Mer fra Dagbladet Meninger:
Ingenting å spøke med
Å krenke fornuften og kneble humor. Slik bygger vi landet med puter.
Nå er det Støres kurs i Ap
Jonas Gahr Støre har visst ikke sittet rolig i båten likevel. Han har satt ny kurs, skriver Marie Simonsen.
Kommunesaneringsministeren vil kasta dei middelmådige minus
Andreas Homplands Sideblikk
Frykten bør ikke få oss kvinner til å holde kjeft om våre erfaringer
Twitterstafetten #jegharopplevd har satt i gang en flodbølge. Selv opplever jeg den på kroppen, i det fortrengte opplevelser fra mitt liv som ungdomspolitiker kommer tilbake og velter seg fram.
Hvorfor utløser ikke avsløringer om TISA-avtalen en regjeringskrise?
Regjeringen vil binde framtidige regjeringer til sin blåblå politikk gjennom en ny handelsavtale.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
MARTHA STEWART (73) er dronningen av Middle America. Tenk deg en krysning av Ingrid Espelid Hovig, Toppen Bech og et multimediaimperium. Eller bare en svært myndig, hvit og borgerlig frue. Som plutselig sier til en afroamerikaner: «Du minner meg om en pepperkakemann jeg glemte i ovnen.»
Hadde hun sagt det til en kollega eller en servitør, ville hun vært sosialt død i løpet av minutter på internett. Men hun sa det på TV. Tørt og blasert. Og offeret lo høyt. Det samme gjorde rapperen Ludacris (som har tre barn med tre kvinner) da Stewart ba ham trekke seg ut, og heller komme på det lekre, høyabsorberende sengetøyet i hennes egen kolleksjon. Komikeren Natasha Leggero fikk denne salven: «I do a lot of gardening, but you are without a doubt the dirtiest, used-up hoe I have ever seen.»
KRENKING ER GØY når den gjøres av proffene. Til proffene. Foran et innforstått publikum. Humortradisjonen «roast» setter grove personlige fornærmelser (om rase, klasse, kjønn, sex, utseende, familie, karriere) i trygt, rituelt system. Og humor burde generelt være et anarkistisk frirom, på linje med kunsten. Der man ustraffet kan drite ut alt og alle. Fordi vi fortjener det. Humor kobler av, røsker opp, flytter blikket, svekker tabuer, avslører autoriteter, bringer verden framover.
MEN TIDSÅND og teknologi har gjort humor til risikosport. «Pepperkakemannen» Hannibal Burell ble stjerne ved å oute Bill Cosby som voldtektsmann, etter at en videosnutt fra hans sceneshow skapte viral storm. Å henge ut en overgriper eller drittsekk er trygt. Men hva om standup-eren selv leker drittsekk? Kaller kvinner «fucking liars» og skjeller ut «niggerne» blant de sorte?
CHRIS ROCK vegrer seg i dag for å teste ut drøyt materiale på publikum. Ett feilskjær, og du er korsfestet på YouTube og Twitter før du har gått av scenen. Og folk er blitt mer sensitive. Særlig på andres vegne. Stadig flere krever retten til ikke å bli støtt, ikke oppleve ubehag. Rock orker ikke lenger opptre på universiteter. Han sier standuplegenden George Carlin (som døde i 2008) sa det samme: This is not as much fun as it used to be.
HVORDAN VAR DET FØR? På åttitallet trykket bladet Hustler et parodisk intervju med Jerry Falwell, der den mektige kristenfundamentalisten bekjente å ha knullet sin mor. «- Men, din mor. Er ikke det litt ute? – Jeg synes ikke det. Jeg er ikke så opptatt av utseende til en kvinne.»
Bladet ble anmeldt, men frikjent av Høyesterett, som blant annet la til grunn at «appellen til en politisk karikatur ofte er basert på å utnytte uheldige fysiske trekk eller pinlige episoder – en utnyttelse som ofte er ment å såre følelsene til dens som blir framstilt.»
I dag høres det ikke ut som et forsvar for ytringsfrihet, men et forsvar for mobbing. Hva har skjedd?
DEN MYE OMTALTE og utskjelte bevegelse kalt «politisk korrekthet» er tilbake. Sterkere enn på nittitallet, og nå midt i mainstream. I USA kalles folk på venstresiden «liberals». PK er ideologien til «leftists» som ikke lenger vil være «liberal». Det er puritanismen og konservativismen til de radikale og progressive. Tankepolitiet til de som misliker snuten. Tante Sofie forkledt som hipster.
