bilindustrien

Det finnes menn som ser på all sminke med dyp skepsis. Men for modernismens far, Charles Baudelaire, var sminken en kunstform på linje med alle andre kunstformer. Kunstens oppgave — og dermed altså sminkens — var å overtrumfe en stygg, ond og ubarmhjertig natur. «Sminkekunsten,» skrev Baudelaire, «behøver ikke å skjule seg selv eller prøve å gjøre seg usynlig, den bør tvert imot stilles til skue, om ikke med skapaktighet, så i hvert fall med en slags oppriktighet» («Kunsten og det moderne liv», s. 121, overs. Arne Kjell Haugen).

Jeg tenker pÃ¥ dette med Ã¥ stille sminkekunsten til skue – med oppriktighet – nÃ¥r jeg hører pÃ¥ Jazmine Sullivans nye singel, «Mascara», som handler om en kvinne og sminken hennes. Men jeg tenker ogsÃ¥ straks at det er typisk at jeg, som er mann og ikke sminker meg, griper til Charles Baudelaire, en mannlig, kanonisert og for lengst avdød hvit europeisk forfatter nÃ¥r jeg skal driste meg til Ã¥ skrive om dette som jeg jo egentlig ikke har peiling pÃ¥, altsÃ¥ sminken og dens plass i en kvinnelig livsverden.

Bruker jeg ikke Baudelaire og hans, i dette tilfellet, muligens tvilsomme autoritet som et slags skjold, en slags maske, slik ordet mascara jo er avledet av nettopp «maske»? Pynter jeg meg ikke med Baudelaire? Og gjør jeg det ikke fordi jeg er redd for å bli avslørt som kunnskapsløs, helt blank når det gjelder sminke, jeg som knapt vet forskjell på pudder og kajal?

En slags skamfølelse hefter ved sminken. For meg, fordi jeg ikke kan nok om det, men trolig ogsÃ¥ for en del andre. NÃ¥r jeg spør min kollega Øyvind Holen, som kan alt, etter andre, populære sanger om sminke, sender han meg straks denne sentimentale lÃ¥ta her, for eksempel. Den handler om at jenter bør slutte Ã¥ bruke sÃ¥ mye sminke og slutte Ã¥ skamme seg over Ã¥ være den de er, helt naturlig.  Og det bør de jo. Men her blir det for lettvint. Sminken, som liksom dekke over skammen — ved aldring, ved ikke Ã¥ være pen nok, hva vet jeg – flyttes over til selve sminken. Det Ã¥ bruke sminke blir noe skamfullt, et tegn pÃ¥ at man ikke tør være den man er.

Da foretrekker jeg Baudelaire, som i stedet for å tenke på sminken som noe skamfullt setter den i forbindelse med det hellige. Selv tenker jeg at lite fremstår som mer sakralt enn en kvinne som sminker seg: stillheten, konsentrasjonen, omhyggeligheten i disse ørsmå, bestemte bevegelsene som for meg er komplett uforståelige, men som alle er innrettet mot forvandling, liten eller stor. Det er en helt hverdagslig scene, intim og full av mysterium. Den som får overvære den bør gå stille i dørene. Man forstyrrer ikke en kunstner i arbeid.
Jeg kan umulig forestille seg en verden uten sminke. Det ville være en verden uten kunst.

Og fremfor alt foretrekker jeg Jazmine Sullivan, som i disse dager er ute med et lite under av et R&B-album, hennes tredje og hittil beste. Hadde Sullivan vært mann, ville hun fÃ¥tt flere panegyriske anmeldelser enn D’Angelo og Frank Ocean til sammen. Hadde hun vært hvit, ville hun solgt mer enn Amy Winehouse og Adele.

Men svarte kvinner som jobber innenfor et relativt tradisjonelt R&B-idiom sliter i dagens mediebilde. Skal de lykkes, må de helst lage reinspikka radiopop og være veldig veldig pene.

Eller de må bli realitystjerner.

Det eksisterer faktisk en høyst reell overlapping mellom disse to gruppene. Den frittalende K. Michelle, som ga ut et av fjorårets aller beste og mest forbigåtte album trengte for eksempel en karriere som realitystjerne i «Love & Hip Hop Atlanta» for å sparke igang musikerkarrieren sin.

Når Sullivan kaller det nye albumet sitt «Reality Show» har det likevel også andre betydninger. Når virkeligheten er et «show», noe som skal vises fram, er den jo ikke lenger uproblematisk «virkelig», det vet jo alle som har sett på tv det siste tiåret, eller som har lest en blogg eller bladd i en bok. Og det er i rommet mellom virkelighet og show, det private og det offentlige, Sullivan arbeider, som så mange andre kunstnere akkurat nå.

Sullivan går imidlertid ikke full Knausgård på oss. Hun forsøker ikke å vise oss den rene og usminkede sannheten om seg selv, på bekostning av omverden. Snarere befolker hun sitt musikalske univers med en rekke kvinneskikkelser, en trøblete, lidenskapelig og forfengelig gjeng, fightere alle som en.

Sullivan har gitt hver av dem små novellistiske, svært velskrevne tekster. Hun synger dem helt vilt bra, beveger seg fritt mellom registre, men prøver aldri å briljere med stemmebruken sin for selv å skinne. Snarere tar hun på seg ulike masker, og lar maskene forme stemmen som igjen puster liv i dem.

Hovedpersonen, eller snarere fortelleren i «Mascara» er en profesjonell maskebærer. Masken hennes består av sminke, og hun bærer den hver dag, hele tiden. I refrenget forteller hun at hun aldri forlater huset uten sminke, at hun har mascara i lommen selv når hun løper til butikken. Hvorfor? Man vet aldri hvem som ser på.

Hvis vi ønsker Ã¥ forstÃ¥ «Mascara»  og kvinnen den handler om, kan vi starte i dette utsagnet: «’Cause you never know who’s watching you.» Jeg tror ikke det er sÃ¥ vanskelig Ã¥ kjenne seg igjen i dette: frykten for Ã¥ bli sett. Frykten for ikke Ã¥ bli sett. Frykten for Ã¥ miste kontrollen over de andres bilde av deg. Følelsen av Ã¥ være konstant overvÃ¥ket, av Ã¥ bli veiet, mÃ¥lt, funnet for lett, for stygg, for dum, av ubarmhjertige blikk.

Men er hun ikke i grunnen ganske usympatisk, denne pyntesjuke dama som skryter av at hun ikke har jobb, fordi «jobben» hennes er å ta seg godt ut, slik at mannen hennes begjærer henne nok til at han holder henne i drift? Det er våre kritiske spørsmål hun forsvarer seg mot, vi som forsøker å få fasaden til å slå sprekker, rense vekk sminken. Mange vil nok høre «Mascara» som ren satire, men det er ikke fortelleren Sullivan er ute etter å ta. Den sta, krigerske stoltheten til denne kvinnen er også kunstnerens stolthet. Nei, hun har ikke en vanlig jobb. Hun driver med maskekunst. I håp om at noen skal elske henne, gi henne oppmerksomhet og det hun vil ha. Fortjener hun ikke det?  Jeg er tilbøyelig til å svare jo, hun fortjener alt hun kan få. Det er ikke henne som er problemet, det er spillets regler.