Mer fra Dagbladet Meninger:
Søte brødres blikk
Svenskene har krysset grensen, og inntar en kino nær deg.
Jeg er ikke Charlie
Ingress
Satire, blasfemi og harselering vil ikke dø.
Marie Simonsen kommenterer.
Barn er ikke objekter som personalet kun observerer på avstand og markerer i et skjema.
Barnas hverdag på salg!
Det eksisterer ikke en ?fettfobi? hos norske myndigheter
Skremselspropaganda mot kostholdsråd
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Det er jo ikke så rart han er lei. I går var Mehtab Afsar, generalsekretær i Islamsk Råd Norge, gjest i Dagsnytt Atten, og sukket der over å ha blitt bedt, igjen, stadig, om å fordømme terror i sin religions navn. Og ja, føles helt sikkert slitsomt og mistenkeliggjørende å måtte bedyre at du tar avstand fra noe du aldri har vært nær.
Men så er det kanskje slik iblant, at oppgaver eller oppfordringer som føles urettferdige, kan være viktige. At de kan ha en åpenbar funksjon. Dette er et budskap som handler mer om den som hører på, enn den som snakker. Når Afsar blir bedt gjentatte ganger om å ta avstand fra terror, er det kanskje ikke fordi oppriktigheten hans betviles, men på grunn av handlingene som dessverre jevnlig begås av voldsmenn som påberoper seg å handle i hans religions navn.
Dersom radikale fortolkninger av kristendommen hadde blitt brukt som rekrutterings-PR og påskudd for blodsutgytelse, slik det har blitt gjort i tidligere tider, er et grunn til å tro at også kirkelige overhoder ville blitt bedt om å ta rollen som motvekt. Når bøller hevder å uttale seg med autoritet, bør de virkelige autoritetene korrigere dem.
Afsar snakker ikke til først og fremst til journalisten, ikke først og fremst til de som har samme forhold til troen sin som ham. Han snakker til tenåringene som ser forføreriske videoer på nettet og blir overstrømmet med forsikringer om at det er de brutale og skånselsløse som forstår religionen riktig, til de som vurderer å dra til Syria eller ta ut et sinne mot det norske samfunnet på en destruktiv måte. Der snakker han med en langt større troverdighet enn de som står på utsiden av religionen.
Han taler også til delene av det norske samfunnet som ser én muslims handlinger og tror det gjelder alle. Det er ikke en slutning man burde trekke. Likevel skjer det. Så lenge verden er slik, trengs forsikringene. Kanskje kunne man tenke på det ikke som et åk, men som en ære; og kjenne stolthet over å være en stemme som trekker i en annen retning av det ødeleggende.