Mer fra Dagbladet Meninger:
«Ingen velger hva de tenner på»
«Fifty Shades of Grey» er en fantasi og skal ikke fordømmes moralsk
Advarer om den siste olje
Sentralbanksjefens spådommer.
Byantikvaren vil ikke stoppe Bjarne Melgård og Snøhettas prosjekt på Ekely
Men at Byantikvaren ikke avviser dispensasjon for prosjektet betyr imidlertid ikke at det nødvendigvis bør bygges.
Har Ivar Johansen glemt hva han foreslo?
Her er riktig informasjon om sykehjemsbemanning.
Er det norske sjøfolket utrydningstruet?
En ung, kvinnelig sjømann er bekymret.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Jeg så en musiker som ble utsatt for et bedragersk hysteri om islam og muslimer som preger offentlige rom.
I det norske medisinske leksikon er hysteri definert som et begrep som brukes «for å beskrive dramatiske atferdsmessige reaksjoner eller kroppsplager, ofte forbundet med sterke, synlige og tilsynelatende ukontrollerbare følelser.» Det norske offentlige rommet puster i et slikt hysteri, og ikke bare hysteri, men et bedragersk hysteri. Det er ingen plass de dramatiske reaksjonene kommer bedre til uttrykk enn når våre institusjoner, blant annet medier, møter de historisk definerte fremmede, de utenforstående.
Vårt bedragerske hysteri forsterkes i takt med vårt inngående jag etter en fullstendig definisjon av dem som er kommet til dette landet, eller de som er kulturell og religiøs i slekt med nettopp disse. En gang kaltes de fremmedarbeidere, en gang ble de til fremmedkulturelle og fjernkulturelle, og i dag er de muslimer. Hysteriet har aldri vært så fullkomment som nettopp nå, fordi fremmede aldri har vært tydeligere identifisert som nå: Muslim er fremmed, fjernkulturell, og bærer av egenskaper vi, den forestilte nordmannen og egentlige arvtakere av dette gode norske jordet, distanserer oss fra. Vi har skapt en størrelse med et bestemt navn og innhold.
Fremmede er redusert til muslimer, en etterhvert etablert størrelse som til stadighet reproduseres i mediene, senest da TV2s Staude intervjuet R&B sangeren Arshad Maimouni på «God Morgen, Norge» mandag denne uka. Etter å ha fortalt om anmelderens begeistring for Arshads musikk, lurer Staude på hvor Arshad er fra egentlig. Arshad ler, og forteller at han er født og oppvokst på Grønland i Oslo. Staude er imidlertid ikke ferdig. Hun spør: «Arshad, du er muslim. Sist jeg sjekka var det å være profesjonell musiker, slik du satser på, ikke er helt forenelig med den troen. Hva slags reaksjoner har du fått?» Arshad forteller om alle positive tilbakemeldinger, før Staude spør om andre (les andre muslimer) ikke ser på hans musikk som «synd og skam» Arshad svarer «nei». Staude lurer deretter på hvordan det er å være ung muslim i Norge, og Arshad forteller alt er bare bra, tydelig med ønske å komme seg unna Staudes stigmatiserende spørsmål.
Hele seansen på under fire minutter fremstår som prakteksempel på en trist praksis, nemlig å redusere mennesker i vårt samfunn til religiøse, gjerne muslimske subjekter. I den norske konteksten er andres feile måte å være på har tatt en tydelig form, nemlig bærere av muslimske verdier. Alt annet skyves til side blant annet menneskenes rike innhold på erfaringer, opplevelser og ideer. De blir til ikke-fullstendige individer. Ironien i denne sammenheng er at hvis Staude hadde sjekket, hadde hun kanskje fått med seg Arshads sang Definere meg, en tekst, skrevet av Arshad selv, hvor han beskriver en motstandsposisjon i forhold til alle krefter som ønsker å definere han:
…
De vil definere meg
Ta så definer i vei
De definerer feil
…
Teksten er en protest mot alles forsøk på å definere han, nettopp slik han blir utsatt for i God morgen Norge.