PK vil bekjempe farer vi ikke engang visste eksisterte, som «microaggressions» og «triggers». Den lager eksplisitte regler for samkvemmet mellom mann og kvinne, og straffer overtrederne. Den får 6000 til å protestere mot at Bill Maher skal tale på Berkley-universitetet, arnestedet for Free Speech Movement, fortroppen i studenopprøret på seksitallet. Den (høyst liberale) komikerens uttalelser om «ulike religioner» (les: islam) vil bidra til et «truende læringsmiljø».
MEN 6000 ER INGENTING. Tante Sofie kan i dag mobilisere 6 000 000 på et blunk. Millioner av sensitive bøller har gjort sosiale media til den nye globale gapestokken. En kvinne tvitrer en spøk om rase og AIDS før en flytur og får livet sitt ødelagt før ankomst (jf. #hasjustinelandedyet). Folk misforsto spøken. De ville misforstå. På andres vegne. Skadefryd forkledt som omtanke for svake grupper.
Ricky Gervais har sagt: «Bare fordi du er krenket, betyr ikke det at du har rett.» Men du får rett, slik logikken har blitt. Ingen kan bestride såre følelser. Alle må respektere dem. Si deg krenket, og du får makten til å tolke alt i verste mening. Avsender er alltid ond.
KARIKATURSTRIDEN var kollektiv vrede, helt uten hensyn til ytringers intensjon og kontekst. Hvor mange kjenner bakgrunnen for tegningen av profeten med bomben i turbanen? Eller motivene til Kurt Westergaard? En jovial, frihetselskende sekstiåtter og hedersmann lever nå på hemmelig adresse, med politiovervåkning, stemplet som mobber, oppvigler, sivilisasjonskriger.
«Han ønsket å krenke andres religiøse følelser.» Denne «dommen» er ikke bare opprørende. Den er idiotisk. Og som vismannen Poul Henningsen har sagt: Det eneste man ikke skal krenke, er fornuften.
FORNUFT og humor henger sammen. Kjenner du komikere som ikke er smarte? Ok, Tommy Steine. Eller smarte folk uten humor? Ok, Gro Harlem Brundtland. Men humor krever distanse, refleksjonsevne, å kunne leke med tanker, flytte på kategorier, spille på stereotypier. Da trengs frihet og spillerom. Norge har hittil vært forskånet for korrekthetens ytterligheter. Men Sverige har gått foran, og vi er på vei. De som spøker med samer, bruker nå samiske konsulenter for å ikke å krenke et folkeslag som «har måttet tåle veldig mye». Radioresepsjonen i P3 må stå skolerett for å tulle med downs (krenket far skapte storm) og bruke ordet «knulledukke» om en blogger som sier hun «ba om det». Og så eksploderer Trygdisgate.
Ingen klaget på spylukten fra dvergvitsen. Men den tøysevulgære sexsketsjen, med sine mange lag av ironi og selvironi, ble straks til voldtekt, hevnporno og såklart – et strukturelt problem. Dermed var disse begrepene tømt for alvorlig innhold. Og Kari Jaquesson var ikke lenger en kontroversiell rikssynser som ytrer seg med (trusler om) politianmeldelser. Hun var en sakesløs kvinne. «Det kunne vært hvilken kvinne som helst.» For eksempel din datter. Vil du virkelig at rikskrenkastingen skal straffepule din datter? Sjakk matt. 1-0 til krenkariatet.
MAN VELGER sine kamper. Og sine reaksjoner. Da Karpe Diem rappet om å få «head» av Mette Hanekamhaug, «den merra», inviterte hun seg nærmest inn i Toyotaen. «Det er bare kult at de har valgt å bruke meg og navnet mitt. Jeg skulle gjerne likt å høre både dem og den låta live.»
Mette er FrP-er og har ikke skjønt makten i offerrollen. Men det har store deler av skravleklassen, som nå har gående en orgie i annengradsforkrekning (Seltzers begrep) og selvmotsigende kjønnspolitikk. Får kvinner der ute større tro på seg selv ved å framstilles kollektivt som skjøre ofre? Over hvor mange avissider kan man påstå å være kneblet i offentligheten? Å stemple stadig mer som hets og hat, er det ment å fremme ytringsfriheten? Neppe. Folk vil legge bånd på seg. Rommet snevrer seg inn. De krenkede får diktere debatten og legge premissene for hva som er lov og ikke lov å si. Fortsett gjerne krenkefesten – og hvem var nå Charlie? Men sitt ikke der i 2025 og klag på at det var morsommere før.