bilindustrien

ULLEVAAL STADION (Dagbladet): Tirsdag morgen ble det kjent at Anders Jacobsen (30) legger opp som skihopper. Det samme gjorde en annen veteran – Anders Bardal (33) – for noen uker siden. Dermed forsvinner Norges to mest rutinerte hoppere ut av sirkuset.

- Det er jo vemodig å innse at du er utdatert. Du henger ikke med lenger. Jeg elsker å hoppe på ski. Men jeg kan ikke holde på med dette og bli nummer 15, 20 eller 25, sier Jacobsen til Dagbladet.

Vi befinner oss i lokalene til Norges Skiforbund på Ullevaal stadion i Oslo.

Det har gått noen timer siden han var toppoppslag på nettavisene i morges. Helsa ble den avgjørende faktoren til at Jacobsen nå takker for seg.

I mars 2013 falt han og ødela korsbåndet i Planica i Slovenia. Det er en kjent sak.

Det som ikke er like kjent – og som Jacobsen har holdt kjeft om i hele vinter – er det som skjedde i forbindelse med det første verdenscupenrennet i tyske Klingenthal i november. Nå tar han bladet fra munnen.

Svikter

- Det handler ikke bare om det opererte kneet, sier Jacobsen og forsetter:

- Også det andre kneet har begynt å svikte. Det startet i Klingenthal.

- Hva skjedde?

- Vi spilte volleyball, og jeg pådro meg en strekk i ytre leddbånd. Egentlig er det sånn at du skal gå seks uker med skinne for å få det til å bli bra igjen. Men det hadde jeg ikke tid til. Det ble ikke noe bedre i vinter. Og det er ikke blitt noe bedre nå.

- Dette er ikke akkurat noe du har snakket høyt om?

- Nei, selvfølgelig ikke. Årsaken er at du har lyst til å henge med. Du trenger å henge med – både på grunn av psyken, økonomien og det meste.

- Har trener Alexander Stöckl visst om dette?

- Ja, han visste om det. Skaden har ligget der og ulmet.

Avgjørelse i påsken

Med andre ord: To knær har sviktet Jacobsen. Han kjenner det hver dag. Og dette ble helt sentralt når han skulle ta en beslutning etter sesongen: Skal jeg fortsette eller ikke?

- Jeg har lyst til å ha en kropp som fungerer om 15 år. Ikke som toppidrettsutøver, men som mosjonist, påpeker han.

- Jeg tok avgjørelsen helt på slutten av påsken. Da var jeg ferdig med min evaluering. Og så har fruen (Birgitte) fått lov til å være med i etterkant.

- Hvor befant du deg da avgjørelsen ble tatt?

- Jeg var sammen med familien på hytta i Valdres. Jeg hadde tenkt mye. Jeg hadde absolutt ikke bestemt meg når sesongen var ferdig. Jeg har brukt god tid.

Jacobsen fortsetter:

- Jeg fant ut at jeg ikke hadde gutsen til å gå på en ny runde. Da jeg tok korsbåndet i 2013, sa jeg at jeg skulle bli best igjen. Det fikk jeg til i vinter, da jeg vant Nyttårshopprennet. Det var nesten så jeg plantet skiene i enden av sletta etterpå. Det var i alle fall veldig nære.

- Hva forhindret deg fra å legge opp der og da?

- At det kom et VM i Falun. Laggullet var noe jeg hadde utrolig lyst på. Vi har alltid vært en underdog bak Østerrike og Tyskland, påpeker han.

Og laggull ble det …

Opp- og nedtur

- Hva er det største høydepunktet i karrieren?

- Den første seieren i verdenscupen. Det er den som ligger tettest til hjertet fortsatt.

- Og den største nedturen?

- Den desiderte bunnen var storbakke-VM i 2011 (i Holmenkollen). Jeg lå på andreplass etter første omgang. Det var vill jubel. Men da jeg landet etter andre hopp bare døde bakken. Jeg husker ikke engang hvilken plass jeg kom på.

Han fortsetter:

- Hoppdressen har aldri vært trangere. Den strupet seg, og hjertet holdt på å slutte å slå. Jeg mistet fokuset. Jeg mistet også tilliten til meg selv. Det var tungt. Livet mitt ramlet sammen.

Etterpå tok han ett års pause. Blant annet var han med i TV-programmet «Skal vi danse?»

I tenkeboksen

- Hva gjør du nå?

- Jeg vet ikke. Jeg er veldig i tenkeboksen, og åpen for forslag og muligheter. Jeg er veldig glad i utfordringer. Jeg er glad i å ha frimodige mål. Jeg elsker å jobbe med mennesker. Jeg har vært med på lagspill i mange år, og tror jeg har ganske mye å by på sånn sett.

- Er det aktuelt med en rolle rundt hopplandslaget?

- Ja, det kan det være. Om ikke med en gang, så kanskje om noen år. Jeg tror det er viktig å få dette litt på avstand, og få en mer normal setting i livet. Og så må jeg gå noen runder. Jeg trenger å finne meg selv. Vil jeg klare å fungere i hverdagen som en normal arbeidstaker? Det er spennende dager i vente.

- Ser du for deg en ni-til-fire-jobb?

- Absolutt ikke. Det er fordi jeg er en utpreget rasløs person. Jeg trenger utfordringer. Jeg trenger å forflytte meg. Jeg trenger nok en kreativ arbeidshverdag. Jeg er åpen for muligheter. Jeg er åpen for forslag. Så hvis noen har noe, så skal jeg ta telefonen, jeg, sier Jacobsen.

Dels på fleip, dels på alvor.

Glad familie

Tre personer som i alle fall blir glade for å ha ham mer hjemme er kona Birgitte og barna Isac og Sophia.

- Som tobarnsfar krever hoppsporten enda mer for meg enn for en 20-åring som bor hjemme og har all verdens av tid til trening og reising.

- Har det vært mange tårer i prosessen?

- Nei, egentlig ikke. Men det er litt rart. Samtidig ser jeg at det er et sunt og riktig valg, sier Jacobsen, som ikke har tenkt å ta et glass vin i kveld – selv om katta har kommet ut av sekken.

- Jeg feirer ikke at jeg er ferdig med skihopping, slår han fast.