…
Jeg hører ikke hjemme til mitt hjem lenger
…
Lærte meg tidlig at verden er så ond
Jeg kan selge dop, drikke alkohol
Være idiot, men ikke legg skylda på min tro
Jeg tar mine valg, rett eller galt
Hvem er du til å slette meg fra mitt eget land?
Denne teksten bærer tydelig preg av erfaringer mange i Arshads situasjon deler. Være født og oppvokst i Norge, men til stadighet å bli konfrontert om hvor de kommer fra. De som til stadighet må reduseres til en tro som er skapt og vedtatt i det bedragersk offentlige rommet. I teksten synger Arshad om å vurdere han etter hans valg, men ikke å redusere han, ikke dytte han i et hjørne, noe Staude og andre medieaktører bør reflektere over, fordi denne praksisen slår tilbake på samtlige av oss. Mye rundt oss vil bekrefte denne påstanden; at man dyttes i et hjørne så til grader at til slutt er det ingenting å erkjenne enn at den etablerte sannheten om ens tro faktisk er virkelig. Da får man like etablerte forholdet til det eksisterende hysteriet, men på motsatt side av banen.
Dette hysteriet om islam og muslimer er bedragersk, noe alle, uansett bakgrunn og tro bør reflektere over. Hysteriet er bedragersk fordi en etablert sannhet om islam, for eksempel at musikk er haram (forbudt), som trenger ikke å være en absolutt sannhet, blir til den absolutte sannheten. En ting er hva noen lærde sier, en annen ting er hva menneskene faktisk gjør. Vi snakker om kontekster her: Islam i Indonesia, Pakistan, Bosnia eller Oslo vitner om forskjellige praksiser. Islam i rom er ingen absolutt størrelse. Heller ikke islam i tid er noen absolutt størrelse: Islam i 2015 med al-qaida, IS, og Ayatollahene er noe kvalitativ annerledes enn 1950-talls islam da man prøvde å lese sin religion i et modernistisk lys. I dag straffes folk for å synge, men samtidig har sjelden en musiker satt så tydelige spor etter seg i en verdensdel som for eksempel den kvinnelige egyptiske sangerinnen Umm Kulthum. Islam er kontekstuell, og hvis den er kontekstuell, er den et kulturelt fenomen, og dermed har den per definisjon med maktforholdene å gjøre; så vel lokale som globale maktforhold. Kanskje noen norske medieaktører bruker noen ressurser for å sjekke hvordan IS krigere er blitt til en maktfaktor. Det er nettopp i lys en kontekstuell forståelse av religionen islam at man kan begripe den fantastiske musikkarven som faktisk eksisterer i den verden vi kaller den muslimske verden.
Mennesker er mye mer enn religion. Menneske subjektet er langt mer sammensatt enn det muslimske subjektet. Det reduserte muslimske subjektet er en maktkonstruksjon. Jeg kommer fra Iran. Jeg vet utmerket godt hva det innebærer å bli redusert til et muslimsk subjekt. Utrolig nok, er de samme prosessene gjeldende her i våre vurderinger av fremmede i det norske offentlige rommet: du blir redusert til en tro. Men denne ene og absolutte definisjonen passer ikke meg; Den sier lite om meg, men den sier mye om den reduserte meg. På samme måten som den forteller heller ikke stort om Arshad og mange andre i hans generasjon, men forteller om en reduksjonistisk praksis hvor Arshad og mange andre blir til ung muslim, et reduksjonistisk, bedragersk og etablert begrep.
Jeg er glad i Dylan. Hans musikk har preget meg. Jeg hører Nils Petter Molvær og blir rørt. Jeg hørte på Loizos og følte meg gresk. Jeg ble kjent med Vysotsky og livet mitt ble aldri det samme igjen. Og jeg har bestandig likt iraneren Nazeri. De er alle sammen deler av meg. De er deler av mine erfaringer og opplevelser. Denne sammensatte væren hos oss mennesker, uansett tro, er vanskelig å omsette i dagens medieformat. Mediene lager kategorier og sjangere om noen forestilte virkeligheter. De definerer i vei, og de er med å skape den verden hvori Arshad, og mange andre som han synger om, ikke opplever å høre hjemme i eget hjem.