bilindustrien

KONSERT: FORNEBU (Dagbladet): Dave Grohls posisjon som rockens hyggeligste fyr virker rimelig sementert. Han kunne vært drømmenaboen, ikke en man nødvendigvis diskuterer situasjonen i Syria med, men en fyr å ta noen øl med på verandaen, en som kan hjelpe til med å flytte trampolinen hvis det trengs.

Få Spotify-spilleliste med Foo Fighters-låtene fra Telenor Arena her.

Det må nesten være denne appellen, mer enn Foo Fighters’ tidvis gamske éndimensjonale tungpopsound, som gir en Foo Fighters-konsert den demografisk interessante rollen det er å være et yndet sted for så vel datenight for par tidlig i 40-årsalderen som stedet for å kickstarte festivalsesongen med en skikkelig rock’n'rollrotbløyte for kompisgjenger i ymse aldre.

Datenight og kompisfyll

Dette er for så vidt bare én av mange dimensjoner der det er helt tydelige likhetstrekk mellom hvordan Grohl fyller rollen som «den joviale Dave Grohl» og Bruce Springsteen fyller rollen som «Bruce Springsteen».

Underveis i konserten i Telenor Arena blir det tydelig at Grohl har nasket til seg mye av Springsteens svovelpredikant-greie og rock’n'roll-romantiske verdiforkynnelse. Grohl elsker rock så mye at han må si at han elsker rock hele tiden. Han frir ustanselig til publikum, og det er veldig lett å kjøpe hele pakka: Noen hits med et skjær av eviggrønt, energi, karisma og ortodokse rockverdier er en ganske uangripelig kombo om man tar i mot uten filter.

Men deilig øs kan også være uthaling, hardt kan være udynamisk og korte, konsise hits kan ende opp som langdryge strekk når Grohl stadig skal løpe ut og peke og showe på den 50 meter lange catwalken. Halvannen time med musikk på plate blir to og en halv time i Telenor Arena, det sier endel. Grohls — og bandets — begrensede sofistikasjon som band blir synliggjort så ofte at det nesten virker litt ydmykt (og da blir det mer jovialpoeng). Det var en krampaktig trøkking i perioder, ikke minst illustrert av grimasetrynet til trommis Taylor Hawkins.

Ambivalens altså, hvis man åpner opp for det. Grohl har et par triks han bruker hele tiden, på godt og vondt.

Sjarmoffensiv

Som konsert, med en start, et mellomparti og en slutt, så var dette likevel velstrukturert og med god flyt, et representativt utsnitt av Foo Fighters-katalogen.

Åpningen med tre av bandets største låter var nesten hårete insisterende – «Everlong», «Monkey Wrench» og «Learn To Fly». Den lille «garasjeband»-seansen med coverlåter av Faces, AC/DC og Queen/David Bowie ute på den lille scenen midt på scenetungen var en vellykket sjarmoffensiv, «det er her vi kommer fra», og sistestrekket med førsteplatenostalgi («Big Me» og «This Is A Call») og en lang, seig «Best of You» som siste låt, overskygger lett de mest drøvtyggende partiene.

I en konsert der man, for å speile den siste albumtittelen «Sonic Highway», stort sett opplevde at Grohl & co kjørte E6 den strakeste veien mer enn å by på en variert og interessant tur gjennom 20 år med Foo Fighters.