bilindustrien

DE russiske langrennsjentene fortsetter å slite. Etter de tre første VM-øvelsene i Falun sitter denne store skinasjonen igjen med femteplass i lagsprinten, samt 13.plass og 14.plass individuelt som sine beste resultater. Det forsterker inntrykket av en idrettsgigant som ikke vet hvordan det er mulig å få jentene sine til å gå fort igjen, og som har sluttet å bruke dop for å få det til.

Det siste er det viktigste, men uansett den mørke fortida hadde det vært flott for sporten å få russerne på plass.

DEN jobben startet de selv med i god tid før sitt eget Sotsji-OL. Rett etter et stort sett skuffende vinter-OL i 2010,  sendte de beste russiske løperne et felles brev direkte til daværende president Dimitri Medvedev hvor de ba om et oppgjør med den rådende dopingkulturen.

Slik framstår den påfølgende opprydningen som politisk bestemt. Det ville vært for problematisk å få egne dopingskandaler midt under denne russiske folkefesten.

Den fine endringen ser ut til å holde seg. Det forklarer at russiske langrennsløpere de siste sesongene knapt har vært mistenkt for noe som helst, mens for eksempel den russiske friidretten igjen er blitt skandalisert.

SAMTIDIG er tilbakegangen på jentesida rent resultatmessig forbløffende stor:

•• Siden sesongen 2010/2011 har det aldri vært flere enn to russiske jenter blant de 30 beste på sammenlagtlista i verdenscupen, og ingen enkeltplassering på den samme lista bedre enn nummer 12.

Det står i grell kontrast til situasjonen seint på 90-tallet:

•• I 1998 vant for eksempel Larissa Lazutina verdenscupen sammenlagt, og russerne fulgte opp med Olga Danilova (7), Julia Tchepalova (10), Nina Gariljuk (11), Elena Välbe (12), Natalia Baranova (18), Irinia Skladneva (21) og Olga Savialova (25).

Av disse ble de tre beste avslørt for dopingmisbruk, mens Elena Velbe i forkant av Sotsji-satsingen ble utpekt som ny langrennssjef for å  stoppe jukset. Slik må hun ironisk nok kjempe mot ettervirkningene av sin egen dopinggenerasjon.

FOR uten ulovlig drivstoff, ble det nesten øyeblikkelig full stopp også på de ekte prestasjonene i sporet. Etter at den siste superstjernen Julia Tchepalova mistet all sportslig ære, har ingen russisk jente konkurrert stabilt blant de aller beste. Det er oppsiktsvekkende med tanke på hvordan russisk langrenn i disse sesongene har hatt ubegrensete økonomiske muligheter, men viser samtidig at vår egen debatt om såkalt “økonomisk doping” av nasjonalsporten mangler avgjørende innsikt:

•• I hele den norske jentedominansen de siste sesongene, har russerne brukt vel så mye penger uten å kunne konkurrere jevnt med oss.

Det forteller mye om hvordan kunnskapen om det å gå fort på ski blir forvaltet i det norske langrennsmiljøet. Mens Norge følger en felles treningsmodell, har russerne ennå ikke klart å omstille et treningsarbeid mye basert på dop til å fungere i en langt renere sport.

DEN omstillingen burde vært mulig. Feltene i russisk kvinnelangrenn er enda større enn hos oss, og resultatene i junior-VM har lovet noe helt annet:

•• Samtidig med at Petter Northug herjet internasjonalt i guttas juniorklasse i 2006, var det bare en ung Justyna Kowalczyk som holdt jevnt  følge med de russiske jentene.

Dette er årgangene som rent aldersmessig burde ha sørget for å splitte den norske dominansen i Falun. Disse jentene har hatt tradisjonen, pengene samt alle mulighetene til å prege et prestisje-OL på hjemmebane.

Alt de har manglet er det gamle jukset.

Men det har visst vært for mye.