Mer fra Dagbladet Meninger:
Jeg er ikke Charlie
Ingress
Satire, blasfemi og harselering vil ikke dø.
Marie Simonsen kommenterer.
Barn er ikke objekter som personalet kun observerer på avstand og markerer i et skjema.
Barnas hverdag på salg!
Det eksisterer ikke en ?fettfobi? hos norske myndigheter
Skremselspropaganda mot kostholdsråd
Alle ventar på Charlie
Ingress
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Tusener av mennesker har delt logoen til støtteaksjonen for Paris-ofrene, «Je suis Charlie». Plakaten, hvite bokstaver på svart bakgrunn, er et sterkt og fint symbol på støtte og solidaritet, som for alltid vil bli stående til minne om terroraksjonen. Aksjonen var ikke bare rettet mot 12 enkeltpersoner, men også mot Frankrike som nasjon. Det var det verste terrorangrepet i landet siden 1960-tallet. Det var også et angrep på ytringsfriheten.
Sånn sett var det et angrep på oss alle. Men egentlig, så er det få av oss som er som Charlie. Jeg er ikke Charlie.
Hadde jeg vært Charlie, hadde jeg gjort det til mitt prosjekt å harselere med, fornærme, krenke, støte, provosere alle slags autoriteter, politiske kulturelle og religiøse. Jeg hadde tatt for meg all slags dumskap, dobbeltmoral og ufornuft og gjort narr av dem som stod bak, fordi jeg mente det var den rette medisin.
Jeg hadde ikke bare gjort det når alle andre gjorde det, eller smått og skjult, jeg hadde gjort det hele tida, stort og åpent. Jeg ville ha blitt trukket for retten for det jeg publiserte, og måtte ha kjempet for å få fortsette. Kontoret mitt hadde blitt bombet, men jeg hadde ikke sluttet å ytre meg. Jeg hadde måttet leve perioder av livet under politibeskyttelse.
Til slutt hadde kanskje noen gått til dødelig angrep.
Så mye har aldri jeg ofret for ytringsfriheten. Så mye har de færreste av oss gitt for ytringsfriheten. Det verste som skjer meg, er at leserne skriver epost med stygge ord og dårlige ønsker, eller melder meg inn for PFU. Det er til å overleve. De færreste journalister har et journalistisk prosjekt som ligner Charlies.
Å være en Charlie, er noe mer enn å tilhøre samme yrkesgruppe som de drepte tegnerne. For meg er det en betegnelse på de modigste i blant oss.
Noen mener at Vebjørn Selbekk er Norges Charlie. Det mener ikke jeg. Vebjørn Selbekk har så vidt jeg vet ikke utfordret sin egen religion og sine egne blindsider, bare andres. Charlie Hebdo sparket til alt og alle.
Men jeg kan nok gjerne bli litt mer som Charlie. Det kan de fleste. Akkurat nå virker det som om mange journalister og tegnere har tenkt å la seg inspirere av bladet, snarere enn å la seg skremme av terroristene. Cabu, Charb, Wolinski og Tignous sitter på skulderen vår og prikker: «Vær litt modigere. I dag også.»