Mer fra Dagbladet Meninger:
Alt hadde vært så mye bedre om vi bare hadde fått slippe å lese om Breivik i alle medier vi kommer over
Hvorfor kan dere ikke skåne oss?
Kommersielle bloggere lever av å være merkevareambassadører
Lesernes mistanke om at bloggerne ER kjøpt og betalt er berettiget.
Kvalitetsfilmen i fare på norske kinoer
Om man ønsker å opprettholde et mangfoldig og internasjonalt kulturuttrykk på norske kinoer er det helt avgjørende å beholde støtteordninger. Nå vil regjeringen flytte på dem.
Det er usynlige barn blant oss
Fire år etterpå. Radikalisering kan ha røtter i barnemishandling, men tør vi snakke om det?
- Mange på Facebook deler bilder av folk som skal være savnet. Her må dere virkelig vite hva dere gjør
Dagens alvorsprat.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Tomrommene etter de mange drepte trer fram på fireårsdagen for terrorhandlingene i Oslo og på Utøya: Hvem ville de blitt? Hva kunne de gjort? Hvor ville de vært i dag?
Det finnes forskjellige måter å takle tapet på, og en av dem er å forsøke å gi tragedien en slags mening. Hva kan vi lære for å forsøke å unngå at en slik katastrofe gjentar seg: Hvor kom hatet fra? Kunne gjerningsmannen vært stoppet tidligere?
I letingen etter svar, som ble til ei bok, møtte jeg i månedene etterpå mange mennesker som hadde opplevd terrorangrepene tett på: Overlevende fra Utøya, redningsmenn og – kvinner, helsepersonell, politikere, politifolk og pårørende.
Alle formulerte innsikter fra sitt ståsted i et forsøk på å finne mening. En båtfører som reddet et tjuetalls ungdommer i Tyrifjorden, beskrev både styrken og manglene ved det norske samfunnet slik:
«Kanskje vi har vært naive,» sa han, «men det er ikke galt å se det beste i folk.»
I året etterpå var det ikke bare omfattende dekning av saken i alle landets medier: dommen falt i august 2012 og omtrent samtidig offentliggjorde 22. juli-kommisjonen sin kritiske rapport. Begge dokumentene ledet til endring i henholdsvis rettspsykiatri og samfunnsberedskap. Det var åpenbart ting å lære.
Jeg hadde tenkt å skrive bok om høyreekstremisme og internettradikalisering. Etter tjue års erfaring med å dokumentere menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser, var jeg vant til å se forbrytelser i en politisk og ideologisk sammenheng.
I stedet endte jeg opp med å utgi en slags biografi om soloterroristen i oktober 2012 og offentliggjøre en del av familien Breiviks historie med overgrep og omsorgssvikt, fordi jeg mente denne historien berørte spørsmålene om hvor hatet kom fra og om Anders Behring Breivik kunne vært stoppet tidligere.
Breiviks særegne psykopatologi, preget av empatisvikt, narsissisme, sadisme og paranoia, kan ha røtter i den tilknytningsforstyrrelsen Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri mente å finne hos den fire år gamle Breivik i 1983. Men ekspertenes anbefalinger om endring i omsorgssituasjonen ble den gang ignorert av både domstol og barnevern.
Siden boka gikk lenger enn det landets redaksjoner av presseetiske grunner ville gjøre i å beskrive familieforhold, skjedde det pussige at den ble omtalt som kontroversiell på VGs forside, men uten at avisa kunne si hva som var nytt med den. Gikk boka for langt eller gikk VG for kort fordi omsorgssvikt er tabubelagt og konsekvensene fremdeles lite kjent?
Breiviks lange vei mot Utøya hadde mange andre stoppesteder etterpå, men det 1500 sider lange manifestet hans indikerer at barndomstraumene var sentrale for den voksne mannens hat mot kvinner og arbeiderpartistaten. Radikalisering kan ha dype røtter. Terrorberedskap kan også omfatte tiltak mot barnemishandling (jevnfør barnevernshistoriene til flere europeiske jihadister), men dette er sjeldent tema i diskusjoner om forebygging.
Historien finner plass i et mønster der amerikanske studier viser at selv om «traumatisering fra barndommen gjennom voksenlivet koster samfunnet like mye som hiv og kreft til sammen» utgjør ressursene som settes inn mot omsorgssvikt bare en hundredel av tiltakene mot hiv og kreft. Problemet er Hidden in plain sight, som FN skriver i en ny rapport: Det er usynlige barn blant oss.
En NOU fra 2012 anbefalte økt fokus på beskyttelse av barns utvikling, det vi si en lavere terskel for barnevernet til å gripe inn og beskytte barn i saker der deres egne familier plager eller neglisjerer dem. Essensen i det såkalte Raundalen-utvalgets anbefalinger ble lov i 2014, men hvor godt er innsiktene om barns utvikling integrert i stat og samfunn?
I vår ga tidligere Barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen ut boka Du ser det ikke før du tror det med undertittelen Et kampskrift for barns rettigheter. Boka er et oppgjør med det Thorkildsen kaller for en tabukultur, der overgrep mot barn verken blir sett eller snakket om på tross av det kanskje utgjør vår tids største helseproblem.
«Så mange som 350 000- 400 000 nordmenn har opplevd flere typer grov vold mens de var barn. Om lag en av fire kvinner og en av fem menn bekrefter minst en volds- eller overgrepshendelse i barndommen,» skriver Thorkildsen.
«Forskerne anslår at 13 prosent av befolkningen blir utsatt for seksuelle overgrep, voldtekt og/eller alvorlig vold fra foresatte i barndommen … mellom 8000 og 22 000 barn «observerer» eller opplever grov vold i nære relasjoner i løpet av et år i Norge.»
Thorkildsen mener at det til tross for kunnskap om konsekvensene er en «vedvarende mangel på politisk og faglig oppmerksomhet rettet mot volden.» «I politikken taper barna hver eneste dag mot asfalt og akuttmedisin,» skriver hun. Fagmyndighetene synliggjør heller ikke problemet i form av forskning, bevilgninger eller faglig oppmerksomhet. Overgrep mot barn? Slikt snakker man helst ikke om.
Boka peker ut en rekke sentrale statlige instanser som delaktige i opprettholdelsen av tabukulturen. Så vidt jeg kan se har få av disse så langt svart på kritikken, noe som virker litt underlig all den tid eksminister Torkildsen har skrevet en engasjert bok basert på mange års erfaring. Kan det være et eksempel på tabukulturen hun selv nevner?