Denne uka starter høstens valgkamp for alvor. Ikke i et studio på Marienlyst, men i Pollen i Arendal. På kort tid har Arendalsuka, som arrangeres for fjerde gang, klart å etablere seg som en årlig møteplass for politikk og samfunnsliv. Det er imponerende i en tid hvor partiene i stadig økende grad ønsker å ta regien selv.
Det er ikke partiene alene om. Ikke minst vi i pressen kiver med dem om hvem som skal sette dagsorden og styre timeplanen. Som regel blir både vi og partiene overrasket av hendelser som gjør at planer må kastes om. Det eneste som er sikkert i en valgkamp, er at det skjer noe uforutsett. På denne tida er likevel planene relativt forutsigbare.
Selv i et kommunevalg satser både partiene og pressen tungt på politikkens superkjendiser, med Erna og Jonas i en klasse for seg. Hva har de egentlig der å gjøre? De snakker jo for det meste om rikspolitikk, og selv om de for skams skyld prøver å relatere det til kommunenes oppgaver og utfordringer, er det så stor forskjell på kommunene, at det er vanskelig å generalisere. Rikspolitikerne forholder seg til Stortingets politiske landskap, mens det kan se ganske annerledes ut i kommune-Norge, hvor allianser oppstår på kryss og tvers av blokkene, og hvor også lokale lister spiller en rolle.
I årets kommunevalg kan man dessuten, med all grunn, mistenke partiene for å tjuvstarte på stortingsvalget i 2017. Det er forståelig at det vekker irritasjon rundt om i landet, også i Oslo, som ofte føler seg redusert til rikspolitikkens hovedstad og ignorert som lokalsamfunn.
Programmet i Arendal reflekterer dilemmaet. Vertsbyen og regionen benytter sjansen til å vise seg fram, og naturlig nok har flere debatter utspring i kommunereformen, men få andre regioner er representert. De fleste postene berører statlige oppgaver, slik som helse, forskning, arbeidsmiljø, oljeindustri, klima, kultur, og så videre. De største arbeidstaker- og giverorganisasjonene er tungt til stede.
Superveteranene Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Thorvald Stoltenberg er vel heller ikke invitert for å snakke om kommunepolitikk. Og det hele ender i høstens første TV-sendte partilederdebatt.
Jeg vet naturlig nok ikke hvordan debattene vil utarte seg. Flere vil sikkert ha regionale deltakere og innslag, og temaene har selvfølgelig betydning på lokalt plan, selv om de i stor grad styres og bestemmes nasjonalt. Det prøver jo rikspolitikerne å synliggjøre, med mer eller mindre hell, ved å vise til besøk rundt om i landet.
Men hva om kommunepolitikk tvert om kunne få betydning for rikspolitikken? Det er mulig både arrangørene, partiene og pressen er redd for at lokalpolitikk ikke engasjerer bredt nok. Aktørene er ukjente for folk flest, sakene for stedsbestemt. Men det finnes både problemer og løsninger som er allmenngyldige og kan overføres. Det er kommuner som for eksempel løser eldreomsorg og integrering på nye og spennende måter, og som kunne videreføre den kunnskapen i et forum som Arendalsuka.
Sett fra andre steder i landet, fra Nord-Norge til Vestlandet, fortoner nok Arendalsuka seg som enda et rikspolitisk kupp. Det er simpelthen rikspressen- og politikerne, samt organisasjoner og kommunikasjonsrådgivere, som i en uke forflytter seg fra Oslo til Pollen, hvor de snakker om de samme tingene, drikker sammen og blir enda mer samstemte om hva som er viktig.
Det er enda en grunn til at partiene er ambivalente til uka. De ønsker å nå ut til flest mulig på kortest tid og på mest effektive måte. Bortsett fra partilederdebatten, som kunne vært holdt hvor som helst, tilbyr ennå ikke Arendalsuka en plattform hele landet lytter til. Der har de et langt stykke å gå for å nå opp til sitt forbilde, svenske Almedalsveckan, som hvert år dominerer nyhetsbildet og anses som årets viktigste begivenhet av partiene selv. En forklaring kan være at de svenske partiene har større regi og blant annet tildeles en dag hver hvor de kan sette dagsorden, en sjanse de sjelden lar gå fra seg. Kritikken av Almedalsveckan handler tvert om at det hele er for mediestyrt.
Pressens omfavnelse av Arendalsuka er utvilsomt helt avgjørende. Å skape et inntrykk av at det er stedet å være i begynnelsen av august. Da kommer rikspolitikerne, de store navnene, som uka trenger for å fremstå som viktig. Men det er ikke nok. Ingen må reise til Arendal for å treffe Erna og Jonas. De er jo størsteparten av året i Oslo der noen mener de bør holde seg i et kommunevalg.