bilindustrien

DET er bra at flere store særforbund ønsker å ta opp spørsmålet om forbud mot høydetelt og høydehus på Idrettstinget i juni. I beste fall blir hele forbudet opprettholdt etter en god debatt som styrker forståelsen av hvorfor Norge trygt kan satse videre på toppidrett. I verste fall får enkelte eliteutøvere lov til å bruke kunstig høydetrening, og resten av oss blir minnet på at selv noen av de beste norske resultatene i idrett dessverre har for høy pris.

For det er nettopp det denne syretesten på toppidretten vår dreier seg om:

•• Hvor langt er vi villig til å rote oss inn i etiske gråsoner for å finne gull?

Så langt at gullet og resten av medaljene mister verdien sin?

NETTOPP det var i ferd med å skje da idrettsbevegelsen på tinget i 2003 innførte det nåværende forbudet: “Det er ikke tillatt å benytte såkalte høydehus eller andre innretninger eller midler for kunstig manipulering av innåndingsluftens sammensetning eller trykk i den hensikt å oppnå konkurransemessige, treningsmessige eller restitusjonsmessige fordeler”.

Bare ordlyden gir et hint om at idretten her er inne på et problematisk område for det fellesskapet som mest av alt skal være en folkebevegelse. Det skjønner også forslagsstillerne fra friidrett, skiskyting og svømming. De vil la forbudet stå med unntak av eliteutøvere kontrollert av Olympiatoppen.

Men da blir konsekvensen lett at toppidretten fjerner seg fra resten av bevegelsen, og samtidig reduserer sin verdi. For hvor mye betyr egentlig et norsk toppresultat uten et hjemmepublikum?

DET SVARET er allerede gitt i innstillingen fra det Idrettsmedisinske etiske råd. Rådet går rett inn i kjernen av debatten ved å se bort fra hvorvidt høydehus kan være helsefarlig eller om slik kunstig hjelp i det hele tatt har prestasjonsfremmende effekt. Det eneste rådet er opptatt av, er hvorvidt bruken stemmer med de verdiene norsk idrett ønsker å bli identifisert med:

•• Det gjør jo ikke en slik teknologisk høydetrening der utøveren eventuelt får effekt uten å yte noe som helst.

På samme vis avfeier rådet en særbehandling av de aller beste nettopp fordi Olympiatoppen må framstå tydelig i idrettens verdispørsmål. Høydehus reservert for stjernene vil skille topp fra bredde og fremmedgjøre det mest populære av norsk underholdningsidrett.

TOPPIDRETTENS framgang i Norge de siste tiårene har basert seg på det motsatte. Nå kommer stjernene helst fra de store folkeidrettene som håndball, langrenn og sykkel, der bredden landet rundt er blitt en av forutsetningene for resultatene.
Dette er en særnorsk kultur det ikke er verd å ødelegge.

For igjen er det mer snakk om å ta vare på en nasjonal kultur enn å jage et høyere antall norske medaljer. Det krever noe annet enn et ensidig resultatmål.

Her gir den nylig utgitte rapporten fra sykkelsportens internasjonale sannhetskommisjon en besk advarsel. Den forteller om hvordan dagens sykkelstjerner ikke bruker høydetelt for å få flere røde blodlegemer men for å manipulere kontrollen av de nye blodpassene. Nå blir eventuelle uregelmessige blodverdier ofte bortforklart med opphold i høydetelt.

Da er det best å la våre egne stjerner slippe å forklare noe som helst.

For i lengden gir det fortsatt mest glede å trene seg til toppresultatene.

PS) Selve effekten av kunstig høydetrening er omdiskutert. Den siste forskningen på området setter uansett en grense på 14 timer pr. døgn inne i et lukket telt/hus for å få noen virkning i det hele tatt. Da sier det seg selv at denne treningen også har en sosial kostnad for den enkelte utøver. Det er en av grunnene til at professor Jostein Hallen ved Idrettshøyskolen; Norges fremste ekspert på slik trening, ikke har noe tro på den egentlige effekten for å få et best mulig resultat.