bilindustrien

DET viktigste ved det norske finaletap i Champions League i går er ikke at kvinnehåndball er blitt en rå kampidrett, men at Larvik var der:

•• Bare noen uker etter at klubben ble reddet fra konkurs, presterte norsk jentehåndball fortsatt på høyt nivå.

Sånn går det an å få litt juling i duellene. Selve det fysiske i sporten er det mulig å justere på når skrammene er plastet og sårene over tapet har grodd. Trendene i håndballdømmingen vil uansett variere. Det avgjørende er å holde posisjonen som den ledende nasjonen i internasjonal kvinnehåndball.

DA blir den skrantende økonomien i Larvik mer enn en lokal sak. Norge har ikke hatt en ledende internasjonal klubb gjennom hele det mer enn 25 år gamle landslagseventyret, men Vestfold-klubbens Champion League framganger fra 2002 har sementert den norske dominansen i sporten.

Det gjør det til et nasjonalt anliggende å sikre sammenhengen mellom sterke hjemlige klubbmiljøer og et vinnende landslag.

INTERNASJONAL kvinnehåndball har tradisjon for å samkjøre klubb -og landslag. Det har vært naturlig i en sport med begrensete ressurser i de fleste land. Slik ville en direkte nasjonal satsing på en så suveren klubb som Larvik Håndballklubb, vært fristende. Det rimer imidlertid dårlig med vår måte å organisere toppidrett. Dermed må mer nasjonal satsing på klubbene omfatte flere lag.

Allerede i dag har kvinnelandslaget i håndball et såkalt A-stipend fra Olympiatoppen som sikrer laget og utøverne best mulig støtte innenfor de eksisterende rammene. Utfordringen for idretten nasjonalt blir dermed å prioritere kvinnehåndball høyere.

EN slik prioritering er vrien for idrettsfellesskapet, men nødvendig om det skal være en sammenheng mellom idrettens egne resultatmål og pengebruken. Når den omfattende rapporten om norsk toppidrett etter den litt magre innsatsen i London-OL 2012 peker på svake resultater i sommerlekene som en av de store utfordringene, er svaret langt på vei gitt:

•• For kvinnehåndball er den eneste lagidretten der Norge naturlig hører hjemme i verdenstoppen.

Da er det nærliggende å utvikle den posisjonen framfor å spre midlene til nye idretter.

DETTE kan gjøres gjennom bruk av stipender utbetalt til klubbene som har spillere på de ulike kvinnelandslagene. I dag bruker Håndballforbundet selv 16 millioner direkte på disse landslagene. Ekstrasatsingen på klubblønninger må komme i tillegg.

Som stipendene fra Olympiatoppen blir vurdert fra år til år, kan en årlig uttatt landslagstropp være grunnlaget for størrelsen på den direkte utbetalingen til den enkelte klubb.

I praksis vil det gi klubbspillere på statsstipend, og bidra til en forbedret økonomi ute i toppklubbene der de beste spillerne videreutvikles. At ordningen samtidig styrker Larviks dominanse fordi klubben har klart flest landslagsspillere, er nok til å leve med for konkurrentene. Det er sånn det norske håndballivet har vært i 15 av 16 år siden Larvik festet grepet på sporten med seriegullet i 2 000.

EN direkte nasjonal satsing på kvinnehåndball, vil kreve en politisk diskusjon om hvilken toppidrett vi ønsker oss. Her er det avgjørende argumentet sammenhengen mellom bredde -og elite:

•• Sammen med storesøster fotball skiller håndballen seg ut som de to klart viktigste jenteidrettene med henholdsvis 111 000 og 79 000 aktive.

Det gjør både håndball -og fotballjentene til gode sosiale verktøy. Begge landslag har gull fra sommer-OL, og er i historisk posisjon til fortsatt å være med i toppen. Men der fotballjentene blir utfordret fra en eksplosjonsartet nivåheving i sin idrett, er veksten i internasjonal kvinnehåndball begrenset.

Det gjør det lettere å tro på ny seire gjennom ny nasjonal satsing også dagen etter Norge gikk på en smell i Champions League.

PS) Muligens er ikke dels nasjonalt betalte klubblønninger nok til å få Gro Hammerseng og Anja Edin til å gjøre comeback på landslaget, men et sikrere lønnsgrunnlag vil uansett hjelpe landslagsstjernene til å forlenge den dobbelte satsingen sin.