Mer fra Dagbladet Meninger:
Hvordan kan Norges største aviser bedrive en så til de grader historieløs kritikk?
Morten Abel er ikke irrelevant
Kunstdebatten var ikke død
Hvis kunst skal skape debatt og tråkke folk på tærne, var 2014 et veldig godt år.
Kunst-Norge våkner av nyttårsdvalen
Her er et knippe høydepunkter.
Sparer kriminelle, sender ut asylbarn
Marie Simonsen kommenterer
Regjeringen svekker de estetiske fagene og synes matematikk, regning og skriving er løsningen på nærmest alle problemer.
Sorteringsskolen gjør samfunnet vårt fattigere
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Det er ikke sikkert de ville vært enige om så mye, men ett har de til felles. Duoen jeg tenker på er fotballfrue-ektemann (fotballherre?) Lars Kristian Eriksen, som har innrømmet å ha kommentert på konas blogg under falskt navn, og kvinnen som i forrige uke demonstrerte mot innvandring med plakaten «ikke burka på min datter», samtidig som hun hadde håret og ansiktet nesten helt tildekket.
De har begge noe de veldig gjerne vil si, men de ønsker ikke å ta den sosiale kostnaden ved å si det. Eriksen har ønsket å forsvare kona mot sinte lesere i kommentarfeltet. Damen i demonstrasjonstoget har en dyster forestilling om hvordan Norge vil bli, som hun ikke ønsker skal bli virkelighet. Men helst hadde de nok ønsket at andre skulle si det, så de slapp å ta konfrontasjonen og ubehaget.
Kanskje er de redde for å bli stemplet, som hårsår kjæreste som ikke lever opp til det glansbildet Fotballfrue-bloggen legger opp til, eller som lysebrun rasist. Kanskje har de lyst til å mene noe, sterkt og følelsesladet, men uten å bli møtt med belemrende motargumenter. Særlig sinne, enten det er av den eksplosive eller den ulmende varianten, er krevende å ta under fullt navn. For da vet jo de som er gjenstand for raseriet, og som forståelig nok føler behov for å forsvare seg, hvem de skal forsvare seg mot.
Netthverdagen har utvidet den disige kampsonen som tidligere var forbeholdt anonyme brev og telefonsamtaler. Nå er det en bevegelse i motsatt retning: Avisene ber i økende grad leserne om å gi seg til kjenne i kommentarfeltene, og har nøyere oppsyn med hva som egentlig sies
For det å ha meninger, har en kostnad. Hver gang du sender dine ut i en ugjestmild verden, legger du hodet ned på en metaforisk hoggestabbe. Samme hva du synes, noen synes noe annet. Den som ikke orker dette, bør kanskje finne en mer fortrolig arena å ta ut irritasjonen på. Eriksen har i alle fall én tilgjengelig, og den er full av pasteller og myke puter.