bilindustrien

JELØYA (Dagbladet): Det å bli utnevnt som landslagssjef i sin egen nasjon regnes for å være det stolteste øyeblikket en fotballtrener kan få oppleve. For Per-Mathias Høgmos del kom det øyeblikket en septemberkveld i 2013.

Men etter en tid i den posisjonen melder det seg ofte et savn. Åge Hareide snakket mye om det da han var landslagssjef. At han ikke fikk utført det daglige arbeidet med spillerne på treningsfeltet.

Dagen før han går inn i en viktig landslagssamling sier Per-Mathias Høgmo det samme i dette intervjuet med Dagbladet:

- Jeg må ærlig innrømme at jeg på mange måter trives best som klubbtrener, forteller 55-åringen.

- For jeg ser at en av mine store styrker er den daglige utviklingen av spilleren. Det blir jeg fratatt i jobben jeg har nå. Det å kunne se en spiller i øynene hver dag, og fortelle ham hva som kreves for å bli god, og synliggjøre dette gjennom coaching og lederskap – det skaper forskjellen. Og den savner jeg.

- Har opplevd mye

- Når begynte du å se for deg at A-landslagssjefsjobben kunne være noe for deg?

Høgmo tar en lang tenkepause. Ser ned i kaffekoppen. Han er som alltid opptatt av å finne de rette ordene, de positive vendingene. Etter 15 sekunder åpner han munnen.

- Altså, begynner Høgmo.

Nye fem sekunder går. Så:

- Jeg har jo trent alle landslag på guttesiden, til og med U21, og jeg har tatt OL-gull med jentelandslaget. Jeg tok Rosenborg til Champions League. Jeg har opplevd mye med norsk fotball, sier Høgmo.

- Men jeg hadde ikke trent landslaget.

Likte seg i Sverige

Da NFFs tilbud kom var han trener i Djurgården, og svenskene var svært interessert i å forlenge.

- Det var ikke skrevet i stein at jeg skulle si nei til Djurgården. Jeg stortrivdes. Men det var den ene jobben i norsk fotball jeg ikke hadde prøvd, og da den muligheten bød seg, følte jeg jeg hadde stor motivasjon til å bidra til at norsk fotball skulle videreutvikle seg. Men det er en svært krevende jobb, for vi er fratatt så mange samlingsdøgn nå. I år er det én treningskamp, påpeker Høgmo, og sikter til 0-0-kampen mot Sverige i juni.

- Et mulighetsscenario

Idet august bikker over i september står Norge foran en høst med fire kvalifiseringskamper, som fort kan bli til seks om Norge kommer til den playoffen som lenge har virket å være den mest sannsynlige veien inn i EM 2016.

Etter kampen mot Bulgaria førstkommende torsdag vet vi en hel del mer.

- Vi har et godt utgangspunkt med ti poeng. Vi har to poeng ned til Bulgaria, og to poeng opp til Italia. Det er et strålende utgangspunkt, for med seier mot Bulgaria har vi langt på vei sikret en playoffplass, sier Høgmo.

- Også uavgjort vil gi oss et godt utgangspunkt. Med seier melder vi oss på i toppen. Så det er et mulighetsscenario, for å si det sånn.

- Ikke endret meg

Det er gjerne sånn han snakker: I positive vinklinger. På jakt etter muligheter. Ordvalgene er en naturlig del av lederen Per-Mathias Høgmo, og sånn har han vært siden ungdomsåra i Gratangen, ifølge dem som kjenner ham.

- Hvordan har du endret deg som leder etter at du ble landslagssjef?

11 sekunders pause følger.

- Jeg har ikke endret meg som leder. Jeg tror på de samme prinsippene, og så er jeg blitt enda mer sta på å følge det jeg har tro på. For du merker at det er ekstremt mange som mener mye om landslaget – heldigvis – men jeg er ganske tydelig på hva jeg tror på når det kommer til fotballfilosofi, veien videre og lederstil, sier han, og utdyper:

- Jeg tror på at den største ressursen jeg har er spillerne mine og teamet rundt meg. Det å klare å utløse den energien og den muligheten som ligger der, og lete etter mulighetene i individet, er den viktigste jobben for en toppleder. Til en hver tid å søke etter å få ut det beste fra folk. Det er det det handler om, og det er en utfordring når du møter de du jobber med så sjelden som jeg gjør.

- Har jobben endret deg privat?

- Nei. Det vil jeg ikke si. Selvsagt, det er ingen tvil om at du ikke kan bevege deg noe sted uten at det kommer folk for å ta selfies og slike ting. Men det enorme engasjementet rundt landslaget opplever jeg som bare positivt. Jeg opplever at Norge er en samlet nasjon, vi ønsker alle at vi skal lykkes – både på klubb- og landslag. Jeg tror folk ser at det går an å bli en veldig god fotballspiller i Norge, men at vi har litt vei å gå.

Visjonen om VM-medalje

Høgmo har sagt det samme på en enda mer tabloid måte: At det er fullt mulig at verdens beste fotballspiller kan være en nordmann i framtida. Og dagen etter 2-2 mot Tsjekkia i Praha i mars 2014 – en av de beste kampene landslaget har spilt de siste åra – nevnte Høgmo landslagets drøm om medalje i VM 2018 i et intervju med Dagbladet.

- Spillerne våre må være rå: Hvis vi skal lykkes med å komme til sluttspill i Frankrike og ta medalje i Russland, må vi gjøre noe som er mye bedre enn det vi allerede har gjort, sa Høgmo den gangen.

- Kan du utdype hvor dette med medalje i VM kommer fra?

- Det som er viktig her er å få med at da vi sa dette, så var det snakk om arbeidsmål. Vi stilte noen spørsmål til oss alle internt i landslagsgruppa – både spillere og støtteapparat, forklarer Høgmo i dag.

- Blant annet spurte vi: Hvilke tanker gjør du deg hvis vi sier «Norge skal ta medalje i VM 2018»? Hvordan skal vi nå et sånt mål, hvordan er mulighetene til å klare det? Så det er nærmest en visjon vi snakker om. For vi må tørre å tenke de store tankene, sier Høgmo.

Hundredelene mellom hvert ord blir færre og færre, og resonnementet fortsetter:

- I verdens nest største idrett – kvinnefotball – har vi tatt OL-gull. Det er det mest attraktive OL-gullet i norsk idrettshistorie. Og vi var ranket som nummer 1 i verden. I tillegg tok jeg over et Rosenborg som var i ferd med å rykke ned, vi gikk til Champions League, og ble nummer tre i gruppa foran Trond Sollieds Olympiakos. Vi spilte to jevne kamper mot Lyon den høsten. Lille Tromsø kom til playoff to ganger, og til gruppespillet året etter, sier han.

Høgmo ledet TIL i 16 europacupkamper. Fasit ble åtte seirer, fem uavgjort og tre tap.

- Det forteller meg at det er mulig å få til hva som helst hvis vi står samlet og prater hverandre opp, istedenfor å prate hverandre ned. Vi må tørre å ha hårete mål uten at det skal bety at vi er idioter. Vi må tørre å sprenge grenser! sier landslagssjefen, håndflata hans treffer bordet raskere nå, stemmevolumet blir høyere:

- Jeg skal gjerne ta imot juling for å være offensiv. Det spiller ingen rolle. Gi meg masse juling! Men jeg har tro på norsk fotball. Det er poenget.