bilindustrien

Jonas Gahr Støre får håpe at skuespillerens trøst gjelder også for ham; at en dårlig generalprøve betyr en god premiere. Replikkene satt ikke da Ap-lederen stilte i sin første valgduell mot Erna Solberg. Den vanligvis så elegante retorikeren, famlet etter ord, snublet i fakta og kunne ha trengt suffli.
Dramaturgien var ny. Plutselig spente motspilleren bein for ham midt i en monolog han ellers ville fått applaus for.
Det endte med terningkast tre her i Dagbladet, mens en statsminister i storform fikk fem. For en gangs skyld mottok vi heller ingen protester. I sosiale medier var det påfallende stille i Ap-leiren. Tausheten var mer enn talende. Den hørtes ut som et sjokk. Super-Jonas hadde avslørt seg som høyst dødelig.

Nå skal man ikke legge all verdens vekt på en debatt helt i starten av en lang valgkamp, men den sier allerede at en hovedstrategi i valgkampen er feilslått. Debatten var jo i regi av landets to største partier, og særlig Ap hadde ivret for å få i stand en topplederduell. Det betyr at Ap så seg tjent med å ha Høyre som hovedmotstander og var overbevist om at Støre er en bedre debattant enn Solberg.

Det viste seg å være en grov feilvurdering. Hybris, ville Støre sagt, om han erkjenner nederlaget.

Det er to grunner til at det gikk så galt. Høyre og Ap er riktignok naturlige og historiske motstandere, ikke minst i et kommunevalg hvor dramaet står om byene. Men når du må bruke spett for å skille de to partiene i helt sentrale riksspørsmål, er det vanskelig å mobilisere velgere og komme med en troverdig kritikk. Høyre er ingen enkel motstander når begge partier drar mot sentrum og slåss om de samme velgerne — og partnerne, ikke minst.

Når det gjentatte ganger ble spurt; hva er egentlig forskjellen mellom dere, uten å få et godt svar fra noen av dem, er det trolig et spørsmål også velgere vil spørre. Formueskatt er ikke svaret på alt.

Frp og Ap kler hverandre bedre. Der er motsetningene tydelige, og det er samarbeidet med Frp som gjør Høyre sårbart. Når Ap samtidig er så på leit etter nye samarbeidspartnere, burde årets valgkamp være en gyllen mulighet til å nærme seg både KrF og Miljøpartiet de grønne. De fristes ikke av at Ap dyrker en urtradisjonell blokkpolitikk som stenger ute de mindre partiene. Hva de ser er to maktpartier som skifter om et historisk hegemoni. Som om de ikke skjønner at tidene har forandret seg.

Den andre grunnen er at Støre rett og slett ikke er en bedre debattant enn Solberg. Ikke i slike harde valgkampdueller. Der har hun mer erfaring. Hun er blitt mer Jens enn Jonas er; en nådeløs faktamaskin med elefanthukommelse — og hud. Hun lar seg ikke villede inn i ideologi, eller store tanker.

Regjeringspartiene er selvfølgelig ute etter Jonas Gahr Støre. Han svever skyhøyt over dem i personlig popularitet og har en tverrpolitisk appell langt inn på høyresiden som bekymrer dem. De tror at bare de knekker Jonas-koden, vil Ap falle og regjeringen overleve. Derfor går det knapt en uke uten at landets øverste ledere, både i Høyre og Frp, ja, selv statsministeren, angriper Ap-lederens karakter; han er feig, vinglete, en tåkefyrste. Det er amerikanske tilstander — såkalt “negative campaigning” – og når det blir plukket opp og gjentatt av Ap-hatere på nettet, høres det dessverre like vulgært ut når det sies på dannet bergensk av en statsminister. Og det virker ikke.

Tross at denne strategien slår godt an i pressen og i sosiale medier, ser ikke velgerne ut til å bite på agnet. De liker at Støre tenker høyt, tviler og er mindre skråsikker, at han snakker om religion og personlig tro. Han er fortsatt like populær.

Har du knekt Jonas-koden, ble Erna Solberg spurt. Etter lang tids frustrasjon og skittkasting, fant de svaret. Hevnen var søt. For svaret var Jens. Bli mer Jens enn Jonas. Bombarder ham med fakta og tall, omfavn ham med store brede reformer, konfronter ham med Ap?s historie, med ansvarlighet, med økonomi. Slik styrer Solberg politikken trygt inn i rikspolitikkens trange og tradisjonelle rammer, mens Støre blir stotrende fanget av en faktafeil.

Det var generalprøven. På premieren vil det kanskje gå bedre. Men Høyre og Ap vil alltid sørge for at de har hovedrollene. Vær sikker på det.