På valgkampens siste kveld, i den avsluttende partilederrunden på tv, krysser Helle Thorning Schmidt resolutt gulvet med kurs mot opposisjonsleder Lars Løkke. Hånden hennes er fremstrakt. Hun vil besegle en historisk pakt, som skal være gyldig fram til 2025. I et øyeblikk blir man som tilskuer grepet av ærefrykt. En statsminister som tør å tenke et helt tiår fram i tid.
Hva gjelder pakten? Klimaendringer og energiforsyning? De turbulente krigene vi ustanselig involverer oss i?
Så hører vi hva statsministeren sier. Boligskattene bør ikke stige det neste tiåret. De enorme arbeidsfrie inntektene bør ikke bidra til finansieringen av den trengende velferdsstaten. Her røper Thorning Schmidt partiets sanne natur: Socialdemokraterne er ikke lenger de svakes, de arbeidsløse eller arbeiderklassens parti. Den solidariteten som en gang var grunnverdien i partiet er nå solidaritet med den bemidlede middelklassen.
Det er i dette øyeblikket at Helle Thorning Schmidt besegler sitt eget nederlag og varsler sin kommende avgang. Alle de borgerlige partier frir allerede til den samme middelklassen. Hun har gjort partiet sitt overflødig.
Mest overraskende ved Dansk Folkepartis enorme fremgang var overraskelsen selv. Journalistene var overraskede, de politiske kommentatorene, ja, seierherrene selv sto og måpe foran mikrofonene. Men det var ingen grunn til å være så overrasket.
I løpet av fire år ved makten har den sosialdemokratisk ledede regjeringen ikke gjort annet enn å rulle ut den røde løperen for Dansk Folkeparti. Heller ikke i tiåret i opposisjonen utgjorde sosialdemokratiet noe alternativ. Den avtroppende regjeringen er et helt enestående eksempel på hvordan man kan erobre makten uten å på noe tidspunkt utnytte det håp om forandring som var drivkraften. I fire år ble vi regjert av en UFO-regjering. I fire år ble vi styrt av menn og kvinner som oppførte seg som om de stilte til gjenvalg i en fjern galakse og ikke i Danmark.
Fra kommandosentralen i regjeringens flygende tallerken ble vi av statsminister Helle Thorning Schmidt og finansminister Bjarne Corydon fortalt at vi som borgere ikke var annet enn et stykke formbar leire i hendene på de fjerne galaktiske kreftene som på folkemunne går under navnet globalisering.
Velferdsstaten, produktet av et helt århundre med politiske kamper, var en foreldet konstruksjon, og vi levde fra nå av i konkurransestaten. Ditt nye navn er Tilpasningsevne, adressen Den Permanente Uvisshet, sa de til oss. Og har du bruk for noe så foreldet som en identitet, vær så god, her har du et tilbud på en discount-danskhet. Der er kjernen motvilje mot flyktningene vi selv sender på flukt med den konstante bombingen av hjemmene deres.
I de tre ukene valgkampen varte var ordet konkurransestat bannlyst. Nå het det igjen velferdsstat. Statsministeren lot seg avfotografere kinn mot kinn med de hjemløse. Den samme regjeringen som hadde skrytt av å gå «reform-amok» proklamerte nå at «det ikke er tiden for eksperimenter». Den samme regjeringen som overlot alle vesentlige beslutninger til Washington, Berlin, Bruxelles og Goldman Sachs i den hensikt å forvandle Danmark til en global-økonomisk smeltedigel, snakket nå om å forsvare «det Danmark du kjenner». Det var ikke politikk. Det var nervemedisin til en nevrotisk befolkning.
Socialdemokraterne vil i opposisjon fortsette den nedturen som har vart i fjorten år. Deres minimale framgang ved dette valget, som igjen gjorde dem til landets største parti, er kun kosmetisk. Den er skapt av desperate velgere, som foretrakk dem som det minste ondet, og utmerket godt viste at når man velger det minste onde, velger man fremdeles et onde.
