Mer fra Dagbladet Meninger:
Omfanget av krigsskip-skandalen vokser
Rapport påpeker grove saksbehandlingsfeil.
Til Davos – tidligare mest kjent for oljeisen – for å snakka om oljeprisen
Andreas Homplands Sideblikk
«Skal islam fredes med vold?»
Islam er fredens religion. Og må fredes. Om så med trusler og drap.
Anniken Huitfeldt hevder at hennes stemme mot obligatorisk hijab i Iran ikke vil bli hørt hvis hun blir i Norge og boikotter Stortinget-reisen til landet, slik to andre stortingsrepresentanter gjør.
Men hvem er det som hører forhandlinger som foregår bak lukkede dører?
Oppsigelsen av Max Hermansen: Uriktig og urettferdig
John Olav Egeland kommenterer.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
FÅ REAGERTE da Otto Jespersen satte fyr på Det Gamle Testamentet i 2006. Hvorfor brant han ikke Koranen? «Jeg blitt 52 år, og vurderte det slik at jeg fortsatt kan ha tjue gode år til å leve,» svarte komikeren, som senere ble felt i PFU for jødehets.
Det finnes ingen likhet for satireloven. Alt jøde- og kristendom har måttet tåle av refs, hån, kritikk og latterliggjøring, skal islam få slippe. Finn Graff, Dagbladets store karikaturtegner, spiste kristenfolk til frokost, men nektet å tegne Muhammed. Graff var ikke bare glad i livet. Han ville vise «respekt for muslimenes religiøse forestilling».
TRUSLER OG DRAP burde få oss til å miste respekten for en religion. I stedet er vi blitt komisk respektfulle, av hensyn til egen helse og rikets sikkerhet. Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra all vestens gudløse regjeringer om at islam er fredens religion.
Budskapet gjentas hver gang menn med skaut kutter hodet av folk på gaten, massakrerer skoleelever eller utsletter landsbyer. De ansvarlige kaller seg muslimer (ikke jihadister eller islamister). De mener å handle på vegne av 1,6 milliarder trosfeller. De påkaller Allah, hevner Muhammed, siterer Koranen, drømmer om kalifatet. Men de har misforstått sin egen religion. Terror har ingenting med islam å gjøre.
Dette er fastslått av en rekke religionsvitere: Børge Brende. Barack Obama. Francois Hollande. David Cameron. Tony Abbott. Den framstående teologen George W. Bush proklamerte fra en moské i Washington, bare en uke etter 9/11: «Terroristene bryter med grunnsetningene i den islamske tro. Islam er fred.»
FREDENS religion må selvsagt fredes. Også fordi tilhengerne er helt usedvanlig følsomme. Terroristene er kanskje bittelitt ufølsomme, men det ser mange muslimer ut til å tåle. Det de ikke tåler, er vitsetegninger. Særlig de som er trykt i obskure franske satireblader eller skandinaviske dagsaviser. Normalt ville disse være lett å unngå og ignorere. Men noen tjener på å gjøre et blodig, globalt nummer av dem, og provosere fram sine trosfellers raseri, under påskudd av å beskytte deres følelser og identitet.
Da er det godt å vite at vi har norske statsråder som ikke forsøker å forklare tegningenes kontekst (at de må forstås som kritikk av maktmisbruk eller selvsensur, ikke som hat eller hets). Det gjelder å snakke så barbarene forstår, og dreper færrest mulig. Si unnskyld og gi dem rett: Tegningene er i seg selv krekende. Slik en hammer gjør vondt. Og se, der borte står en kristen bladfyk med rar frisyre. Det var han – og bare han – som gjorde det!
Når så syndebukken fortsatt lever, påviser løgnen, presiserer at han ble hengt ut for vanlig journalistisk praksis (å bruke faksimile for å vise hva striden handler om), og kaller den særnorske krisehånderingen for et svik, så må man ikke innrømme å ha sagt noe galt. Bare beklage om mannen opplevde en belastning. Det får holde. Radikal islam er dessuten ikke noe problem i Norge, ifølge vår mest sannsynlige neste statsminister.
«JE SUIS CHARLIE». All ære til tydelige Erna, unntaket Solhjell, fortvilte Rossavik, og modige, moderate muslimer som Sylo Taraku og Yousef Bartho Assidiq. Men Jyllands-Postens Flemming Rose minner om at drapet på Theo van Gogh også utløste festtaler for ytringsfriheten. Så kom stillheten. Politiet har avverget nesten ti terrorforsøk mot J-P. Nå ligger avisen lavt. «Er ikke det å gi islamske fundamentalister makten over redaksjonelle beslutninger,» ble Rose spurt på dansk TV. «Ja,» lød svaret. Etterpå ble programlederen kalt inn på teppet fordi han løftet opp tegningene i noen sekunder.
VI TRENGER ingen blasfemilover så lenge profetens ære voktes med vold, og 50 norske statsborgere har fersk kamptrening fra Syria. Vi trenger ikke skjeggete mørkemenn når opplyste, norske kulturbærere spør hva som er så høyverdig med Charlie Hebdos rasistiske mobbing, og dermed godtar satiredefinisjonen til de følsomme og voldsomme. «Jeg er for full ytringsfrihet, men…» «Jeg forsvarer ikke trusler eller vold, men…» Veien til helvete, les: en innsnevret frykt- og krenkelseskultur, er brolagt med disse velmente «men»-ene.
Islamistenes vold virker. Mens vestens svar – unnfallenhet og særbehandling – virker mot sin hensikt. Den edle løgnen om islams godhet gjør jobben lett for høyreekstreme, og vanskelig for religionens egne reformister. Å utelate islam fra humor og kritikk er nedvurdering og infantilisering, misforstått som integreringstiltak. Mennesker man ikke kan le av, kan man ikke ta på alvor. Før de løfter automatvåpenet.
ET SISTE HJERTESUKK. På søndag døde NRK-legenden Kjell Arnljot Wig, som med rette hevdet å ha «utvidet ytringsfriheten i Norge». På sekstitallet oppfant han den konfronterende TV-debatten, og tok røykepauser under direkte sending. Etter hans bortgang sitter vi igjen med Ole Torp.
Programlederen av «Aktuelt» har mage til å kalle Wig en stor inspirasjonskilde, men inviterer terrorsympatisører til høflighetsprat. 12 franskmenn ligger nedslaktet, og lederen i Islam Net får nesten uimotsagt gi ofrene skylden. De hadde jo vanæret verdenhistoriens mest fullkomne menneske.
Også vår egen sekulære profet, Per Fugelli, ble invitert til samme studio for å berolige nasjonen. Anders Behring Breivik ble skapt av et ideologisk klima, ifølge Fugelli. Islamske terrorister er derimot «religiøse uteliggere uten bro til islams grunnstoff», rene «fremmedelegemer», «isolert» i sitt eget «vanvidd». Analysen ble framlagt med vismannens sedvanlige patos, uten dokumentasjon, uten motdebattant, til en beundrende Torp: «Takk, Fugelli, klokt som alltid.»
KANSKJE HAR IKKE karikaturstriden gitt oss ny forståelse for grunnverdiene i et liberalt demokrati, men heller brakt oss nærmere nytalen: Idioti er klokskap. Taushet er respekt. Brutalitet er fromhet. Krig er fred.