa ikke kom hjem, ble vi anbefalt å holde oss unna huset. Jeg hadde egen leilighet et annet sted, men for søsknene mine var det vanskelig. Det var hjemmet deres, de hadde alle tingene sine der. En kveld tok jeg med meg søsteren min dit for å hente noen klær til henne. Da vi kjørte inn i gata vår, fikk jeg sjokk: Det var pressefolk overalt, til og med i buskene.

Fikk psykologhjelp

- Hva mener du er viktig å tenke på for de som skal jobbe med barn og unge som opplever å bli etterlatt etter partnerdrap?

- Jeg tror veldig på retningslinjer i en sånn situasjon, men det handler aller mest om å være der, veilede, motivere og hjelpe til med å tenke framover. For én ting er det som har skjedd, men det viktigste er å leve videre. For meg har det vært viktig aldri å gi opp. Da må du finne styrke i deg selv.

Selv fikk han tilbud om psykolog, og er fortsatt glad for at han takket ja.

- Da jeg kom dit første gang, følte jeg umiddelbart at hun ville meg godt. Hun sa ikke så mye, men fikk meg på en eller annen måte til å finne svar på spørsmålene mine selv. Å få gå dit en gang i uka, bare for å få fortelle om min uke var godt.

- Hva har vært vanskeligst å håndtere?

- Alt. Men det er to ting som er særlig vanskelig. Det ene er at jeg savner mammaen min fryktelig mye, hele tida. Det andre er all tida med foreldrene våre som søsknene mine mista.

- Hva har drapet gjort med deg?

- Fundamentet mitt forsvant på en måte. Jeg har ikke gitt opp mennesker, men jeg er blitt mer skeptisk. Og jeg har aldri funnet en sånn som mamma igjen. Jeg tenker på henne hver dag, sier han brått og smiler:

- Ofte tenker jeg: «Det må jeg spørre mamma om» eller «Hva ville mamma tenkt om dette?»

Jobben som terapi

- Mamma var min verste kritiker. Før likte jeg ikke alltid å høre det. Nå er det noe jeg savner. Jeg er blitt perfeksjonist, og det å strekke seg etter nye mål og drømmer, aldri gi opp, er blitt min livsfilosofi.  Jeg var heldig som kunne bruke jobben som terapi, sier han.

- Det viktigste jeg har lært om meg selv oppi dette, er hvor sterk jeg faktisk er. Derfor vil jeg få fram at det er helt utrolig hva vi mennesker tåler: Vær sterk, ikke gi opp, for plutselig en dag skjer det noe som gjør at livet virker bittelitt enklere.

Forsvinningen og drapet skjedde i november. Alexx var på juleturné i hele desember.

- Om kveldene var jeg dritsliten og satt ofte bare og gråt. Men det å få gå ut på scenen hver dag og ikke trenge å forholde meg til det som hadde skjedd, var fantastisk. Publikummet mitt sier ofte at «Vi kommer for å drømme oss vekk fra virkeligheten, for å tro på at man kan sveve fritt». Akkurat sånn fungerte showene for meg i den perioden.

Besøkte faren

Det skulle gå nesten to år før han så faren sin igjen.

- Over tid vokste det fram noe i meg som sa at jeg måtte besøke pappa. Jeg husker spesielt en kveld jeg satt alene i leiligheten og begynte å tenke på den fantastiske pappaen han var – han sa opp jobben sin for meg!

- Alt vi hadde hatt sammen kom opp, små og store episoder, som ga meg en følelse av å bli dratt i to retninger: På den ene siden lå alt som handlet om at han var et godt menneske. På den andre siden hadde han gjort noe helt forferdelig.  Jeg måtte snakke med ham.

De første gangene Alexx besøkte faren, var det viktig å få svar på hvorfor han hadde drept moren.

- Han svarte at han ikke husket. Etter tredje besøk bestemte jeg meg for å slå meg til ro med at jeg aldri vil få svar. Jeg var nødt til å gjøre det, for å kunne komme videre.

- Har han bedt deg om unnskyldning?

- Nei. Eller: han har sagt at han er veldig lei seg for den skaden han har påført oss.

- Hjelper det?

- Klart det hjelper. Men likevel ikke. Det endrer jo ingenting. 

I dag er søsknene og onkelbarna hans kjernefamilie. Etter at han byttet navn til Alexx Alexxander med etternavn Event, tok det ikke lang tid før søsknene gjorde det samme. Han forteller gjerne om samholdet i den «nye» familien, og om følelsen da søsterens første datter kom til verden: «Vi hadde mistet ei jente, men vi fikk ei ny, og hun ble den første ektefødte i Event-familien.»

- Jeg trenger ikke å ha masse kontakt med pappa. Samtidig vil jeg ikke stenge ham ute. Jeg kan ikke hate ham for å være faren min. Jeg kan hate det han har gjort, men han er faktisk pappaen min. Selv om han aldri blir den pappaen han var.

- Hvem har vært din viktigste støtte gjennom alt som har skjedd?

Det blir stille under de høye takene i den lyse leiligheten. I sofaen stiller Bling de spisse ørene inn på lyttefrekvens og løfter hodet for å få med seg svaret:

- Meg selv, svarer Alexx Alexxander.