Den sosialdemokratiske opposisjonen vil være strategiløs, rådløs og viljeløs, henvist til å hyklersk kritisere en lovgivning den selv ville ha stått for om den bare satt ved makten. Ideologisk og kulturpolitisk vil vi få en getto-regjering. Mens grensene lukkes for mennesker med avvikende kulør vil Danmark bli et valfartsland for Europas høyreekstremistiske bevegelser, som kommer hit for å finne inspirasjon hos moderpartiet. Socialdemokraterne vil være tause, handlingslammede medvitere, mens de forgjeves leter etter nye populistiske oppskrifter som skal sikre dem et comeback.
Kontinuiteten vil være mer iøynefallende enn forskjellene. Utenrikspolitikken vil være like blind, svak og krigshissig som før. Det vil bli skapt en ny underklasse, tvunget til å leve under enhver fattigdomsgrense. Den vil være etnisk blandet, men med en overvekt av minoriteter. Med sosiologisk forutsigbarhet blir forstedene et frodig utkledningssted for kriminelle og kommende terrorister. Klimapolitikken vil bokstavelig talt seile sin egen sjø, med farlig økt vannstand som konsekvens. Fremtidens danske klimaflyktninger vil sende en uvennlig tanke til den regjeringen som feilaktig trodde at danskene i all evighet kunne ha sitt på det tørre.
Blokkene har, som valgkampen viste, allerede inngått en stilltiende smålighetens allianse, der argumenter ikke er annet enn forkledde appeller til våre laveste instinkter. Kun marginaliserte fløypartier våger å kalle på det beste i oss, på det storsinnede, sjenerøse og framsynte, egenskaper som vi alle har, men risikerer å miste, fordi det aldri appelleres til dem.
Vi stemmer trofast ved valgene og vår stemme er hver gang en tillitserklæring til et demokrati, representert av politikere som ikke et øyeblikk fortjener tilliten vår. Er det ikke denne motsetningen vi skal holde fast i, hvis dette eller det neste valget eller det etter det igjen ikke skal ende som nekrologer over et engang levende og fornyende demokrati?
Valgkampen med dens lurvete retorikk avslører vår politikerstand som et moralsk pjalteproletariat. Det handler ikke om rød blokk eller blå blokk, disse villedende betegnelser som mest synes oppfunnet for å underhodet oss med postulert rivaliserings innbilte spenningselement. Nei, de fire gamle partiene, Venstre, Konservative, Det Radikale Venstre og Socialdemokraterne, er blitt en dødvekt for dansk demokrati, en zombiehær av levende døde.
Populismens stormende fremkomst, de alternative partiene, både til høyre og venstre, som blir anklaget for ansvarsløshet, er i dette lyset et sunnhetstegn for demokratiet. Det er altfor mange som gjerne vil befri oss fra frihetens byrde og forvandle folketingsvalg til konsekvensløse ritualer. Men vi nekter å overgi oss til umyndiggjørelsen. Her er det en eksplosiv konflikt, som kan gå begge veier. Både mot en uthuling av demokratiet og en sann fornyelse av det. Både mot et etnisk fiksert demokrati, som mobiliserer den ene gruppen mot den andre, og et demokrati som innlemmer alle i kampen for et felles mål. Under alle omstendigheter har vi et behov for en helt ny type både politikere og partier.
Vi er på vei inn i en historisk fase, som blir dramatisk avgjørende for demokratiet. Krisen er ikke bare dansk. Den er europeisk. Danmark har i de siste tiårene vært et laboratorium, ikke bare hva angikk framkomsten av et nytt populistisk høyre, men også for sammenbruddet av den egentlige arkitekten bak den europeiske sosialstaten, sosialdemokratiet.
Noe nytt må skje, og fremtiden er skremmende full av muligheter.