Mer fra Dagbladet Meninger:
Norges nye klimamål er så innhyllet i tåke at selv forskere ikke skjønner det
Norge er blitt klima-medlem av EU. Men hva det egentlig betyr for Norge, er uklart.
De neste årene går det nordiske likestillingsarbeidet i nye retninger
Sammen bryter vi kjønnsstereotypiene.
Har vi allerede glemt de fine ordene om mer åpenhet og humanisme?
Jeg kjenner en «ekkel» følelse over et voksende hat i mitt kjære gamle Norge.
Den som er fattig og ber om penger, og den som har en samvittighet og hjelper et medmenneske kan straffes med inntil ett års fengsel
Lov om tigging.
De har skolevesker verdt tusenvis av kroner. Men et økende antall ungdom sliter psykisk og peker på følelsen av meningsløshet for å beskrive plagene sine.
Roten til problemet kan vi kanskje finne i vår egen forbrukerkultur.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
For første gang i mitt 46 årige liv kjenner jeg en «ekkel» følelse over et voksende hat i mitt kjære gamle Norge. «Få Mullaen ut», «Ut av landet, eller på landet…», «vi straffeforfølger de som gir tiggerne penger», «nå skal det vi rydde opp i Norge», dette er bare noen av de utallige uttalelser de siste dager i norsk media. Det kommer fra ansvarlige politikere, representanter for de besluttende myndigheter og regjeringen i Norge. Hva bygger disse uttalelsene på? Et ønske om å forsterke stigmatiseringen som vokser i et uforutsigbart Europa? Stigmatisering og generalisering er svaret på ekstremismens verste utfall.
Jeg kjenner at jeg reagerer på et humanistisk mellommenneskelig grunnlag. Er dette de verdier som humanisten Fridtjof Nansen vant fram på? Er dette de verdier som en samlet nasjon stod bak under gjenoppbygningen av Norge i 1945? Er det disse verdiene vi i hundretusener stod samlet om i dagene etter 22. juli 2011. Hva har skjedd? Har vi glemt?
Jeg opplever en kaldere og mer kynisk debatt, som i sterkere grad stigmatiserer grupper av mennesker som svar på enkelthendelser i Europa og som får full utfoldelse i Norge nå. Jeg skjemmes over landets parlamentarikere – nasjonens fremste folkevalgte- som i alle slags medier overgår seg selv med de verste, mest krenkende uttalelser. Hva har skjedd med den sterke tradisjonelle, parlamentariske, moralske ansvarlighet? Den som sterke parlamentarikere som Johan Sverdrup, Carl Joacim Hambro og Kåre Willoch stod for. Norge er et over 200 år gammelt demokrati, som bygger på sivilisasjonens og humanismens grunnleggende premisser om frihet og demokrati, respekt og deltakelse- i dag – året etter at vi feiret Norges grunnlov 200 års jubileum, som var inspirert av den franske revolusjons idealer-har vi en politisk debatt og utvikling som erstattet idealene om frihet med begrensning, individuelle rett med stigmatisering og demokrati med likegyldighet.
Den politiske utvikling i Norge er lite verdig for idealene vi har bygd på. Der hvor vi i humanismens ånd burde ha tatt diskusjonen om årsakene til det som skjer, har vi i stedet for fått en symptomdiskusjon hvor Kyrkseterøra har blitt satt på dagsorden, som resultat av likegyldighetens verste side: stigmatiseringen.
Norge bør ta til seg ordene fra Nobel prisvinner, Elie Wiesel: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet»