bilindustrien

KONSERT: Etter de lovprisende rapportene fra Roskilde lørdag, var det ikke noe spørsmål om det ville bli en bra konsert, men hvor bra den ville bli. Kanskje ble forventingene skrudd opp et par ekstra hakk også, men det holdt i lange baner.

To år

Paul McCartneys «Out There!»-turné har snart vært på veien i to år, McCartney har vært i bransjen i snart 60. At publikum ble varmet opp med bilder av Paul og Beatles – og Beatles-låter som det ikke er plass til i løpet av den over halvannen time lange konserten – sier sitt om hvilken skattkiste denne mannen har å plukke fra.

Og – vi hadde glemt hvor bra noen av disse låtene er. Som «Another Day».

Du skal være bra surmaget om du ikke koser deg glugg ihjel, da.

Rutine

Visst går det på rutine, men han har jo så mye av det! Norsk har han også lært seg – ja, ja, han leser opp fra lapper, men scorer like fullt på det. «Hallo, Oslo, går det bra»?  «Den neste sangen skrev jeg til min kone Nancy» (nydelige «My Valentine»).

Hsan spilte selvfølgelig låter fra hele karrieren – fra The Beatles, solokarrieren og The Wings.

Hva er best? Umulig å si, for den ene godbiten avløser den andre. La gå at «Temporary Secretary» er en en rar, elektronikainfisert låt, men hvis han har lyst til å spille den også, er det helt greit. «Hope For The Future», skrevet til et videospill, er også ganske middelmådig, men det er de eneste to låtene – av 38 – som ikke holder til gull.

Til gjengjeld får vi «Yesterday», som ha slett ikke spiller hver kveld.

Sittende publikum

Konserten i Telenor Arena blir intim sammenliknet med et Roskilde.

15.700 hadde løst billett, og da er det fullt. Det er et sittende publikum, må vite. Det har nok noe med alderen å gjøre. Men, altså, folk som har betalt nesten 2000 kroner for de beste plassene insisterer på å stå gjennom en stor del av konserten!

Publikum er godt voksne, men her er også foreldre som har tatt med voksne barn på konsert – eller omvendt. 

Har alt

De får en konsert som har absolutt alt: Låter som er soundtracket til livet til flere generasjoner og spenner over en uvanlig lang karriere, et tett og hardtarbeidene band, en artist som strekker seg veldig langt for at alle skal føle seg vel og til og med lærer seg litt norsk, flott og hengiven stemning, om enn nesten andektig til tider, laser og pyro, men samtiig ikke mer staffasje enn at 
det blir nesten hjemmekoselig.

Det har selvfølgelig mye med Paul McCartney sjøl å gjøre. Han er en sann mester når han syr sammen denne trippeltimen i musikkhistorie.

Akustisk Vi får en konsert som er mettet med tildels tung pop og rock, men som også har akustiske passasjer som demper det hele – som når først «And I Love Her» og så «Blackbird» kommer. George Harrison får sin egen «Something», med Paul på ukulele, og John får en hilsen der oppe med «Here Today».

Paul hopper fra bass til elgitar, piano (gåsehudframkallende «Long And Winding Road», fulgt av «Maybe I’m Amazed») og oppfører seg som en 73 år gammel guttunge.
 
Men alt har en slutt. «Vi må stikke», sier Paul etter ca to timer og 40 minutter.

De to store

Ok, Beatles eller Stones?
Denne kvelden er dette spørsmålet uinteressant.

Me, altså: The Rolling Stones beviste at de er verdens største band, ikke minst i kraft av sin utholdenhet, da de fylte samme hall for litt over et år siden. Men de spilte halvparten så mange låter. Paul McCartney har en større solokarriere enn noen av Stones-medlemmene, og topper med en lang rekke Beatles-låter.

Og dette på bursdagen til Ringo. Og pappa McCartney. Blir det en neste gang? La oss håpe det.