Mer fra Dagbladet Meninger:
Er du virkelig empatiløs, Hegnar?
Unger som har etablert seg i Norge skal ikke sendes ut til en usikker fremtid
Debatten som speil
Er Jaquesson-debatten nok et tegn på at det er en narsissistisk tid?
En litterær fornyer og en omstridt skikkelse
Günther Grass levde lenge nok til å bli et tysk ikon.
Hva vil denne karen?
Dikterfenomenet Yahya Hassan melder seg på i dansk politikk. Som provokatør.
Krenk – krenkere- krenkest
Begrepsbruken i debatten, hvor det nå går inflasjon i sterke uttrykk som «kneblet» og «krenket», gjør at den polariseres og vi mister essensielle nyanser.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Sosiale medier har brakt Kenya i fokus den siste tiden, og reaksjonene på angrepet på Universitetet i Garissa gjorde seg gjeldende på sosiale medier. Folk delte bildet av et levende lys mot svart bakgrunn, og med den enkle teksten «Kenya». Folk reagerte ikke bare på selve angrepet, men også på at det ble relativt stille om saken så fort.
Relativt er et sentralt stikkord. De storstilte reaksjonene etter angrepene i Paris mot Charlie Hebdo-redaksjonen og Kosher-supermarkedet i januar, brukes gjerne for å understreke urettferdigheten i de mer lavmælte reaksjonene på angrepet i Garissa. Paris har blitt en målestokk for ulikheten i reaksjoner når ofrene er «våre» eller «deres». Hvor er alle de som erklærte «Je suis Charlie» nå? Og hvem erklærte at de «var» den lille jenta med selvmordsbomben i Baga i Nigeria, der Boko Haram angrep omtrent samtidig med hendelsene i Paris?
Dette reiser to spørsmål jeg mener fortjener å bli bedre belyst:
· Hva er det som gjør at vi reagerer mer på visse urettferdigheter, konflikter og kriser og mindre på andre?
· Hva kan man håpe å oppnå gjennom mobilisering på sosiale medier?
Først og fremst er det tydelig, og til en viss grad naturlig, at kriser i våre nærområder, eller som omfatter «våre egne», alltid vil få mer oppmerksomhet. Men også her er det unntak: det ble relativt fort stille etter angrepene i København 14. februar. Selv om unge muslimer som slo ring om synagogen i Oslo var en respons som vakte oppsikt og sympati. Når det gjelder lidelse blant «de andre» lenger unna, er det også stor forskjell på hvilken oppmerksomhet vi vier dem.
Mens vi nå vier større oppmerksomhet mot terrorens ofre i Baga og Garissa, er ofrene for terrorangrep i Afghanistan og Irak er etter hvert blitt til knappe nyhetsnotiser, bortsett fra når angrepene involverer vestlige ofre.
Noen elementer går igjen når en sak får «nyhetsverdi» og mobiliserer. Dette kan være omfanget av katastrofen, hvorvidt krisen utgjør et brudd med normalen, og sist, men ikke minst, hvilken fortelling som oppstår om krisen. Det har også stor betydning om en krise blir framlagt som en kamp for en større sak – for eksempel barns skolegang, kvinners rettigheter, demokratisk frihet, ytringsfrihet, kamp mot folkemord eller forfølgelse av visse folkegrupper.
Sympatierklæringene kommer lettere i situasjoner der det tilsynelatende er tydelig at det er én part som er offer og én part som er overgriper, og ikke sammenstøt mellom likeverdige.
Det ser ut til at det har vokst fram en fornemmelse av at terrortrusselen er én og samme trussel, enten den utarter seg i Paris, London eller København, eller i Baga eller Garissa. Dette bidrar til større mobilisering og flere sympatierklæringer for ofre som befinner seg «langt unna» geografisk eller kulturelt. Videre har den tydelige ubalansen i reaksjonene på «de andres» lidelse blitt en kraftig fortelling i seg selv, noe som mobiliserer til reaksjoner i sosiale medier.
Kritikken mot den manglende Nigeria-dekningen i januar bidro til mer oppmerksomhet om Nigeria, illustrert av oppblomstringen av #JesuisNigeria eller #JesuisBaga hashtags. Det er selvsagt umulig å si hvilken oppmerksomhet Boko Harams angrep hadde fått om vi ikke også hadde hatt angrepene i Paris, men det er ikke tvil om at Paris påvirket selve fortellingen om krisen i Nigeria. Sist Nigeria og Boko Haram fikk verdens oppmerksomhet var det gjennom fortellingene om hundrevis av skolejenter som ble kidnappet og om en barbarisk terrororganisasjon som angriper skoler fordi de representerer «vestlig indoktrinering». Fortellingen fra januar handlet om den grunnleggende urettferdigheten i verdens reaksjoner mot terrorens ofre i Paris og terrorens ofre i Baga.
Når oppmerksomhet om kriser «langt unna» likevel gjør seg gjeldende, dør den altfor ofte ut etter kort tid, eller oppmerksomheten bidrar til forenklede forestillinger om hva som står på spill. I 2014 skjedde en massiv mobilisering for Boko Harams ofre gjennom #bringbackourgirls-kampanjen på sosiale medier. Denne nye formen for «hashtag-aktivisme» får enorm kraft fordi den sprer seg så fort, er enkel å hoppe på for enhver, og dermed blir svært synlig for journalister og politikere.
Samtidig er det like lett for enhver å hoppe av etter å ha skrevet en hashtag, og føle at de har gjort sitt (politikere inkludert). I 2012 så vi en liknende bevegelse med #Kony2012-kampanjen. Begge disse spredde seg med rekordfart i twitter- og facebooksfæren, men Joseph Kony er fortsatt på frifot og skolejentene i Nigeria er fortsatt i fangenskap.
Mobilisering på sosiale medier har et enormt potensial, nettopp på grunn av muligheten til rask spredning av budskap og nye trender. Men nettopp her ligger også utfordringen: enhver ny kampanje risikerer å bli «enda en døgnflue». Da blir det også lettere for våre folkevalgte, som slike kampanjer gjerne er rettet mot, å forbigå det hele i stillhet.
Mediene har et samfunnsansvar om å dekke det som er informasjonsverdig, men de vil også gjerne skrive om det de mener leserne ønsker å lese. Når så mange protesterer mot at Boko Haram ikke dekkes nok, må leserne også «klikke» mer på nyheter som handler om krigshandlinger og påfølgende menneskelig lidelse. Dette er hovedtanken bak Leger uten grensers «Glemte kriser»-kampanje, med årlige oversikter over de krisene de mener norske journalister og politikere i størst grad overser. Youtube-videoen deres, «De som trenger det mest», understreker nettopp lesernes ansvar for å kreve økt medieoppmerksomhet om de glemte krisene.
Målet må være å sikre vedvarende oppmerksomhet mot det som fortsatt skjer i Nigeria, i Kenyas grenseområder til Somalia og mange andre steder. I kjølvannet av «Je suis Charlie»-bølgen er det også viktig å minne om at ytringsfriheten har svært ulike kår, og sette søkelyset på de områdene der slik frihet knapt finnes. Og ikke bare på grunn av autoritære regimer eller blasfemilover, men på grunn av fattigdom og nød som gjør at det ikke finnes rom for verken å bry seg eller protestere.